silikon

Silikonene er polysiloksaner, med generell formel (–SiR₂–O–)_n, hvor R er organiske grupper, oftest metyl og fenyl, og n er antall repetisjoner av basisenheten SiR₂–O. Ved å tilsette fluor i strukturen (fluorering) til de organiske gruppene dannes silikoner med ekstra høy vann og varmebestandighet. Den vanligste silikontypen er polydimetylsiloksan (Si(CH₃)₂O)_n, som er en gjennomsiktig elastomer.

Siloksaner ble antageligvis først fremstilt av Albert Ladenburg i 1874, og Frederick Kipping utviklet videre kjemien bak silisiumsbaserte polymerer. Det fantes imidlertid ikke noen effektiv måte å fremstille monomerene som behøvdes for å lage polysiloksaner, så utviklingen lot vente på seg.

I 1940 klarte Eugene Rochow og Richard Müller uavhengig av hverandre å fremstille monomeren dimetyldiklorsilan (Si(CH₃)₂Cl₂) ved å la metallisk silisium og metylklorid reagere. Den vanligste silikontypen er polydimetylsiloksan (Si(CH₃)₂O)_n, som fremstilles ved polymerisasjon av dimetyldiklorsilan, så dermed hadde en nå en effektiv måte å fremstille silisiumsbaserte polymerer på.

Man introduserte siloksanpolymerene som gnistbeskyttere i elektronikken på fly under andre verdenskrig, og disse ble klassifisert som militære hemmeligheter. Den første industrielle produksjon ble startet av Dow Corning Corp. i USA i 1943, men i dag er det mange andre firmaer som også produserer silikon.

Polydimetylsiloksan kan fremstilles ved hjelp av polykondensasjon, det vil si at monomeren dimetyldiklorsilan tar opp vann (hydrolyseres) og spaltes slik at det dannes dimetyldihydroksysilan, Si(CH₃)₂(OH)₂, som straks kondenserer til blant annet sykliske oligomerer, som så polymeriseres videre til silikoner. Polykondensasjon er måten som ofte brukes til å fremstille relativt lavmolekylære silikonoljer. Dersom man ønsker elastiske silikongummier med høy molekylær vekt og god elastisitet (se elastomer), brukes gjerne ringåpnende polymerisasjon av en siloksan med en base som katalysator.

Silikonolje produseres i alle viskositeter og utmerker seg ved at viskositeten er langt mindre temperaturavhengig enn hos vanlige oljer. Silikonolje kan i noen tilfeller brukes helt opp til 250 °C, er vannavstøtende, motstandsdyktig mot kjemikalier og regnes som helsemessig uskadelig. Den brukes som antiskummiddel i industri og oljeutvinning, som hydraulisk olje og dempningsvæske, formslippmiddel, smøremiddel ved plastbearbeiding, poreregulerende middel i skumplastproduksjonen, tilsetning til polermidler (for eksempel skokrem), samt i kosmetiske og farmasøytiske preparater. Silikonoljer har den sjeldne egenskap at de kan fukte nesten alle overflater (autofoberende). Dette utnyttes industrielt, men kan også være et problem siden silikon ofte avsettes på uønskede overflater.

Silikonfett eller -grease er smøremidler på basis av silikonolje tilsatt metallsåper, grafitt, molybdendisulfid eller kolloidal silika.

Silikongummi er elastomere som kan brukes i et temperaturintervall på −100 til 250 °C. De er meget kjemikalie- og aldringsbestandig, men styrken er ganske lav, selv med den nødvendige tilsetning av forsterkende fyllstoffer som for eksempel kolloidal silika eller sot.

Brukes i spesialpakninger, kabelisolasjon og annet isolasjonsmateriell. Silikongummi støtes ikke bort av kroppen og brukes derfor i kirurgi som bruskerstatning, myke deler i øre og nese og annet biomateriale (implantater). Brystproteser kan bestå av en kapsel av silikongummi, fylt med silikongel eller en saltvannsoppløsning. Silikongummi brukes også i medisinsk utstyr, i slanger til blodtransfusjon og til andre oppgaver der man trenger slanger laget av elastisk og vannavstøtende materiale.

Spesielle typer vulkaniserer ved romtemperatur eller moderat oppvarming og brukes blant annet ved avstøping av kunstgjenstander og som avtrykksmasse i tannteknikken. Elastiske fugemasser og bindemidler basert på silikon vulkaniserer under innvirkning av luftens fuktighet.

Silikonharpiks brukes i brennlakker for ovner, i spesialtekstiler og i mineralske fyllstoffer til varmebestandige tekniske produkter. Spesielle typer som herder ved vanlig temperatur, blir brukt til å gjøre betong, murpuss og tegl vannavstøtende uten å tette porene.

• polymerer
• polysiloksaner