hekling

Heklingen foregår ved hjelp av en heklenål eller med fingrene. Garn eller andre materialer dras gjennom en heklemaske. Den nye masken som oppstår kan enten danne utgangspunkt for en ny maske eller avsluttes ved at tråden dras gjennom den.
Hekling av . Falt i det fri (Public domain)

Mange vil assosiere hekleteknikken med lappetepper av såkalte bestemorsruter eller oldemorsruter. Hver «lapp» består av en kombinasjon av staver og luftmasker i en avsluttet enhet. Lappene hekles så sammen ved hjelp av fastmasker,

Bestemorsruter av . Gjengitt med tillatelse

Hekling er en teknikk for å fremstille tekstiler av garn. Felles for alle heklede tekstiler er at de består av enkeltmasker som festes i tidligere masker, og ikke rekker eller rader av åpne masker som er lenket i hverandre vertikalt, som i strikking. Den sist heklede masken vil være åpen og må festes for å ikke rakne, eller den danner utgangspunkt for videre hekling og vil dermed festes i neste maske. Radene av sammenlenkede masker er karakteristisk for heklede tekstiler.

Faktaboks

Etymologi
av tysk

Hekling brukes også om en del av bearbeidingen av lin for å gjøre den spinnbar, se linhekle.

Selve heklingen foregår ved hjelp av en heklenål eller med fingrene. Garn eller andre materialer dras gjennom en heklemaske. Den nye masken som oppstår kan enten danne utgangspunkt for en ny maske eller avsluttes ved at tråden dras gjennom den. Heklede tekstiler rakner ikke så lett som strikkede. Den enkelte maske er en avsluttet helhet, selv om den er forankret i maskene over, under og på sidene.

Med stadig kun en uferdig maske er hekling en fleksibel teknikk. Hele arbeidet er godt synlig underveis i arbeidet og det er mulig å skifte retning, antall masker og variere mellom ulike masketyper. Det kan hekles frem og tilbake, rundt, i firkant eller tredimensjonalt. Heklede stoffer er som regel fastere og mindre tøyelige enn strikkede, og vil som regel kreve rundt 1/3 mer garn. Det kan også hekles løse og åpne tekstiler. Det kan hekles med sytråd og hår og andre svært tynne materialer, stive materialer som metall og kraftige materialer som ryegarn og filler. Det vanligste er å hekle med garn. Alt garn kan brukes, men det hekles mer i bomull enn i ull, sammenlignet med fibervalg til strikking.

Bruksområde

Hekleteknikken kan brukes til å fremstille både finere og grovere tekstiler, avhengig av hva slags materialer som er brukt og tykkelsen på heklenåla. Blonden på bildet er heklet med tynn nål og i svært tynt bomullsgarn.
Heklet blonde av /Anno Glomdalsmuseet. CC BY NC SA 3.0

Hekling brukes mest til mindre plagg, punger og futteraler, innredningstekstiler og til dekorative elementer på tekstiler i andre teknikker. Hekling brukes også til å montere strikkede plagg, eller kombinere med strikking på ulike måter.

Typiske heklede innredningstekstiler er grytekluter, sengetepper, kanter og innfelte stykker i gardiner, hele gardiner og gardinkapper. Typiske heklede plagg er tøfler, hatter, vester og sjal, men også topper, badedrakt, jakker, skjørt og kjoler. Enkelte plagg hekles svært sjelden, slik som sokker, bukser og undertøy. Hekling brukes også mye til vesker og futteraler, kosedyr og pynteting. Klær til menn er sjelden heklet, selv om det finnes eksempler på heklede vester og slips.

Hekling kan ikke mekaniseres like lett som strikking, og har derfor forblitt et håndverk og ikke industri.

Teknikk

Heklenåler i ulike størrelser, mot en bakgrunn av heklet tøy. Det finnes ulike systemer for å klassifisere heklenåler, i Norge er det vanlig at disse merkes med størrelse i millimeter.
Heklenåler av . Gjengitt med tillatelse
Fastmasker heklet i ullgarn.
Fastmasker av . Gjengitt med tillatelse

Hekling utføres som oftest med en heklenål, men kan også gjøre for hånd og kalles da fingerhekling. Heklenålen er ikke lenger enn at den ligger godt i hånden, fordi det ikke skal være mer enn en maske på den ad gangen. Den har en krok i den ene enden for å lett kunne hente tråden. Det finnes mange ulike masker, de viktigste er:

  • Luftmasker er kjeder med enkle masker. Luftmasker brukes både for å legge opp til et arbeid, og innimellom andre masketyper.
  • Kjedemasker dannes ved at nålen stikkes gjennom en tidligere maske (eller et annet materiale) og henter tråden og trekker den gjennom både arbeidet og løkken på nålen.
  • Fastmasker dannes ved å stikke nålen ned gjennom en tidligere maske og hente tråden. Deretter trekkes den gjennom arbeidet for så å hente tråden igjen som så trekkes gjennom begge løkker på nålen.
  • Halvstaver dannes ved å ta et kast før nålen stikkes gjennom en tidligere maske og henter tråden. Den trekkes deretter gjennom den tidligere masken, for så hente tråden igjen som trekkes gjennom alle tre tråder på nålen.
  • Staver dannes ved å ta et kast før nålen stikkes gjennom en tidligere maske og henter tråden. Den trekkes deretter gjennom den tidligere masken, for så hente tråden igjen som trekkes gjennom to masker, hente tråden på nytt og trekker gjennom de to resterende maskene. Staver kan lages lengre ved at det gjøres flere enn et kast innledningsvis.

Det kan hekles i hele eller halve den tidligere masken, eller i buer av luftmasker. Det kan også hekles i strikkede, vevde eller tovede stoffer. Heklenålen vil da føres gjennom arbeidet med jevne mellomrom som om det var masker der.

Heklenåler finnes i metall (aluminium og stål), tre (særlig bambus) og plast. Tidligere var både horn, bein og tre alminnelige materialer. Heklenåler lages i mange størrelser. Det er flere systemer for å gi heklenåler nummer, men det vanligste i Norge er å oppgi tykkelsen i millimeter.

Heklingens historie

Filethekling er en egen form for hekling med en vell av mønster. Opprinnelig etterligner den bindeteknikken filering. Filethekling utføres oftest i hvitt garn, men det hekles også i farger, også da nesten alltid ensfarget. Filethekling brukes typisk til gardiner, duker, sengetepper kanter, mellomverk og en rekke andre interiørtekstiler, av og til også til bekledning.

Fileringsduk av . Gjengitt med tillatelse

Heklingens historie er, som andre masketeknikker, lite utforsket og uklar. Sikkert er at teknikken er kjent i Europa fra tidlig på 1800-tallet. Eldre tekstiler som har blitt beskrevet som hekling kan være nålebundet. Vi vet derfor ikke sikkert når, hvor eller hvorfor teknikken ble utviklet.

Det er to tråder i heklingens historie: En springer ut fra overklassen, og finere former for håndarbeid på midten av 1800-tallet, og har vekt på blonder og dekorasjoner. Den andre er en folkelig tekstilhistorie med kraftigere materialer og brukstekstiler som viktigste produkter. Hekling ble brukt til å fremstille enkle bruksting, men ikke minst til å etterligne krevende håndverksteknikker. På 1800-tallet vokste samtidig interessen for dekorative innredningstekstiler kraftig, og hekling var en enkel og billig metode for å fremstille dem selv.

Hekling i overklassen

Mest kunnskap finnes om hekling som en del av finere håndarbeid i Europa særlig i andre halvdel av 1800-tallet. Selve navnet hekling stammer fra fransk, og en teori er at teknikken stammer fra Frankrike og der ble utviklet fra tamburbroderi. Hekling ble tidlig brukt som en enklere måte å kopiere mer avanserte håndverksteknikker som kniplinger og filering. Den fikk stor utbredelse i borgerlige kretser og når et høydepunkt på begynnelsen av 1900-tallet.

I Italia utviklet nonner i siste halvdel av 1800-tallet hekling med svært tynne stålnåler og tråd av bomull eller lin for å lage tynne blondeliknende arbeider som ble brukt på kirketekstiler. Denne teknikken spredte seg over Europa, og på 1900-tallet var heklede blonder mye brukt i både hele plagg og som krager og mansjetter, og også interiør som duker.

Irsk hekling er en særlig fin form for hekling av blonder, som under hungersnøden på midten av 1800-tallet bidro til å utvikle hekling som salgshusflid. Ved hjelp av en tykkere hjelpetråd hekles det tykkere, ofte tredimensjonale blomster og andre figurer på et tynt nett eller en på andre måter svært tynn og lett bunn. Irsk hekling ble etter hvert også produsert i andre land. Produktene var brukt til pynt og som deler til kvinne- og barneklær, som kraver og mansjetter. Det ble laget noen hele plagg, men også pynteduker og andre innredningstekstiler. Irsk hekling ble mindre utbredt på begynnelsen av 1900-tallet med minsket interesse for denne typen pynt på klær, men også fordi det ble laget maskinproduserte etterligninger

Viktig for spredningen av hekleteknikken innenfor det finere håndarbeid var oppskriftsamlinger i dameblader og oppskriftsbøker fra 1820-tallet. På 1840-tallet kom en rekke slike bøker ut hovedsakelig med oppskrifter på blonder og mellomverk i hvitt garn. Fra midten av århundret ble slike bøker laget i samarbeid med garnleverandører. leksikon for håndarbeide utarbeidet av Thérèse de Dillmont (1846-90) i 1884. Boken fikk stor betydning og ble oversatt fra franske til flere språk. En av grunnene var samarbeidet med det franske spinneriet Dollfus-Mieg et Cie (D.M.C) etablert i 1746. Fortsatt er DMC-garn vanlig å bruke til hekling. Dette leksikonet, og en rekke andre oppskrftsamlinger bidro til å spre teknikken og mønstre. En annen videreføring av mønster har vært gjort med heklede mønstersamlinger og prøvelapper.

Flerfarget hekling kalles også mosaikkhekling og er kjent tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er det langt mindre vanlig enn å strikke med flere farger.

Perlehekling har særlig vært brukt til å lage mindre vesker og punger. På 1800-tallet ble slike arbeider laget i tynn silke. Perlene tres på tråden før arbeidet begynner. Det hekles ofte med fastmasker.

Hekling i folkelig tradisjon

Den folkelige tradisjonen innen hekling er lite utredet. Det finnes eksempler på dette både i sørøstlige Europa, og i Skandinavia og Skottland. Lokalt har teknikkene hatt egne navn og ofte hjemmelagde redskap.

Gjeterstrikking eller «shepherd’s hook» er kjent fra Skottland. Det ble særlig utført av mannlige gjetere og med en heklenål som var kort og bred i skaftet. Samme teknikk er kjent som bosninsk hekling og med ulike lokale navn som det norske pjoning. Teknikken består av en enkel form for hekling med kjedemasker som er heklet gjennom første eller bakre ledd i masken under. Det pjones mest rundt, men det finnes eksempler på pjoning frem og tilbake. Det kan pjones med en eller to farger, og i noen tilfeller med bare hendene, uten bruk av noe redskap. Teknikken er for det meste brukt til enkle bruksplagg, særlig vanter eller votter. Plaggene har vært brukt til arbeid både på sjøen og i skogen, og som beskyttelse mot varme blant smeder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lis Paludan 1986 Hækling Historie og teknik. Borgen

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg