bleking av tekstiler

«Blegingen er en så fin og sammensat proces, at der kunde skrives et eget kapitel om vore almuers begreber og erfaringer desangående» skrev sosiologen Eilert Sundt i 1869. Hans bok Om Renligheds-Stellet i Norge er en viktig kilde til kunnskap om husarbeid før 1860-tallet. Eilert Sundt skrev boken som et svar på en utlyst prisoppgave om ”Det kvindelige stell på Vestlandet”. Utgangspunktet for konkurransen var å finne årsaker til omfattende spedalskhet. Sundt boks inneholder beretninger om arbeidet med renslighet fra hele landet.

Sundt beskriver både hvordan og hvorfor tekstiler ble bleket. Bleking og tørking av klesvask hørte ofte tett sammen, men blekingen kunne også være en del av skyllingen. I en beretning fra Lofoten står det at vasken ble lagt på snøen i mars og april. Smeltevannet fra snøen var, i følge denne beretningen, særlig egnet til å trekke lutvann ut av tøyet, samtidig som det ble bleket. Tekstilene ble vasket ved en lutkoking, med påfølgende skylling. På store gårder på Østlandet forteller Sundt om ordentlige innrettede «blegevolde», med et lite hus til den som måtte våke over tøyet.

På blekevollen ble tekstilene bleket, men dette fungerte også som en presentasjon av tekstilforrådet. Tekstilarbeid krevde store ressurser både i tid og råmaterialer, og var en viktig arena for å bedømme kvinners dyktighet og kvinnelighet. Sundt skrev at denne kappestriden mellom kvinner kunne gå for vidt, og at ublekede tekstiler og tekstiler som var vasket kun i lut, og ikke såpe, var rene, selv om de ikke var hvite. Med det mente han at konkurransen om hvithet gikk ut over økonomien i husholdet.

I det kjente folkeeventyret Østenfor sol og vestenfor måne fra Asbjørnsen og Moe er evnen til å vaske hvitt det som særmerker den rette bruden. Brudgommen sier til den gamle trollkjerringa: «Jeg vil nok se hva bruden min duger til først». Prøven består i å vaske tre talgflekker av en skjorte. Trolljenta prøver å vaske skjorta, men jo mer hun gnir, jo verre blir det. Annerledes blir det da prinsens kjæreste får prøve seg. «Og aldri før hadde hun tatt i skjorten og duppet den i vannet, før den var drivende hvit som ny-sne, og hvitere enda.» (Asbjørnsen & Moe 1996). Trollene blir da så ergerlige at de sprekker. Jenta i denne historien er ikke jomfru, men en ordentlig kristen. Hun innehar rette form for femininitet, som gjør henne i stand til å vaske hvitt. Det hvite som tegn på rette type kvinnelighet, finnes også i den kritthvite brudekjolen.

Evnen til å vaske hvitt som skille mellom en god og en dårlig kvinne, finnes ikke bare i eventyrenes verden. Et eksempel er reklamene for vaskemiddelet Blenda fra 1950-tallet til 1980-årene. De brukte koblingen mellom hvitvask og kvinners evner som husmor i markedsføringen, sammen med uttrykket «Blendahvitt». I flere reklamefilmer oppdager mannen at hans skjorte ikke er like hvit som en annen manns. For husmoren er mannens ubehag en trussel om tap av sosial anerkjennelse, og i siste omgang også tap av hans kjærlighet.

• Klesvask
• Klestørk
• Vaskemidler
• Falming
• Husmor
• Bleking

• Asbjørnsen, P. Chr. & Jørgen Moe 1996. Folke-og huldreeventyr. Oslo: Gyldendal.
• Sundt, Eilert 1975. Om Renligheds-Stellet i Norge: Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet. Oslo: Gyldendal.
• Larsen, Leif Ove 1990. Ren, pen og moderne: Sosialhistoriske perspektiver på reklame og analyser av Denofa - Lilleborgs reklamefilmer 1927-1988. Bergen.:
• Ingun Grimstad Klepp 2006. Skittentøyets kulturhistorie. Hvorfor kvinner vasker klær. Novus forlag.