Broderi, arbeid som utføres med nål og tråd på et underlag, oftest tøy, i dekorativ hensikt. Også selve den broderte gjenstanden kalles broderi. Broderikunsten omfatter en rekke forskjellige sting- og sømteknikker som dels følger bunntøyets tråder (tellesøm), dels broderes fritt, ofte etter et opptegnet mønster (frisøm). Bunntøyet kan dekkes helt eller delvis med sting, av samme eller av ulike typer. Iblant medvirker tøyet som en aktiv del av broderiet ved at tråder trekkes ut, partier klippes bort o.l., f.eks. hardangersøm og engelsk broderi. I applikasjonsbroderi klippes deler av mønsteret ut av et annet tøy som festes til bunntøyet.

Materialene benyttet til broderi har hovedsakelig vært tøy og tråd av naturfibere som lin, bomull, ull og silke. Metalltråd, perler, paljetter o.l. har forekommet, og en del broderier har vært utført på annet enn vevde tøyer, f.eks. på lær og pergament.

De eldste eksemplene på dekorativ bruk av broderisting i Europa går tilbake til steinalderen. Flere danske bronsealderdrakter (1500–1000 f.Kr.) er utsmykket med enkle, broderte border. Fra samme tid er det bevart broderier med geometriske mønstre i Kina. En mer avansert og mønstermessig rik broderikunst utviklet seg etter hvert i ulike områder. Kinesiske broderier fra 300-tallet f.Kr. prydes av tigere, drager og fugler, greske broderier fra samme tid har livaktige figurfremstillinger, og på tekstiler fra skytiske fyrstegraver i Sibir fra 400-tallet til 100-tallet f.Kr. er dyr og mennesker brodert i ulike sømteknikker.

Fra senantikken og tidlig middelalder er det bevart mange egyptiske (koptiske) og bysantinske broderier. Den bysantinske broderikunsten med stram linjeføring fikk betydning for hele Europa, men etter hvert ble det utviklet særpregede stilretninger innen broderiet i flere land, som i Italia, Frankrike, Tyskland og England.

I Europa har broderikunsten fra middelalderen av dels vært utøvet av menn og kvinner i profesjonelle verksteder knyttet til hoff, klostre og borgelige miljøer, dels av amatører. De profesjonelle verkstedene fikk sine mønstre fra ulike kilder, iblant leverte malere forbilder til broderiene. Bayeux-teppet, antagelig fra 1070-årene, er et tidlig eksempel på de broderte, figurrike teppene med episk innhold som særlig kjennes nord for Alpene. Det er brodert i leggsøm med mangefarget ullgarn på en bunn av hvitt linstoff, er 0,5 m bredt og mer enn 70 m langt. Det fremstiller Vilhelm Erobrerens hærtog til England i 1066 og kan være bestilt av Vilhelms halvbror, som var biskop av Bayeux, til katedralen der. I Norge er det bevart fragmenter av broderier som minner om Bayeux-teppet, men som dateres til 1200-tallet, bl.a. fra Røn kirke i Valdres.

Det meste som er bevart av middelalderens broderier, er til kirkelig bruk, og har scener fra bibelhistorien, samt helgener, som viktigste motiv. Rene geometriske mønstre forekommer også. Figurbroderiene utviklet seg på 1400-tallet, spesielt i Flandern og Nederlandene, mot en realisme som lå nær tidens malerkunst.

Fra renessansen av ble det stadig vanligere med broderte tekstiler til verdslig bruk, både draktplagg og innredningstekstiler som sengeomheng og møbeltrekk. De trykte mønsterbøkene som begynte å komme ut i første halvdel av 1500-tallet, var opprinnelig ment til bruk for håndverkere, men ble etter hvert også et hjelpemiddel for kvinnene fra velstående miljøer som på den tiden begynte å brodere til seg selv og sin familie. Finere håndarbeid var en av de få beskjeftigelsene som ble akseptert som passende for dem. Renessansens mønsterbøker, flere av dem kom i nyutgaver til langt inn på 1700-tallet, inneholdt dels geometriske tellesømsmotiver, dels fritt tegnede motiver som blomsterranker o.l. Mønstrene kunne broderes både i farger og i hvitt på hvitt. I Italia ble reticellabroderiet utviklet i denne perioden, en uttrekks- og utskårssøm med sydde kniplingsgrunner som fikk stor betydning for folkebroderiene i mange land, bl.a. i Norge (hardangersøm).

Nå ble motiver og broderier fra Kina, India og Den Nære Orient en viktig inspirasjonskilde for europeisk broderikunst. 1600-tallets broderimønstre var ofte dominert av kraftige ranker og alle slags blomstermotiver. Mange broderier ble utført med metalltråd og i relieff. Applikasjonsbroderier og kanvasbroderier, dels med rike figurfremstillinger, var mye brukt. 1700-tallets motedrakter både for kvinner og menn kunne være dekorert med elegante, ofte asymmetriske, blomsterbroderier i lysende farger. Hvitsømsbroderier av ulike typer var populære ved siden av de fargerike broderiene. Mange broderte draktplagg fra denne perioden er bevart i Norge, bl.a. i applikasjonsbroderi. 1700-tallets motepregede blomsterbroderi fikk betydning for broderiet på folkedrakter fra flere norske distrikter.

Mot slutten av 1700-tallet ble broderimønstrene lettere i utformingen, fargene lysere. Etter hvert dukket antikkinspirerte motiver opp, som urner og templer. Utviklingen på 1800-tallet tok en ny retning. I 1804 var de første trykte, fargelagte mønsterark for korssting blitt utgitt i Berlin, og omkring 1830 satte korsstingenes periode inn for alvor. Korsstingsmønstrene, som ble solgt sammen med ullgarn i riktige nyanser, var lette å brodere etter, og realistiske blomster, landskapsscener og figurfremstillinger spredte seg ut over møbeltrekk, gulvtepper, bukseseler, tøfler og mye annet. Gjennom hele århundret var hvitsømsbroderiene, bl.a. tyllbroderi, mye brukt til drakttilbehør som krager og sjal, samt på undertøy.

En maskin til brodering ble oppfunnet 1829 av tyskeren Josua Heilmann (se brodermaskin).

Et flertall av 1800-tallets broderier ble utført av kvinnelige amatører. Det samme var tilfelle på 1900-tallet. Riktignok arbeidet kunstnere i flere land aktivt for å frembringe en ny broderikunst fra 1870-årene av. I Norge tegnet bl.a. Erik Werenskiold og Oluf Wold-Torne mønstre for broderier i begynnelsen av 1900-tallet. Bestrebelsene førte ikke til en virkelig renessanse for broderikunsten, selv om enkelte, som Torvald Moseid, valgte broderi som sin uttrykksmåte. I 1990-årene oppstod det en fornyet interesse for broderi i kunstnerisk sammenheng. Åse Ljones, Inger Johanne Rasmussen, Edith Lundebrekke og Hans Hamid Rasmussen er blant de mange som er opptatt av å utforske broderiets muligheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.