strikking

Strikking er en teknikk for å fremstille tekstiler av garn. Felles for alle strikkede stoffer er at rekker eller rader av åpne masker er lenket i hverandre vertikalt. Hver rad nye rad med masker lenkes fast i den foregående raden, og holder denne på plass. Strikkede stoffer må dermed avsluttes, felles av, for at tekstilet ikke skal rakne når det løsnes fra strikkepinnene, strikkemaskinnålene eller lignende som holder maskene på plass under arbeid.

Den åpne, bevegelige strukturen av masker gjør strikkede tekstiler svært fleksible. Hvor fleksible strikkeplagg er, og hvordan de ser ut, påvirkes både av maskenes tetthet, hvilken type masker som er brukt og hvordan maskene kombineres.

I dag består store deler av garderoben til folk flest av strikkede plagg, industrielt fremstilt på strikkemaskin. Håndstrikking er også en alminnelig hobby i Norge, særlig blant kvinner. I 2017 strikket 48 prosent av kvinnene og 3 prosent av mennene. Dette er omtrent dobbelt så mange som i flere andre vestlige land.

Strikkingens historie er lite utforsket, men i Norge har det vært strikket noe siden 1600-tallet, og bruken av teknikken vokste i betydning på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Flere land, øyer og områder rundt Nord-Atlanteren er kjent for ull og strikkevarer, på linje med Norge. Mange ulike lokale, folkelige strikketradisjoner er utviklet videre og forbindes med bestemte steder. Strikkede plagg, særlig håndplagg og strømper, er del av flere folkedrakter og bunader.

Grunnmasken i strikking har en rettside og en vrangside. Ved rettstrikking strikkes en rad med rette masker, som da er vrange på baksiden. Å strikke vrangt vil si at maskene har sin rettside på baksiden av arbeidet. Kombinasjoner av rette og vrange masker skaper stor fleksibilitet og brukes både dekorativt og for å få mer tøyelige plagg.

Strikkes det frem og tilbake, dannes det riller av horisontale rette og vrange rader (rillestrikk). Strikkes det én rett og én vrang begge veger, slik at en vrang maske ligger over en rett, vil det dannes et rutemønster av rette og vrange masker som kalles perlestrikk. Vertikale rader av vekselvis rette og vrange masker, der rett maske ligger over rett maske, og vrang maske ligger over vrang maske, kalles vrangbord. En vrangbord kan bestå av én rett og én vrang, to rette og to vrange eller andre kombinasjoner. Vrangborden er svært tøyelig, og brukes ofte på deler av plagget som skal være ekstra fleksible, som nederst på ermer, i halskanten og i skaftet på sokker.

I tillegg til grunnmaskene kan det skapes uendelige variasjoner med ulike kast, løse masker, økning og redusering av maskeantall og variasjon i farger og garntype. Disse variasjonene skaper ulikt utseende og passform. Mønster kan også dannes gjennom ved å strikke vekselvis med forskjellige farger. Flere steder i verden har det blitt utviklet særpregede varianter av strikketeknikker og mønstringer som forbindes med stedet, selv om mønstrene strikkes og brukes over hele verden.

Strikkede plagg kan ha strukturmønstre som er skapt ved å velge ulike masker og kombinasjoner av rette og vrange masker. Eksempler på dette er arangensere med flettemønster og andre strukturer i tykk sauehvit ull, og lace-strikking fra Shetland, der overraskende tynne blonder strikkes i ullgarn. Et godt kjent eksempel på flerfargestrikk kommer fra Fair Isle, der det strikkes med mønster i mange farger og variasjoner.

Norsk strikking er tradisjonelt karakterisert av tofarget strikk med lus (prikker), ulike border og figurer, som kors, stjerner, roser, dyr og mennesker. Opprinnelig ble mønstrene strikket i naturfargene sauehvitt og sauesvart, men etter at spinneriene har gjort farget garn lett tilgjengelig, har en rekke andre fargekombinasjoner blitt vanlig.

Noen av våre eldste strikkeplagg, nattrøyene fra 1600-tallet, hadde åttekantede stjerner strikket i vrange masker på rett bunn. Denne stjernen går igjen i norsk strikkehistorie og er senere også kalt selburose. Nå brukes stjernen som logo for Norges Husflidslag.

Blant de tidligste strikkevarer fantes bilder og dekorativ kunst, men i dag er det hovedsakelig klær som strikkes. På 1600- og 1700-tallet var det hovedsakelig strømper, votter og luer som ble strikket; dette er plagg som tidligere ble nålebundet. Nattrøyene fra 1600-tallet har blitt videreutviklet til de plaggene det nå strikkes mest av, som er gensere og kofter. Det strikkes også mye småplagg som luer, votter, sokker og barnetøy.

Strikkeplagg fra industrien omfatter blant annet undertøy, T-skjorter, treningstøy, sokker, strømper og strømpebukser, barneklær, nattøy og mye mer.

I innredningstekstiler og sengetøy er strikking mindre vanlig. Tidligere var strikkede sengetepper og håndklær populære, mens det nå strikkes grytekluter, kluter, pledd og pynteputer. Industrielt fremstilte interiørtekstiler er mindre vanlig, men stretchlaken og puter er ofte strikket.

Strikkede klær fikk økt betydning i mellomkrigstiden, i takt med økt interesse for fysisk aktivitet og bevegelse, fritid og behagelige klær. En annen viktig forutsetning for økningen i andelen strikkede klær i garderoben var at klesproduksjon gikk fra å være hjemmeproduksjon eller skreddersøm til å bli ferdigvareindustri. Det er lettere å produsere strikkeplagg som passer mange enn det er å produsere vevde klær med samme egenskaper, fordi strikkeklær er mer tøyelige.

Strikking kan utføres på flere ulike måter, avhengig av om det produseres industrielt eller som hobby eller husflid.

Som husflid og hobby er håndstrikking mest vanlig. Strikkingen forgår da på minst to strikkepinner eller en rundpinne. Pinnen som holdes i høyre hånd, stikkes gjennom siste maske på venstre hånds pinne og henter tråden, som så føres gjennom masken. En ny maskeløkke dannes, og denne forblir på venstre hånds pinne samtidig som masken fra raden under slippes løs fra vestre hånds pinne. På denne måten strikkes det fra høyre mot venstre ved å stadig forflytte én og én maske over fra den ene til den andre pinnen.

Historisk har strikking som salgshusflid vært viktig. I dag strikkes det mest til eget bruk, og som gaver til familie og venner. Noe strikkes også for salg, eller som del av veldedig arbeid.

Strikkemaskiner brukes i industrien, og finnes også for hjemmeproduksjon. I strikkemaskiner er det en nål for hver maske, og ikke pinner som ved håndstrikking. Strikket maskinprodusert stoff kalles ofte jersey eller trikotasje, og et vanlig navn på strikkeindustrien er trikotasjeindustri.

Strikkede stoffer kan lages som metervare som må klippes og sys til klær. Både ved håndstrikking og i industrien er det vanlig å lage ferdige plagg eller deler av plagg, som så monteres. Dette arbeidet er overflødiggjort i den siste generasjonen strikkemaskiner.

Rekkene med sammenlenkede, åpne masker gjør at strikkeplagg lett rakner. Reparasjoner av strikkede plagg gjøres oftest med stopping, men de kan også lappes. Heklede plagg har også en åpen maske som kan rakne, men her er maskene lenket til den neste masken på samme rad, og ikke til hele neste rad.

I håndstrikking er ull fra sau det viktigste garnmaterialet. Den sterke norske ulla gjør at mange eldre kofter er bevart og i bruk. Det strikkes også mye i alpakka og bomull. Markedet for strikkegarn i syntetiske fibre, som acryl, er langt mindre i Norge enn i andre land.

I strikkehistorien spiller luksusprodukter strikket i tynn silke en viktig rolle, og det har også vært strikket mange kunstferdige strikkevarer i bomull som del av finere håndarbeid.

I industrien brukes mest syntetiske fiber og bomull, men markedet for tynt strikket undertøy i merinoull har økt de siste tiårene, både for spedbarnsklær, undertøy og mellomlagsplagg.

Opplæring i strikking startet i Norge, som i mange andre land, på institusjoner for fattige, foreldreløse og kriminelle på 1600-tallet. På denne måten spredte teknikken seg i de lavere lag i befolkningen.

Hjemmet har vært, og er fremdeles, en viktig formidler av tekstilteknikker, men siden utviklingen av skolevesenet har strikking vært en del av undervisningen. På 1800-tallet var det flere miljøer som ivret for fremme av husflidssaken, blant annet for å sikre selvforsyning og motvirke fattigdom. Håndarbeid ble innført som obligatorisk fag i byene gjennom folkeskoleloven av 1889. Den kvinnelige industriskolen, som ble etablert i 1875, ble viktig i arbeidet med å utvikle metodikk for strikkeopplæring, spesielt gjennom bøkene til Caroline Halvorsen. Strikking var lenge en del av skolefaget forming. I dag er strikking en del av kunst- og håndverksfaget i barneskolen.

Kunnskap om strikking formidles privat, i husflidslag og i et voksende antall strikkefellesskap, for eksempel strikkefestivaler, andre strikkearrangementer, og digitale strikkesamfunn og plattformer. Å lære å strikke omfatter både de første rette og vrange maskene, men også det å videreutvikle ferdigheter i ulike teknikker og mønstre. Kunnskap om strikking og strikketeknikker har ofte vært formidlet av andre strikkere, gjennom studier av strikkede plagg og prøvelapper, og i nyere tid har kunnskapen også blitt formidlet som oppskrifter og oppskriftsbøker, samt gjennom video, tekst og bilder på internett.

Oppskriftsbøker og instruksjoner finnes fra 1800-tallet, men disse fikk særlig betydning fra 1900-tallet. Ukeblader, spinnerier og forlag har alle bidratt til slike publikasjoner. Oppskrifter forutsetter et visst nivå av strikkeferdigheter, men forklarer steg for seg hvordan plagget lages og hva som kreves av garn og utstyr. Oppskriftene har som regel et bilde av det ferdige plagget og eventuelt også vanskelige detaljer eller mønstre. Arbeidsbeskrivelsen består oftest av mange ulike forkortelser, og det finnes flere måter å beskrive arbeidsgangen på.

Mange norske bedrifter er internasjonalt kjente merkevarer innenfor strikket ull. Dale of Norway omsatte i 2017 for 116 millioner kroner, mens Devold omsatte for 234,4 millioner samme år. Andre viktige norske bedrifter og merkevarer som selger strikket ull er Kari Traa, Aclima, Ulvang, Bergans, We Norwegians, Lille lam og Nøstebarn. Noen bedrifter, som Oleana, gjør alt arbeid i Norge, mens andre, som Devold, hovedsakelig har produksjonen sin i utlandet.

Strikkegarn utgjør de norske spinnerienes desidert største produktgruppe. Samlet omsetning fra spinneriene og de største norske bedriftene med garnproduksjon i utlandet var i 2014 nærmere 500 millioner kroner. Omsetningen har økt ytterligere etter dette på grunn av at strikking har blitt mer populært. I 2017 hadde Norges største spinneri med all produksjonen i Norge, Sandnes Ullvarefabrikk, en omsetning på 273,2 millioner kroner.

Norske strikkevarer er godt kjent i utlandet gjennom uttrykk som Norwegian sweaters og der Norweger. Det var Annichen Sibbern Bøhn som først samlet norske strikkeoppskrifter og presenterte dem som norske. Strikkevarer i tofarget mønsterstrikk er viktige suvenirer og gaveartikler, ikke minst i form av Selbustrikk og ulike varianter av Setesdalskofter. Det mest bruke norske strikkemønsteret er Marius, designet av Unn Søiland Dale i 1953.

En felles betegnelse for strikking ble sent etablert. Ordet strikking kommer fra tysk. Eilert Sundt beskriver tre ulike måter å strikke på, og bare den raskeste av dem, den som var utbredt i byer og i øvre lag av befolkningen, ble kalt strikking. I dag er det denne siste teknikken som brukes av de aller fleste i Norge. På midten av 1800-tallet strikket allmuen slik det gjøres for eksempel i Storbritannia i dag, med å legge tråden over pinnen, og ikke hente den med pinnen.

I mange norske dialekter, og også i andre språk, brukes ord som viser tilbake til den eldre teknikken nålebinding. Nålebinding ble kalt knyttagammelnorsk, og strikking heter på tysk knutten og på engelsk knit. I norske dialekter finnes mange ord for strikking og strikketøy som også viser at den nye teknikken ble kalt det samme som den gamle, slik som binde og bunding. Et tilsvarende lån av begreper fra andre tekstilteknikker finnes også i industrien. I skriftlige kilder omtales eldre strikkemaskiner som vevmaskiner.

Låneord fra andre språk, og bruk av eldre begreper, forekommer også i ord for strikkeplagg. Den mest brukte betegnelsen i dag, genser, er en forkortelse for «trøye fra Guernsey». Andre ord fra engelsk er cardigan, pullover og jumper. Kofte er derimot et eldre ord i norsk. Det betegnet opprinnelig et vevd utenpåplagg, slik ordet fortsatt brukes i forbindelse med bunader og samiske folkedrakter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.