vaskemidler

Vaskemidler er kjemikalier som brukes i klesvask. Til sammen er det fire elementer i klesvasken som bidrar til at klær blir rene: vann, temperatur, mekanisk bearbeiding og kjemikalier, som her omtales som vaskemidler. Av disse fire er vann det viktigste

Av .

Vaskemidler er kjemikalier som brukes i klesvask. Til sammen er det fire elementer i klesvasken som bidrar til at klær blir rene: vann, temperatur, mekanisk bearbeiding og kjemikalier, som her omtales som vaskemidler. Av disse fire er vann det viktigste.

Vaskemidler kan lages av ulike stoffer med ulik virkning. De bidrar til å løsne skitt fra klærne og til å holde skitten flytende i vaskevannet, slik at den ikke faller tilbake på tøyet. Vaskemidler inneholder såpe eller syntetiske tensider (overflateaktive stoffer) og kan inneholde enzymer, blekemidler og optiske hvitemidler, parfyme, fargestoffer med mer. Vaskemidlene er i dag hovedsakelig flytende eller har pulverform.

Perioden etter andre verdenskrig er preget av en spesialisering og differensiering av vaskeproduktene, og det finnes i dag vaskemidler tilpasset ulike typer tekstiler og farger. En viktig endring av vaskemidlene kom på 1990-tallet, da de ble mer konsentrerte. Disse omtales som «kompakte». Endringen ble gjort for å redusere miljøbelastning i form av transport og emballasje. Mange vaskemidler på det norske markedet er svanemerket.

Dosering

I en undersøkelse om vaskevaner var det bare tolv prosent av de spurte som fulgte instruksjonene på vaskemiddelpakken nøyaktig og brukte målebeger til å måle opp vaskepulveret

Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0

Doseringen av vaskemidler er viktig for vaskeresultatet. Overdosering vil føre til at rester av vaskemidlene er igjen i tøyet etter vask. Dette øker også miljøbelastningen. For lite vaskemiddel, på den andre siden, gir dårligere vaskeresultat, og tøyet blir mindre rent. Produsentene av vaskemidler angir på emballasjen hvor mye middel som skal brukes. Mengden vil avhenge både av størrelsen på vaskemaskinen, mengden tøy som skal vaskes, hvor skittent dette er, og hvor hardt vannet er.

Selv om doseringen er viktig for vaskeresultatet, er det vanlig å dosere på øyemål. 58 prosent oppga at de gjorde dette i 2010, og bare tolv prosent fulgte instruksjonene på vaskemiddelpakken nøyaktig og brukte målebeger. Det er mange som bruker litt mer vaskemiddel om klærne er ekstra skitne, men få som tar hensyn til vannhardheten, størrelsen på vaskemaskinen eller vannstanden i vaskeprogrammet. For å møte disse problemene har vaskemaskinprodusenter utviklet automatisk dosering, men disse maskinene krever at brukeren angir korrekt informasjon om vannkvalitet og lignende. Vaskemidler i tablettform, og vaskeballer der forbrukeren blir tvunget til å helle middelet opp i et mål, er forsøk fra vaskemiddelprodusentenes side på å få forbrukere til å dosere riktig. Disse løsningene har samtidig andre ulemper som lite fleksibel dosering (tabletter) og at vaskemiddelet legges rett inn i trommelen (vaskeball).

Ulike typer vaskemidler

Hvitt og lyst tøy

Storvaskemidler er en eldre betegnelse fra da klesvasken i hovedsak var hvit lin eller bomull. I dag brukes heller uttrykk som hvitvaskemiddel eller vaskemiddel for «hvitt tøy», eventuelt «hvitt og lyst» tøy. Dette er midler som er beregnet på vask ved høye temperaturer, og som oftest inneholder blekemidler og optiske blekemidler.

Farget tøy

Vaskemidler for farget tøy inneholder ikke blekemidler. En del leverandører har spesialisert midlene enda mer og markedsfører vaskemidler for skallklær, sorte eller mørke farger eller for jeans.

Håndvask

Vaskemidler for håndvask, bløtgjøring og vask av kroppsnære plagg ved lav temperatur inneholder oftest enzymer.

Ull og silke

Vaskemidler for ull og silke er mindre alkaliske og inneholder ikke blekemidler og ikke enzymet protease. På det norske markedet har Lilleborgs Milo en helt sentral stilling som ullvaskemiddel.

Alternative vaskemidler

Det finnes enkelte midler som markedsføres som miljømessig bedre alternativer enn de tradisjonelle vaskemidlene, men uten at de er miljømerket. Eksempler på dette er magneter og nøtter. Tester viser at de ikke har mer vaskeeffekt enn å vaske med bare vann.

Kjemisk sammensetning

Vaskemidler kan inneholde følgende ulike kjemikalier:

Såpe

Såpe gir basiske (alkaliske) løsninger i vann. Såpe er fremstilt av fett eller olje samt lut. Fettstoffets smeltepunkt er avgjørende for hvilken temperatur såpen har best virkning ved. Hvorvidt såpen skummer, er avhengig av vannets kvalitet. I bløtt vann, altså vann med lite mineraler, skummer såpe godt. I hardt vann skummer såpen dårlig. I Norge har vi for det meste bløtt vann fra overflatevann og regnvann. Ved hardt vann må det benyttes mer såpe for å oppnå samme vaskeeffekt.

Syntetiske vaskemidler (tensider)

Tensider (overflateaktive stoffer) kom etter andre verdenskrig og er nå mer vanlig enn såpe i vaskemidler. Tensidene nedsetter vannets overflatespenning, løser opp og finfordeler smuss og holder det svevende. Dagens vaskemidler inneholder tensider som er fremstilt av fett eller produkter fra petrokjemisk industri. Tensider felles ikke ut i hardt vann og løser fett bedre enn såpe. Tensider har ikke like god bæreevne for smuss som såpe. For å øke de syntetiske tensidenes vaskevirkning tilsettes en rekke forskjellige hjelpemidler. En tidlig debatt om vaskemidlers miljøpåvirkning kom på 1960-tallet. Da var kritikken rettet mot de tungt nedbrytbare tensidene som bidro til at elver og innsjøer skummet.

Alkalier

Alkalier gjør vaskeoppløsningen alkalisk (basisk) og vannet bløtt og forbedrer dermed vaskevirkningen. Sterke alkalier vil skade ull og silke.

Blekemidler

Natriumperborat tilsettes for å bleke bort vanskelige flekker, men samtidig bleker det stoffet. I de fleste vaskemidler har det ingen virkning av betydning før ved 60 °C. Hvis et perboratholdig vaskemiddel også er tilsatt en såkalt blekeaktivator, for eksempel tetraacetylenetylendiamin (TAED), skjer det en reaksjon i vaskevannet. Det dannes pereddiksyre som gir blekevirkning allerede ved 40 °C. Fargede tekstiler bør derfor ikke vaskes med tøyvaskemidler beregnet for hvitt tøy.

Enzymer

Enzymer tilsettes også for å øke vaskevirkningen. De bryter ned proteinholdig smuss. Virkningen er avhengig av tid og virker ikke ved høye temperaturer. Enzymer var en nyhet i vaskemidler på 1970-tallet. Det brukes særlig i vaskemidler beregnet på håndvask og bløtgjøring. Fordi en del enzymer bryter ned proteiner, må vaskemidler med enzymet protease ikke brukes på ull og silke, som er proteinfibre.

Det finnes mange typer enzymer, og noen er mer spesifikke i forhold til hvilke proteiner de bryter ned:

  • Protease løser proteiner som finnes i for eksempel blod, egg, melk og hudavsondringer.
  • Lipase løser fett og olje.
  • Amylase angriper stivelsesholdige flekker.
  • Cellulase kan brukes til å fjerne løse overflatefibre, såkalte «nupper».

Enzymene har en trivselstemperatur rundt 30–40 °C, men noen virker allerede ved 20 °C. De kan virke i temperaturer opp til 50–60 °C, men over 70 °C er de ikke lenger virksomme. Ikke alle enzymer bryter ned ull og silke, men i og med at mye smuss i kroppsnære plagg nettopp inneholder protein, er dette et viktig enzym for andre tekstiler.

Fosfat og fosfaterstatning

Fosfater brukes for å holde smusset svevende i vaskeløsningen. Komplekse fosfater, særlig natriumtripolyfosfat, har vist seg å ha særlig god evne til å bløtgjøre hardt vann og øke emulgerings- og dispergeringsevnen.

Fosfater har vært viktige råstoffer i vaskemidler siden 1955. På 1970-tallet kom en omfattende debatt om fosfatene og hvordan de var med på øke algeveksten i vann og vassdrag. Dette var ikke den første miljødebatten knyttet til vaskemidler, men problemene rundt fosfater fikk langt større oppmerksomhet.

Som erstatning for fosfater brukes andre kjemikalier som nitrilotriacetat (NTA), polyakrylater, zeolitter, salter av organiske syrer eller sterke kompleksbindere som EDTA og fosfonater. Nnitrilotriacetat kan brukes som fosfaterstatning, men det hersker uenighet om bruk av NTA i stor skala kan medføre miljø- og helserisiko. I de fleste land, også Norge, er det derfor lagt restriksjoner på bruken også av NTA.

Karboksymetylcellulose (CMC)

CMC holder smuss svevende i vaskevannet og hindrer smuss fra å falle tilbake på stoffet. CMC er særlig virksom på bomull, mens hydroksypropylmetylcellulose har større effekt på polyester. Salter av aminopolykarboksylsyrer, for eksempel nitrilotriacetat (NTA) og etylendiamintetraacetat (EDTA), er kompleksdannere som binder metallioner som kan ha en ugunstig virkning på vaskeprosessen.

Konserveringsmidler

Konserveringsmidler er kjemiske forbindelser som hindrer eller begrenser biologisk aktivitet og bidrar til at produktforringelse holder seg over tid. Et mye brukt konserveringsmiddel i kosmetikk og hygieneprodukter er paraben. Fordi det er et hormonforstyrrende stoff, erstattes det nå av methylisothiazolinone (MI eller MIT). Hvorvidt dette er bedre, er ikke avklart. Veksten i allergiske reaksjoner ved eksponering for MI vokser. Derfor erstattes nå MI av fenoksyetanol eller sorbat som konserveringsmidler i vaskemidler.

Optiske hvitemidler

Optiske hvitemidler får tøyet til å se hvitere ut ved at de ultrafiolette strålene kastes tilbake som synlig lys. Optiske hvitemidler kan gi allergiske reaksjoner og endre inntrykket av pastellfarger på en uheldig måte.

Parfyme

Parfyme tilsettes i vaskemidler fordi den dekker over lukten av vaskeråstoffene og tilfører klesvasken lukt. Midler som selges med miljø- eller helsemerker, har normalt mindre eller ingen parfyme. De omtales også som parfymefrie vaskemidler. Parfyme kan gi allergiske reaksjoner og består av svært mange ulike kjemikalier med mulig negativ virkning på helse og miljø.

Silikater

Silikater stabiliserer perboratet og beskytter vaskemaskinen mot rust. Silikater har vært i bruk fra 1980-tallet.

Zeolitter, polymerer

Natriumaluminiumsilikat (zeolitt) binder kalsium og til dels magnesium i hardt vann, er helt vannuløselig og har ingen bivirkninger i miljøet. Polyakrylater binder positive flerverdige ioner i hardt vann og har god dispergeringsevne. Polyakrylatene regnes for å være uskadelige for miljøet.

Historikk

I førindustriell tid ble mange ulike midler brukt for å vaske klær. Hva som ble brukt, ble bestemt av fiber, farger og plaggenes kvalitet sammen med tilgangen på de ulike stoffene. Så lenge lin dominerte i skittentøyet, var lut det vesentligste middelet.

Overgangen til bomull ble etterfulgt av en overgang til såpe. Såpe ble først fremstilt hjemme, så kom det som ferdigvare, før det ble avløst av syntetisk fremstilt såpe, tensider. Syntetisk såpe er langt mer effektiv. Ettersom bomull ble vanlig, ble det også klart at de kjente prosessene for vask av lin slet forholdsvis mer på denne fiberen. Bomullen forelå også ofte som farget stoff, blåtøy. Både bløtlegging, lut, enkelte typer såpe og selvfølgelig den påfølgende blekingen sliter på bomull og bidrar til falming. Med industrialiseringen kom en standardisering av vaskemidlene, som igjen ble etterfulgt av en differensiering opp i mot vår egen tid.

Vaskemidler før såpe

Bøking og lutkoking er behandlingsmetoder for lin og andre plantefibre. Ull ble behandlet på andre måter. Eilert Sundt (1817–1875) beskriver en rekke ulike vaskemidler som var i bruk i hans samtid. Listen er ikke uttømmende, men gir et inntrykk av bredden i de midlene som var i bruk på 1860-tallet:

  • Saue-laug: Vann som var brukt til å vaske sauer eller nytt ullgarn i. Lauget ble brukt til vask av ull og også til vaskevann for folk.
  • Saup: En bestanddel i melk som kunne brukes til vask. Sundt nevner at den var særlig godt egnet til de røde toppluene som ellers lett mister sin farge.
  • Fiskesodd: Kokevann av torsk og annen mager fisk samt vann som har vært brukt til å vanne ut salt fisk, var i bruk langs kysten og i byene til fint farget tøy.
  • Land eller tvag: Gjæret urin, som ble brukt på ull i områder med mangelfull tilgang på aske samt til andre tekstiler. Som en forklaring på bruk av gjæret urin i områder med god tilgang på aske skriver Sundt «at man kan tænke sig, at den har været almindeligere i fortiden af den grund, at de uldne klæder, som da vare mere i bruk, havde bedre af at vaskes i land end i lud». Land ble også brukt til bløtgjøring.
  • Bøking: Koking i lut.

Såpe

Såpe lages av fett og lut som kokes sammen. I Norge var det vanlig å produsere egen såpe fra slutten av 1800-tallet og frem til kommersiell såpe ble vanlig. Såpekoking var svært tid- og ressurskrevende. Til lut ble det brukt aske. Fettet kunne være talg fra slakt, men fordi fett var en minimumsfaktor i kostholdet, var det problematisk å bruke spiselig fett til såpekoking. Derfor ble det bruk fett fra syke og selvdøde dyr og annet fett som av ulike grunner ikke kunne brukes til menneskemat.

Kommersielle vaskemidler

Sunlight regnes som den første merkvaren blant såpene. Disse norske pakningene ble produsert i 1931
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 2.0
Demonstrasjon av Persil-vaskemidler

I Norge er industrielt fremstilt såpe og andre rengjøringsmidler sterkt forbundet med bedriftsnavnet Lilleborg. Lilleborgs såpehistorie starter i «sæbesyderiet» i 1842 med produksjon av stangsæpe. Fabrikken produserte også eddik og flere produkter av olje. I 1870-årene var produktene grønnsåpe, stangsåpe, sodasåpe samt flere typer toalettsåpe.

«Der kan ikke være tale om annet enn norske såper mer!» skriver husholdslærer og kokebokforfatter Henriette Schønberg Erken i 1926. Lilleborg var av de første bedriftene i Norge som satset på merkevarer og omfattende reklame. Sammenslåingen med Unilever medførte at Lilleborg overtok retten til produksjon og markedsføring av verdenskjente merkevarer. En av dem, Sunlight, regnes som den første merkevaren.

I begynnelsen av 1930-årene var grønnsåpe fortsatt det viktigste tøyvaskemiddelet. Men i 1935 kom Blenda på markedet og ble lansert ved hjelp av en omfattende reklamekampanje. Demonstrasjonsdamer dro rundt i spesialinnredede busser til hele landet og demonstrerte Blendas mange fortrinn samt moderne vasketeknikk i praksis. Den omfattende markedsføringen bar frukter, og Blenda etablerte seg som ett av de viktigste merkene innen tøyvask. I tillegg bidro Blenda-bussene til moderniseringen av vasketeknikken.

I perioden etter andre verdenskrig ble produktene stadig mer spesialiserte. Lilleborg fikk konkurranse fra Persilfabrikken i Moss med merkevarene Persil, Henko og Ata, og Milo og Smili fra 1950-tallet. Lilleborg vant denne konkurransen og overtok Persilfabrikken og dennes produkter på 1960-tallet. En ny vaskekrig startet da de internasjonalt største vaskemiddelselskapene ønsket å øke sine markedsandeler i Norge. Også her gikk Lilleborg av med seieren.

Utvikling og markedsføring av nye industrielt fremstilte vaskemidler foregikk parallelt med fortsatt hjemmeproduksjon i mange år. Hjemmekokt såpe var i bruk til etter andre verdenskrig, men ferdigvarene ble stadig mer vanlige. I boka Matlære fra 1958 står det at «Til vask blir det for det meste brukt såpe, såpepulver, lut og salmiakkspiritus». Boken gir oppskrift på hjemmeproduksjon av lut og såpe, både fra grunnen av med aske og fett, og i kombinasjon med kjøpte varer. Men også industrielt fremstilte vaskemidler som vaskepulver og salmiakk omtales. Da var det i følge boken viktig å følge «bruksanvisningen» nøye. Bruksanvisningene som fulgte ferdigvarene, ble en viktig kunnskapskilde som nådde inn i det enkelte hjem. Når hjemmeproduksjonen av lut og såpe opphørte, er vanskelig å stadfeste, men i lærebøker om vask i Norge er oppskrift på hjemmeprodusert lut og såpe med frem til midten av 1960-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berner, Boel (1996). Sakernas tillstånd: Kön, klass, teknisk expertis. Stockholm.: Carlsson.
  • Høst, Inga & Ingeborg Milberg 1958. Matlære: Kokebok for folke- og framhaldsskolen. Oslo: Aschehoug.
  • Klepp, Ingun Grimstad (2006). Skittentøyets kulturhistorie. Hvorfor kvinner vasker klær. Novus forlag.
  • Klepp, Ingun Grimstad & Kirsi Laitala (2016). Klesforbruk i Norge. Fagrapport nr. 2-2016-2016, Oslo, SIFO
  • Klepp, Ingun Grimstad & Tobiasson, Tone Skårdal (2019). Lettstelt. Rene klær med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen.
  • Larsen, Leif Ove (1990). Ren, pen og moderne: Sosialhistoriske perspektiver på reklame og analyser av Denofa – Lilleborgs reklamefilmer 1927-1988. Bergen.
  • Lilleborg (red.) (1992). Miljørapport. Vaskemiddeldivisjonen A/S Denofa og Lilleborg fabrikker.
  • Lilleborg. Lilleborg (red.) (1993). A/S Denofa og Lilleborg fabrikker: 150 år ved Akerselven. Lilleborg.
  • Schønberg Erken, Henriette (1926). Hushjelpen: Håndbok for dem som steller hjemme. Oslo: Aschehoug.
  • Sundt, Eilert (1975). Om Renligheds-Stellet i Norge: Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet. Oslo: Gyldendal.

Kommentarer (2)

skrev Jon Richardsen

I avsnittet om enzymer har protease blitt til protese og det bør vel rettes.

svarte Guro Djupvik

Hei Jon, Takk skal du ha - nå er dette rettet. Vennlig hilsen Guro i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg