vaskemidler

Vaskemidler er kjemikalier som brukes i klesvask. Til sammen er det fire elementer i klesvasken som bidrar til at klær blir rene: Vann, temperatur, mekanisk bearbeiding og kjemikalier, som her omtales som vaskemidler. Av disse fire er vann det viktigste.

Vaskemidler kan lages av ulike stoffer med ulik virking. De bidrar til å løsne skitt fra klærne og til å holde skitten flytende i vaskevannet, slik at den ikke faller tilbake på tøyet. Vaskemidler innholder såpe eller syntetiske tensider og kan innholde enzymer, blekemidler og optiske hvitemidler, parfyme, fargestoffer, med mer. Vaskemidlene er i dag hovedsaklig flytende eller har pulverform.

Perioden etter Andre verdenskrig er preget av en spesialisering og differensiering av vaskeproduktene, og vi har i dag vaskemidler tilpasset ulike typer tekstiler, ulike farger, med mer. En viktig endring av vaskemidlene kom på 1990-tallet, da de ble mer konsentrerte. Disse omtales som «kompakte». Endringen ble gjort for å redusere miljøbelastning, i form av transport, emballasje og så videre. Mange vaskemidler på det norske markedet er svanemerket. 

Doseringen av vaskemidler er viktig for vaskeresultatet. Overdosering vil føre til at rester av vaskemidlene er igjen i tøyet etter vask. Dette øker også miljøbelastningen. For lite vaskemiddel, på den annen side, gir dårligere vaskeresultat, tøyet blir mindre rent. Produsentene av vaskemidler angir på emballasjen hvor mye middel som skal brukes. Mengden vil avhenge både av størrelsen på vaskemaskinen, mengden tøy som skal vaskes, hvor skittent dette er og hvor hardt vannet er.

Selv om doseringen er viktig for vaskeresultatet er det vanlig å dosere på øyemål. 58 prosent oppga at de gjorde det i 2010. Bare tolv prosent fulgte instruksjonene på vaskemiddelpakken nøyaktig og brukte målebeger. Det er mange som bruker litt mer vaskemiddel om klærne er ekstra skitne, men få som tar hensyn til vannhardheten, størrelsen på vaskemaskin eller vannstanden i vaskeprogrammet. For å møte disse problemene har vaskemaskinprodusenter utviklet automatisk dosering, men disse maskinene krever at brukeren angir korrekt informasjon om vannkvalitet og lignende. Vaskemidler i tablettform og vaskeballer der forbrukeren blir tvunget til å helle middelet opp i et mål er forsøk fra vaskemiddelprodusentenes side på å få forbrukere til å dosere riktig. Disse løsningene har samtidig andre ulemper som lite fleksibel dosering (tabletter) og at vaskemiddelet legges rett inn i trommelen (vaskeball).

Storvaskemidler er en eldre betegnelse fra da klesvasken i hovedsak var hvit lin eller bomull. I dag brukes heller uttrykk som hvitvaskemiddel eller vaskemiddel for «hvitt tøy», eventuelt «hvitt og lyst» tøy. Dette er midler som er beregnet på vask ved høye temperaturer og som oftest inneholder blekemidler og optiske blekemidler.

Vaskemidler for farget tøy inneholder ikke blekemidler. En del leverandører har spesialisert midlene enda mer og markedsfører vaskemidler for skallklær, sorte eller mørke farger, eller for jeans.

Vaskemidler for håndvask, bløtgjøring og vask av kroppsnære plagg ved lav temperatur inneholder oftest enzymer.

Vaskemidler for ull og silke er mindre alkaliske, og inneholder ikke blekemidler eller enzymer. På det norske markedet har Lilleborgs Milo en helt sentral stilling som ullvaskemiddel.

Det finnes enkelte midler som markedsføres som miljømesig bedre alternativer enn de tradisjonelle vaskemidlene, men uten at de er miljømerket. Eksempler på dette er magneter og nøtter. Tester viser at de ikke har mer vaskeeffekt enn å vaske med vann alene.

Vaskemidler kan inneholde følgende ulike kjemikalier:

Såpe gir basiske (alkaliske) løsninger i vann. Såpe er fremstilt av fett eller olje og lut. Fettstoffets smeltepunkt er avgjørende for hvilken temperatur såpen har best virkning ved. Hvorvidt såpen skummer er avhengig av vannets kvalitet. I bløtt vann, altså vann med lite mineraler, skummer såpe godt. I hardt vann skummer såpen dårlig. I Norge har vi for det meste bløtt vann, fra overflatevann og regnvann. Ved hardt vann benyttes mer såpe for å oppnå samme vaskeeffekt. 

Tensidene kom etter Andre verdenskrig og er i dag mer vanlig enn såpe i vaskemidler. Tensidene nedsetter vannets overflatespenning, løser opp og finfordeler smuss og holder det svevende. Dagens vaskemidler inneholder tensider som er fremstilt av fett eller produkter fra petrokjemisk industri. Tensider felles ikke ut i hardt vann og løser fett bedre enn såpe. Tensider har ikke like god bæreevne for smuss som såpe. For å øke de syntetiske tensidenes vaskevirkning, tilsettes en rekke forskjellige hjelpemidler. En tidlig debatt om vaskemidlers miljøpåvirkning kom på 1960-tallet. Da var kritikken rettet mot de tungt nedbrytbare tensidene som bidro til at elver og innsjøer skummet.

Alkalier gjør vaskeoppløsningen alkalisk (basisk) og vannet bløtt, og forbedrer dermed vaskevirkningen. Sterke alkalier vil skade ull og silke.

Natriumperborat tilsettes for å bleke bort vanskelige flekker, men samtidig bleker det stoffet. I de fleste vaskemidler har det ingen virkning av betydning før ved 60 °C. Hvis et perboratholdig vaskemiddel også er tilsatt en såkalt blekeaktivator, for eksempel tetraacetylenetylendiamin (TAED), skjer det en reaksjon i vaskevannet. Det dannes pereddiksyre som gir blekevirkning allerede ved 40 °C. Fargede tekstiler bør derfor ikke vaskes med tøyvaskemidler beregnet for hvitt tøy.

Enzymer tilsettes også for å øke vaskevirkningen. De bryter ned proteinholdig smuss. Virkningen er avhengig av tid og virker ikke ved høye temperaturer. Enzymer var en nyhet i vaskemidler på 1970-tallet. Det brukes særlig i vaskemidler beregnet på håndvask og bløtgjøring. Fordi enzymer bryter ned proteiner må vaskemidler med enzymer ikke brukes på ull og silke, som er proteinfibre.

Det finnes mange typer enzymer og noen er mer spesifikke i forhold til hvilke proteiner de bryter ned:

  • Protese løser proteiner som finnes i for eksempel blod, egg, melk og hudavsondringer.
  • Lipase løser fett og olje.
  • Amylase angriper stivelsesholdige flekker.
  • Cellulase kan brukes til å fjerne løse overflatefibrer, såkalte «nupper».

Enzymenes virkning øker med temperaturer opp til 60 °C, men over 70 °C er de ikke lenger virksomme. Det finnes enkelte enzymer som ikke ødelegger ull.

Fosfater brukes for å holde smusset svevende i vaskeløsningen. Komplekse fosfater, særlig natriumtripolyfosfat, har vist seg å ha særlig god evne til å bløtgjøre hardt vann og øke emulgerings- og dispergeringsevnen.

Fosfater har vært viktige råstoffer i vaskemidler siden 1955. På 1970-tallet kom en omfattende debatt om fosfatene og hvordan de var med på øke algeveksten i vann og vassdrag. Dette var ikke den første miljødebatten knyttet til vaskemidler, men problemene rundt fosfater fikk langt større oppmerksomhet.

Som erstatning for fosfater, brukes andre kjemikalier som nitrilotriacetat (NTA), polyakrylater, zeolitter, salter av organiske syrer eller sterke kompleksbindere som EDTA og fosfonater. I Norge skal tekstilvaskemidler som produseres eller importeres for omsetning ikke inneholde fosfat (mindre enn 0,2 prosent fosfat) og merkes «uten fosfat». NTA (nitrilotriacetat) kan brukes som fosfaterstatning, men det hersker uenighet om bruk av NTA i stor skala kan medføre miljø- og helserisiko. I de fleste land er det derfor lagt restriksjoner på bruken også av NTA. Vaskemidler som produseres i Norge, inneholder ikke NTA.

CMC holder smuss svevende i vaskevannet og hindrer smuss fra å falle tilbake på stoffet. CMC er særlig virksom på bomull, mens hydroksypropylmetylcellulose har større effekt på polyester. Salter av aminopolykarboksylsyrer, for eksempel nitrilotriacetat (NTA) og etylendiamintetraacetat (EDTA), er kompleksdannere som binder metallioner som kan ha en ugunstig virkning på vaskeprosessen.

Optiske hvitemidler får tøyet til å se hvitere ut, ved at de ultrafiolette strålene kastes tilbake som synlig lys. Optiske hvitemidler kan gi allergiske reaksjoner og endre inntrykket av pastellfarger på en uheldig måte.

Parfyme tilsettes i vaskemidler fordi den dekker over lukten av vaskeråstoffene og tilfører klesvasken lukt. Midler som selges med miljø- eller helsemerker har normalt mindre eller ingen parfyme. De omtales også som parfymerrie vaskemidler

Silikater stabiliserer perboratet og beskytter vaskemaskinen mot rust. Silikater har vært i bruk fra 1980-tallet

Natriumaluminiumsilikat (zeolitt) binder kalsium og til dels magnesium i hardt vann, er helt vannuløselig og har ingen bivirkninger i miljøet. Polyakrylater binder positive flerverdige ioner i hardt vann og har god dispergeringsevne. Polyakrylatene regnes for å være uskadelige for miljøet.

I førindustriell tid ble mange ulike midler brukt for å vaske klær. Hva som ble brukt, ble bestemt av fiber, farger og plaggenes kvalitet, sammen med tilgangen på de ulike stoffene. Så lenge lin dominerte i skittentøyet, var lut det vesentligste middelet.

Overgangen til bomull ble etterfulgt av en overgang til såpe. Såpe ble først fremstilt hjemme, så kom det som ferdigvare, før det ble avløst av syntetisk fremstilt såpe, tensider. Syntetisk såpe er langt mer effektiv. Ettersom bomull ble vanlig, ble det også klart at de kjente prosessene for vask av lin slet forholdsvis mer på denne fiberen. Bomullen forelå også ofte som farget stoff, blåtøy. Både bløtlegging, lut, enkelte typer såpe og selvfølgelig den påfølgende blekingen sliter på bomull og bidrar til falming. Med industrialiseringen kom en standardisering av vaskemidlene, som igjen ble etterfulgt av en differensiering opp i mot vår egen tid.

Bøking og lutkoking er behandlingsmetoder for lin og andre plantefibre. Ull ble behandlet på andre måter. Sosiologen Eilert Sundt (1817-1875) beskriver en rekke ulike vaskemidler som var i bruk i hans samtid. Listen er ikke uttømmende, men gir et inntrykk av bredden i de midler som var i bruk på 1860-tallet:

  • Saue-laug: Vann som var brukt til å vaske sauer eller nytt ullgarn i. Lauget ble brukt til vask av ull, og også til vaskevann for folk.
  • Saup: En bestanddel i melk som kunne brukes til vask. Sundt nevner at den var særlig godt egnet til de røde toppluene som ellers lett mister sin farge.
  • Fiskesodd: Kokevann av torsk og annen mager fisk, samt vann som har vært brukt til å vanne ut salt fisk, var i bruk langs kysten og i byene til fint farget tøy.
  • Land eller tvag: Gjæret urin, som ble brukt på ull i områder med mangelfull tilgang på aske, og til andre tekstiler. Som en forklaring på bruk av gjæret urin i områder med god tilgang på aske, skriver Sundt «at man kan tænke sig, at den har været almindeligere i fortiden af den grund, at de uldne klæder, som da vare mere i bruk, havde bedre af at vaskes i land end i lud» (Sundt 1975:282). Land ble også brukt til bløtgjøring.
  • Bøking: Koking i lut.

Såpe lages av fett og lut som kokes sammen. I Norge var det vanlig å produsere egen såpe fra slutten av 1800-tallet og frem til kommersiell såpe ble vanlig. Såpekoking var svært tid- og ressurskrevende. Til lut ble det brukt aske. Fettet kunne være talg fra slakt, men fordi fett var en minimumsfaktor i kostholdet, var det problematisk å bruke spiselig fett til såpekoking. Derfor ble det bruk fett fra syke og selvdøde dyr og annet fett som av ulike grunner ikke kunne brukes til menneskemat.

I Norge er industrielt fremstilt såpe og andre rengjøringsmidler sterkt forbundet med bedriftsnavnet Lilleborg. Lilleborgs såpehistorie starter i «sæbesyderiet» i 1842 med produksjon av stangsæpe. Fabrikken produserte også eddik og flere produkter av olje. I 1870-årene var produktene grønnsåpe, stangsåpe, sodasåpe, samt flere typer toalettsåpe.

«Der kan ikke være tale om annet enn norske såper mer!» skriver husholdslærer og kokebokforfatter Henriette Schønberg Erken i 1926. Lilleborg var av de første bedriftene i Norge som satset på merkevarer og omfattende reklame. Sammenslåingen med Unilever medførte at Lilleborg overtok retten til produksjon og markedsføring av verdenskjente merkevarer. En av dem, Sunlight, regnes som den første merkevare.

I begynnelsen av 1930-årene var grønnsåpe fortsatt det viktigste tøyvaskemiddelet. Men i 1935 kom Blenda på markedet, og ble lansert ved hjelp av en omfattende reklamekampanje. Demonstrasjonsdamer dro rundt i spesialinnredede busser til hele landet. De demonstrerte Blendas mange fortrinn, samt moderne vasketeknikk i praksis. Den omfattende markedsføringen bar frukter, og Blenda etablerte seg som ett av de viktigste merkene innen tøyvask. I tillegg bidro Blendabussene til moderniseringen av vasketeknikken.

I perioden etter Andre verdenskrig ble produktene stadig mer spesialiserte. Lilleborg fikk konkurranse fra Persilfabrikken i Moss med merkevarene; Persil, Henko, Ata og fra 1950-tallet; Milo og Smili. Lilleborg vant denne konkurransen og overtok Persilfabrikken og dennes produkter på 1960-tallet. En ny vaskekrig startet da de internasjonalt største vaskemiddelselskapene ønsket å øke sine markedsandeler i Norge. Også i denne vaskekrigen gikk Lilleborg av med seieren.

Utvikling og markedsføring av nye industrielt fremstilte vaskemidler foregikk parallelt med fortsatt hjemmeproduksjon i mange år. Hjemmekokt såpe var i bruk til etter Andre verdenskrig, men ferdigvarene ble stadig mer vanlige. I boka Matlære fra 1958 står det at «Til vask blir det for det meste brukt såpe, såpepulver, lut og salmiakkspiritus». Boken gir oppskrift på hjemmeproduksjon av lut og såpe, både fra grunnen av med aske og fett, og i kombinasjon med kjøpte varer (Høst & Milberg 1958:35). Men også industrielt fremstilte vaskemidler som vaskepulver og salmiakk omtales. Da var det i følge boken viktig å følge «bruksanvisningen» nøye. Bruksanvisningene som fulgte ferdigvarene ble en viktig kunnskapskilde som nådde inn i det enkelte hjem (Berner 1996). Når hjemmeproduksjonen av lut og såpe opphørte er vanskelig å stadfeste, men i lærebøker om vask i Norge, er oppskrift på hjemmeprodusert lut og såpe med frem til midten av 1960-tallet.

  • Berner, Boel 1996. Sakernas tillstånd: Kön, klass, teknisk expertis. Stockholm.: Carlsson.
  • Høst, Inga & Ingeborg Milberg 1958. Matlære: Kokebok for folke- og framhaldsskolen. Oslo: Aschehoug.
  • Klepp, Ingun Grimstad 2006. Skittentøyets kulturhistorie. Hvorfor kvinner vasker klær. Novus forlag.
  • Klepp, Ingun Grimstad & Kirsi Laitala (2016). Klesforbruk i Norge. Fagrapport nr. 2-2016-2016, Oslo, SIFO
  • Larsen, Leif Ove 1990. Ren, pen og moderne: Sosialhistoriske perspektiver på reklame og analyser av Denofa - Lilleborgs reklamefilmer 1927-1988. Bergen.
  • Lilleborg (red.) 1992. Miljørapport. Vaskemiddeldivisjonen A/S Denofa og Lilleborg fabrikker.
  • Lilleborg. Lilleborg (red.) 1993. A/S Denofa og Lilleborg fabrikker: 150 år ved Akerselven. Lilleborg.
  • Schønberg Erken, Henriette 1926. Hushjelpen: Håndbok for dem som steller hjemme. Oslo: Aschehoug.
  • Sundt, Eilert 1975. Om Renligheds-Stellet i Norge: Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet. Oslo: Gyldendal.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.