Forklær for begge kjønn finnes i mange kulturer og folkegrupper, og er således ikke bare en del av vestens drakthistorie. I europeisk middelalder ble forklær brukt av en rekke ulike håndverkere for å beskytte kroppen og klærne i arbeid. I renessansen brukte kvinner forklær av mer vaskbare materialer over skjørt av kostbare stoffer som vanskelig lot seg rengjøre. Forklærne fikk etter hvert mer og mer en dekorativ funksjon med broderier, kniplinger og andre tidkrevende, dekorative teknikker. Denne bruken av forklær er bevart som del av mange bunader med røtter i 1700- og 1800-tallets folkedrakter. Forklærne kan være vevet og brodert og har en dobbel funksjon både som pynt og beskyttelse.
Den funksjonelle bruken av forklær er bevart i profesjoner innen matlaging som bakere, konditorer og slaktere, og i yrker som serverer eller selger slike varer. Barberere og frisører kan også bruke forklær. I tradisjonsrike yrker som smed, gullsmed, hovslager, skomaker, med mer, er forklær fortsatt en del av arbeidspåkledningen. Rituell bruk av forklær finnes i frimurerodnenes skjødeskinn.
Bruken av forklær sank raskt etter 1960. Dette skyldtes delvis den lave prestisjen husmødre og alt forbundet med denne kvinnerollen fikk, og delvis endringer i renslighet og vaskevaner. En annen forklaring er at forklær fikk en mindre viktig funksjon på den tiden, fordi det som ble ansett som rent tøy gjennomgikk en endring. Forklær beskytter mot skitt utenfra, og fram til rundt 1960 var skitt og flekker definisjonen på et skittent plagg som måtte vaskes. Fokuset ble siden dreid bort fra flekker og smuss og over på lukt og kroppens påvirkning på klærne. Brukte klær ble dermed ansett som skitne, selv om det ikke var sølt på dem. Forklær ble både for husmødre og i mange andre yrker erstattet med lett vaskbare klær.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.