Korsstingsbroderi av . Begrenset gjenbruk

broderi

detalj av bunad fra Gudbrandsdalen

Broderi. Putetrekk fra Ål, Hallingdal, fra 1772, brodert med flerfarget ullgarn. Teknikken er platt- og leggsøm, kontur- og splittet kontursting. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Broderi. Brudeteppe, kanskje fra Norge, ca. 1650−80. Rød bunn med polykrom flatsøm. – Se også illustrasjon bayeuxteppet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Broderi er arbeid som utføres med nål og tråd i dekorativ hensikt. Også selve den broderte gjenstanden kalles broderi.

Faktaboks

uttale:
broderˈi
etymologi:
av fransk broderie

Broderikunsten omfatter en rekke forskjellige sting- og sømteknikker som dels følger stoffets veving (tellesøm), dels broderes fritt, ofte etter et opptegnet mønster (frisøm). Bunnstoffet kan dekkes helt eller delvis med sting, av samme eller av ulike typer. Iblant medvirker stoffet som en aktiv del av broderiet ved at tråder trekkes ut eller partier klippes bort som for eksempel i hardangersøm og engelsk broderi. I applikasjonsbroderi klippes deler av mønsteret ut av et annet stoff som festes til bunnstoffet.

Materialene benyttet til broderi har hovedsakelig vært stoff og tråd av naturfibre som lin, bomull, ull og silke. Metalltråd, perler, paljetter og lignende har forekommet, og en del broderier har vært utført på annet enn vevde materialer , for eksempel på lær og pergament.

Historikk

Broderi er tidkrevende arbeid, som oftest er forbeholdt arvestykker som folkedrakter eller bunader. Denne samiske kofta stammer fra Kautokeino og har vært konfirmasjonsdrakt.

Av /Norsk folkemuseum.
Lisens: CC BY SA 2.0

Bayeuxteppet er et over 70 m langt og 0,5 m bredt brodert veggteppe fra omtrent år 1070 som fremstiller normannerhertugen Vilhelm Erobrerens invasjon i England. På bildet: bygging av Vilhelms flåte.

.
Lisens: fri

Tidlig historie

De eldste eksemplene på dekorativ bruk av broderisting i Europa går tilbake til steinalderen. Flere danske bronsealderdrakter (1500–1000 fvt.) er utsmykket med enkle, broderte border. Fra samme tid er det bevart broderier med geometriske mønstre i Kina. En mer avansert og mønstermessig rik broderikunst utviklet seg etter hvert i ulike områder. Kinesiske broderier fra 300-tallet fvt. prydes av tigere, drager og fugler, greske broderier fra samme tid har livaktige figurfremstillinger, og på tekstiler fra skytiske fyrstegraver i Sibir fra 400-tallet til 100-tallet fvt. er dyr og mennesker brodert med ulike typer broderisting.

Middelalderen

Fra senantikken og tidlig middelalder er det bevart mange egyptiske (koptiske) og bysantinske broderier. Den bysantinske broderikunsten med stram linjeføring fikk betydning for hele Europa, men etter hvert ble det utviklet særpregede stilretninger i flere land, som i Italia, Frankrike, Tyskland og England.

I Europa har broderikunsten fra middelalderen av dels vært utøvet av menn og kvinner i profesjonelle verksteder knyttet til hoff, klostre og borgerlige miljøer, dels av amatører. De profesjonelle verkstedene fikk sine mønstre fra ulike kilder, iblant leverte malere forbilder til broderiene. Bayeux-teppet som antagelig stammer fra 1070-årene er et tidlig eksempel på de broderte, figurrike teppene med episk innhold som særlig kjennes nord for Alpene. Det er brodert i leggsøm med mangefarget ullgarn på en bunn av hvitt linstoff, er 0,5 meter bredt og mer enn 70 meter langt. Det fremstiller Vilhelm Erobrerens hærtog til England i 1066 og kan være bestilt av Vilhelms halvbror, biskop Odo av Bayeux, til katedralen der. I Norge er det bevart fragmenter av broderier som minner om Bayeux-teppet, men som dateres til 1200-tallet, blant annet fra Røn kirke i Valdres.

Det meste som er bevart av middelalderens broderier er til kirkelig bruk, og har scener fra bibelhistorien eller helgener som viktigste motiv. I England er denne formen for broderi kjent som Opus Anglicanum med en utstrakt bruk av gull- og metallbroderi. Rene geometriske mønstre forekommer også. Figurbroderiene utviklet seg på 1400-tallet, spesielt i Flandern og Nederlandene, mot en realisme som lå nær tidens malerkunst.

Renessansen

Fra renessansen av ble det stadig vanligere med broderte tekstiler til verdslig bruk, både draktplagg og innredningstekstiler som sengeomheng og møbeltrekk.De trykte mønsterbøkene som begynte å komme ut i første halvdel av 1500-tallet, var opprinnelig ment til bruk for håndverkere, men de ble etter hvert også brukt i privat øyemed. De ble et hjelpemiddel for kvinnene fra velstående miljøer som på den tiden begynte å brodere til seg selv og sin familie. ettersom finere håndarbeid var en av de få beskjeftigelsene som ble akseptert som passende for dem. Disse bøkene, hvorav flere kom i nyutgaver til langt inn på 1700-tallet, inneholdt dels geometriske tellesømsmotiver, dels fritt tegnede motiver som blomsterranker. Mønstrene kunne broderes både i farger og i hvitt på hvitt. I Italia ble reticella-broderiet utviklet i denne perioden. Denne teknikken som består av uttrekks- og utskårssøm med sydde kniplingsgrunner fikk stor betydning for de folkelige broderiene i mange land, blant annet i Norge (hardangersøm).

1600- og 1700-tallet

Nå ble motiver og broderier fra Kina, India og Midtøsten en viktig inspirasjonskilde for europeisk broderikunst. 1600-tallets broderimønstre var ofte dominert av kraftige ranker og alle slags blomstermotiver. Mange broderier ble utført med metalltråd og i relieff. Applikasjonsbroderier og kanevas-broderier, dels med rike figurfremstillinger, var mye brukt. 1700-tallets motedrakter både for kvinner og menn kunne være dekorert med elegante, ofte asymmetriske, blomsterbroderier i lysende farger. Hvitsømsbroderier av ulike typer var populære ved siden av de fargerike broderiene. Mange broderte draktplagg fra denne perioden er bevart i Norge, blant annet med applikasjonsbroderi. 1700-tallets motepregede blomsterbroderi fikk betydning for broderiet på folkedrakter fra flere norske distrikter.

1800- og 1900-tallet

Vante fra Telemark fra siste halvdel av 1800-tallet. Den er laget av glattstrikket ull, dekorert med plattsøm i flerfarget ullgarn.

Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Mot slutten av 1700-tallet ble broderimønstrene lettere i utformingen, fargene lysere. Etter hvert dukket antikkinspirerte motiver opp, som urner og templer. Utviklingen på 1800-tallet tok en ny retning. I 1804 ble de første trykte, fargelagte mønsterarkene for korssting utgitt i Berlin, og omkring 1830 satte korsstingenes periode inn for alvor. Korsstingsmønstrene, som ble solgt sammen med ullgarn i riktige nyanser, var lette å brodere etter, og realistiske blomster, landskapsscener og figurfremstillinger spredte seg ut over møbeltrekk, gulvtepper, bukseseler, tøfler og mye annet. Samtidig var hvitsømsbroderiene, blant annet tyllbroderi, mye brukt til drakttilbehør som krager og sjal, samt på undertøy gjennom hele århundret.

En maskin til brodering ble oppfunnet 1829 av tyskeren Josua Heilmann.

Et flertall av 1800-tallets broderier ble utført av kvinnelige amatører og det samme var tilfelle på 1900-tallet. Riktignok arbeidet kunstnere i flere land aktivt for å frembringe en ny broderikunst fra 1870-årene av. I Norge tegnet blant andre Erik Werenskiold og Oluf Wold-Torne mønstre for broderier i begynnelsen av 1900-tallet. Bestrebelsene førte ikke til en virkelig renessanse for broderikunsten, selv om enkelte, som Torvald Moseid, valgte broderi som sin uttrykksmåte. I 1990-årene oppstod det en fornyet interesse for broderi i kunstnerisk sammenheng. Åse Ljones, Inger Johanne Rasmussen, Edith Lundebrekke og Hans Hamid Rasmussen er blant de mange som er opptatt av å utforske broderiets muligheter.

Folkelig broderi i Norge

Folkelig broderi er en del av folkekunsten på linje med treskjæring og rosemaling og er et uttrykk for kreativitet og lokal tilnærming til motestrømninger i samfunnet. Særlig i tellesømmen finner vi en utstrakt bruk av symboler som har sitt opphav i religion eller overtro. Dagens geriljabroderi som ofte utføres i korssting og med enkle slagord som bryter med den mer tradisjonelle formen for broderi kan sees som en vital videreføring av det folkelige broderiet.

Bunader

I norske museer og i privat eie finnes mange eksempler på folkelig norsk broderi fra 1700- og 1800-tallet, men i daglig bruk var broderiene primært forbeholdt skjorter, serker og drakttilbehør. Da Hulda Garborg begynte arbeidet med å utarbeide nye bunader basert på eldre draktskikk fokuserte hun på norske materialer fremfor importerte varer. På denne tiden ble de broderte bunadene innført, med ullbroderier på stakk, liv, lue og veske. Disse bunadene brøt med de tidligere draktskikkene hvor det var uvanlig å bruke samme stoff i stakk og liv. I dag har Norge en rik og variert bunadtradisjon hvor både frisøm og tellesøm utøves av lokale tradisjonsutøvere og håndverket ivaretas gjennom lokale kurs og gjennom fagopplæring i bunadtilvirkerfaget. Det er store lokale variasjoner i broderiene og et tydelig skille mellom den naturlige utviklingen i områder med en levende folkedrakttradisjon og områder som tidlig gikk over til det vi kaller bymote. Eksempler på det første er Hallingdal og Setesdal hvor lokal draktskikk holdt seg til langt inn på 1900-tallet og vi ser store variasjoner i måten broderiene er utført på basert på utøverens håndlag og motepåvirkninger. Eksempler på bunadbroderier i områder med bymote er bunader som er utarbeidet i en form hvor det ikke finnes variasjonsmuligheter i farger og motiv.

Broderiets stilling som hobby- og salgshusflid

Med den økte bruken av bunader i første halvdel av 1900-tallet økte også etterspørselen etter broderier og hender som kunne utføre håndverket. Gjennom dette fikk mange kvinner jobb som hjemmeprodusenter for Husfliden-utsalgene og andre leverandører av bunad. Dette var en viktig videreføring av Eilert Sundts arbeid for etablere husflid som en binæring for å bekjempe fattigdom og gi en mulighet til å ha en ekstra inntekt. Etterhvert som stadig flere kvinner gikk ut i lønnet arbeid forsvant endel av disse leverandørene, men med de vietnamesiske flyktningene å sytti- og åttitallet kom det ny kompetanse til Norge. I dag er en stor del av de som broderer bunad for kommersielt salg etterkommere av de vietnamesiske innvandrerne og de ivaretar en viktig tradisjon.

Også salg av materialpakker til de broderte bunadene har medvirket til å holde de norske broderitradisjonene i live i tiår hvor minimalismen rådet i de tusen hjem og det var liten etterspørsel etter broderte hjemtekstiler. Med dagens lave fokus på håndarbeidsopplæring i skolen er det stort behov for opplæring og blant annet Norges Husflidslag gjør en stor jobb for å videreføre kunnskapen gjennom kurs og sin Rødliste over utrydningstruede teknikker. De siste tiårene har økt etterspørsel ført til at enkelte leverandører har flyttet produksjon av bunadbroderier til lavkostland som Kina og Vietnam. Selv om dette er land med lange broderitradisjoner er det likevel viktig å huske at deres broderier har et annet uttrykk enn de folkelige norske ullbroderiene og at effekten derfor vil bli annerledes.

De vanligste teknikkene

Korsstingsbroderi er en relativt vanlig hobby.
Av .
Lisens: Pixabay License

Mange har sitt første møte med brodering gjennom korssting og da særlig adventskalendere. Også hardangersøm er utbredt og kan utføres i ulike vanskelighetsgrader. Dette er også av de teknikkene flest turister forbinder med Norge. Også plattsøm og applikasjon er utbredt og vi ser i dag at broderiet står foran en oppblomstring.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Astrup, Edle m.fl.: Sting og søm i gammelt og nytt broderi, 3. utg., 1973, Finn boken
  • Ganderton, Lucinda: Stingleksikon, 2000, Finn boken
  • Mundal, Karin: Den store broderiboken, 1994, Finn boken
  • Sjøvold, Aase Bay: Broderikunst og prydsøm : en liten historisk oversikt, 1976, Finn boken
  • Storlien, Barbro Tronhuus: Barbro broderer: Tanker, tips og teknikker, 2019, Smøyg forlag

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg