forkle

Forklær som dekker bare nedre delen av kroppen festes oftest med et knyttebelte rundt livet. Et slikt forkle kan i tillegg ha en smekke som enten festes med bånd rundt halsen, bånd i kryss på ryggen, eller med en festeanordning til plagget under. Det finnes også forklekjoler og frakker som har mye til felles med forklær, men som i form ligner mer på kjoler.

Forklær lages i alle tekstilmaterialer. Pynteforklær kan være i ull, silke eller lin, med mer. Arbeidsforklær til hus og matlaging lages i materialer som er lette å vaske, ofte i hvit bomull. Profesjonelt brukes en del engangsforklær i plast. I håndverksfag er forklær ofte laget i skinn og lær, eller i kraftige tekstiler. Hovslagere har forklær som er delt i to med to buksebein. Snekkeres forklær kan være svært små, men med mange lommer for spiker og redskaper. Slike forklær kalles snekkerbelte eller spikerforklær.

Forklær forbindes i særlig grad med husmoren og husmorperioden fra midten av 1800-tallet til og med 1960. Husmødrenes arbeidsantrekk var forklær, og i opplysningslitteraturen for husmødre legges det stor vekt på bruken av forklær både for å beskytte klærne, og for å sikre renslighet og orden i arbeidet. I tillegg til forklær for mange ulike typer arbeid, skiftet også mange husmødre til egne, mindre pynteforklær når de pyntet seg i sitt eget hjem.

Forklær for begge kjønn finnes i mange kulturer og folkegrupper, og er således ikke bare en del av vestens drakthistorie. I europeisk middelalder ble forklær brukt av en rekke ulike håndverkere for å beskytte kroppen og klærne i arbeid. I renessansen brukte kvinner forklær av mer vaskbare materialer over skjørt av kostbare stoffer som vanskelig lot seg rengjøre. Forklærne fikk etter hvert mer og mer en dekorativ funksjon med broderier, kniplinger og andre tidkrevende, dekorative teknikker. Denne bruken av forklær er bevart som del av mange bunader med røtter i 1700- og 1800-tallets folkedrakter. Forklærne kan være vevet og brodert og har en dobbel funksjon både som pynt og beskyttelse.

Den funksjonelle bruken av forklær er bevart i profesjoner innen matlaging som bakere, konditorer og slaktere, og i yrker som serverer eller selger slike varer. Barberere og frisører kan også bruke forklær. I tradisjonsrike yrker som smed, gullsmed, hovslager, skomaker, med mer, er forklær fortsatt en del av arbeidspåkledningen. Rituell bruk av forklær finnes i frimurerodnenes skjødeskinn.

Bruken av forklær sank raskt etter 1960. Dette skyldtes delvis den lave prestisjen husmødre og alt forbundet med denne kvinnerollen fikk, og delvis endringer i renslighet og vaskevaner. En annen forklaring er at forklær fikk en mindre viktig funksjon på den tiden, fordi det som ble ansett som rent tøy gjennomgikk en endring. Forklær beskytter mot skitt utenfra, og fram til rundt 1960 var skitt og flekker definisjonen på et skittent plagg som måtte vaskes. Fokuset ble siden dreid bort fra flekker og smuss og over på lukt og kroppens påvirkning på klærne. Brukte klær ble dermed ansett som skitne, selv om det ikke var sølt på dem. Forklær ble både for husmødre og i mange andre yrker erstattet med lett vaskbare klær.

• husmor
• klesvask
• bunad