Turisthytte er en hytte med tilbud om overnatting og ofte også bespisning, særlig i fjellstrøk.
Mange av turisthyttene er eid eller drevet av Den Norske Turistforening (DNT). I tillegg kommer hytter drevet av private, samt private og statlige organisasjoner.
Turisthytter er gjerne inndelt i tre kategorier: betjente, selvbetjente og ubetjente hytter. I tillegg kommer nødbuer, gapahuker og rene serveringssteder. De aller fleste selvbetjente og ubetjente hyttene har også fått egne sikringshytter. Dette er egne bygg som ligger et stykke unna hovedhytta utstyrt med det som trengs for at gjestene skal berge seg dersom hovedhytta må evakueres ved en eventuell brann. Sikringshyttene er også ofte utstyrt som fullverdige turisthytter for å utvide overnattingskapasiteten på stedet.
I 2023 var det 582 hytter eller buer av forskjellige slag drevet av DNT. Det var 47 betjente hytter, 179 selvbetjente, 312 ubetjente, 12 dagsturhytter/serveringshytter, 32 rastebuer/nødbuer og 27 gapahuker (telles ikke med i hyttetallet) ; totalt 11 962 senger. I tillegg kommer mange private fjellstuer og hoteller, samt en god del hytter som er tilgjengelige for allmennheten og eies av det offentlige som kommuner og fjellstyrer. Dessuten har Statskog rundt 75 hytter som kan brukes av allmenheten.
De største hyttene er som regel betjente. De har eget personale og tilbyr overnatting og servering av måltider og forfriskninger. Noen hytter er betjent hele året, men mange holder stengt i perioder.
Selvbetjente hytter har ikke personale, men noen av de større har hyttevakt i deler av sesongen. Hyttene er som regel utstyrt med senger, dyner, kjøkkentøy, servise, brensel og mat, men gjestene må stelle seg selv, skrive sin egen regning og betale for oppholdet når de forlater hytta.
Gjestene må ha med laken- eller sovepose, og som regel nøkkel til hytta.
De ubetjente hyttene har som regel samme standard som selvbetjeningshyttene, bortsett fra mat, som gjesten må ha med selv.
Gjestene må ha med laken- eller sovepose, og som regel nøkkel til hytta.
Nødbuer er ofte ulåste buer eller små hytter uten madrasser og dyner, men gjerne med ved til oppvarming og propan til koking. De fleste buene har sengebrisker slik at man kan overnatte dersom man har med sovepose og liggeunderlag.
Så lenge folk har vandret i fjellet har de hatt behov for tak over hodet. Lenge betydde dette at de måtte krype under en helle eller bygge seg en enkel bu av stein, jord eller tre. Snorre Sturlason har gitt Øystein Magnusson (konge fra 1103 til 1123) æren for å ha fått bygget de første skikkelige fjellstuene her i landet, på Dovrefjell. Den urgamle ferdselsveien over fjellet mellom Gudbrandsdalen og Trøndelag var en farlig plass å oppholde seg når uværet kom, og behovet for skikkelig ly var stort. Ved Veslehjerkinnhøgda ligger restene etter en av de første fjellstuene, sannsynligvis reist på 1100-tallet. Det er usikkert når fjellstua ble flyttet til nåværende plass, kanskje omkring 1400. De andre fjellstuene på Dovrefjell er Fokstua og Kongsvold. Under krigen mot svenskene i 1718 ble alle brent ned, men de var gjenoppbygget da Christian VI reiste over Dovrefjell i 1733. Ved reformasjonen ble fjellstuene statseiendom, og fjellstuemennene ble statens representanter. Senere gikk de over i privat eie, og de samme slektene drev fjellstuene gjennom generasjoner.
Forløpere for dagens moderne turisthytter ble også bygget på andre fjelloverganger. På Hardangervidda forteller presten Peder Claussøn Friis om «Biscopsbod» på 1600-tallet. Den lå omtrent der Halne fjellstove ble reist i 1932 og fikk navnet sitt fordi Valdres og Hallingdal den gang hørte til Stavanger bispedømme og biskopen måtte over fjellet for å besøke menighetene sine. Ellers var det nok helst setre som utviklet seg til de første turisthyttene. Dette var blant annet tilfelle med Tuva seter som lå ved Nordre Nordmannsslepa på Hardangervidda. Der var det tilbud om overnatting for forbipasserende minst et par hundre år før den offisielt ble turisthytte i 1878.
Ved ferdselsveien over Haukelifjell bygde staten en fjellstue i 1869. Haukeliseter har siden utviklet seg til DNTs mest besøkte turisthytte.
I Jotunheimen har Visdalen lenge vært en viktig ferdselsvei mellom Bøverdalen og Valdres. Ved Hellstuguåa er det der tufter fra 1100-tallet som sannsynligvis er rester etter «sælehus» eller losjihus for datidens reisende. Lenger nede i dalen har Spiterstulen en lang historie som turisthytte. Den første setra ble bygget der rundt 1650 og farende folk langs den gamle ferdselsveien gjennom Visdalen mellom Gudbrandsdalen og Valdres begynte snart å komme innom. I 1836 bygde Steinar Sulheim et eget tilbygg på setra si for å huse reisende og jegere, og den har utviklet seg til å bli Jotunheimens største turisthytte.
På østsiden av Jotunheimen, i Sjodalen, begynte folkene som holdt til på de tre Bessetrene tidlig å ta imot turister som skulle til Jotunheimen. Sandnessetra, som siden har utviklet seg til Bessheim, har i hvert fall drevet turistvirksomhet siden tidlig på 1800-tallet. Da den første varderuta ble anlagt i norske fjell rundt 1870, over Besseggen, startet den fra Bessheim.
Da Den Norske Turistforening så dagens lys i 1868, var det å skaffe billig og godt losji for fjellvandrerne noe av det første foreningen tok fatt på. Allerede i Turistforeningens etableringsår ble gården Krokan i Vestfjorddalen i Tinn i Telemark kjøpt for å sikre medlemmene losji ved Rjukanfossen, som var et av datidens store reisemål. Etter litt ombygging ble gården åpnet for turister i 1871. Den ble ingen suksess og ble etter noen år solgt til Norsk Hydro.
Foreningen bygde sin andre hytte på Tvindehaugen ved Tyin i 1870. Heller ikke den ble noen suksess, og ble nedlagt etter noen få år. Midtveis langs innsjøen Gjende bygde DNT også en enkel steinhytte i 1870, som ble forløperen for dagens store privateide turisthytte Memurubu. Interessen for Jotunheimen var imidlertid stor, og i 1871 ble derfor et enkelt losji på Gjendebu innviet. Hytta er siden utvidet en rekke ganger og er en av DNTs mest populære.
På Hardangervidda kom første DNT-hytte i 1878. Det var Krækkja som ble plassert like ved en av de gamle Nordmannsslepene. Den første sommeren kom det ingen gjester. Neste sommer kom det 11 turister og 17 «færdingsfolk», men i 1880 var det igjen ingen gjester. DNT besluttet derfor å gi hytta til Buskeruds amt eller Bergenhus amt, men begge takket nei. Først etter at Bergensbanen åpnet i 1909 ble det mer fart over besøkstallene på Krækkja, og i dag er det en av de mest populære hyttene på Hardangervidda. I 1891 åpnet Stavanger Turistforening sin hytte Bleskestadmoen i Ryfylkeheiene og etter hvert fulgte mange lokale turistforeninger etter.
De første årene etter at Turistforeningen ble stiftet dukket det også opp enkle steinhytter både på Høgronden i Rondane og på Surtningssue i Jotunheimen.
Ideen om å sette ut proviant på de ubetjente hyttene kom også tidlig. Allerede i 1890-årene kunne gjestene i hytta på toppen av Galdhøpiggen velge mellom kaffe, sherry, portvin og sjampanje. Betalte gjorde de først når de kom ned til hytteeieren Knud O. Vole på Juvasshytta.
En selvbetjeningshytte av den typen som dagens fjellvandrere er kjent med, dukket imidlertid først opp i 1951. Skjerjevasshytta i Stølsheimen ble bygget som betjent hytte i 1937, men driften ble for dyr, og styret i Bergen og Hordaland Turlag bestemte seg for å sløyfe vertskap på hytta. I stedet ble det satt ut proviant og utstyr for selvbetjening. Skjerjevasshytta ble revet i 1990.
Først i 1954 det ble fart i utbyggingen av selvbetjeningshytter, da Turistforeningen i Oslo fikk 200 000 kroner av Erik Arentz til et legat til minne om hans far, den legendariske fjellvandreren Fredrik Arentz. Pengene skulle brukes til å reise enkle hytter i lite beferdede fjellområder. Den første hytta, Arentzbu i Breheimen, ble innviet i 1956 som selvbetjeningshytte. Til sammen har Arentz legat helt eller delvis finansiert 64 hytter.
Fra 1990 har også Olav Thons legat finansiert mange hytter for DNT; totalt er 166 hytter helt eller delvis finansiert av legatet. I tillegg har offentlige bidrag betydd mye for utviklingen av DNTs rutenett. Dessuten har den enorme dugnadsinnsatsen som legges ned av foreningens mange medlemmer vært helt avgjørende for at det har vært mulig å utvikle og vedlikeholde turisthyttene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.