Siloksaner ble antageligvis først fremstilt av Albert Ladenburg i 1874, og Frederick Kipping utviklet videre kjemien bak silisiumsbaserte polymerer. Det fantes imidlertid ikke noen effektiv måte å fremstille monomerene som behøvdes for å lage polysiloksaner, så utviklingen lot vente på seg.
I 1940 klarte Eugene Rochow og Richard Müller uavhengig av hverandre å fremstille monomeren dimetyldiklorsilan (Si(CH3)2Cl2) ved å la metallisk silisium og metylklorid reagere. Den vanligste silikontypen er polydimetylsiloksan (Si(CH3)2O)n, som fremstilles ved polymerisasjon av dimetyldiklorsilan, så dermed hadde en nå en effektiv måte å fremstille silisiumsbaserte polymerer på.
Man introduserte siloksanpolymerene som gnistbeskyttere i elektronikken på fly under andre verdenskrig, og disse ble klassifisert som militære hemmeligheter. Den første industrielle produksjon ble startet av Dow Corning Corp. i USA i 1943, men i dag er det mange andre firmaer som også produserer silikon.
Polydimetylsiloksan kan fremstilles ved hjelp av polykondensasjon, det vil si at monomeren dimetyldiklorsilan tar opp vann (hydrolyseres) og spaltes slik at det dannes dimetyldihydroksysilan, Si(CH3)2(OH)2, som straks kondenserer til blant annet sykliske oligomerer, som så polymeriseres videre til silikoner. Polykondensasjon er måten som ofte brukes til å fremstille relativt lavmolekylære silikonoljer. Dersom man ønsker elastiske silikongummier med høy molekylær vekt og god elastisitet (se elastomer), brukes gjerne ringåpnende polymerisasjon av en siloksan med en base som katalysator.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.