Fjellklatring, klatring i høyfjellet eller i bratte klippevegger i lavlandet, samt isklatring i frosne fosser eller brefall og snøklatring. Høyfjellsklatring er også kalt tindebestigning eller alpinisme. Klatrerutene graderes etter vanskelighetsgrad, og for de fleste klatreområder i Norge og ellers i verden er det utgitt detaljerte beskrivelser av de enkelte ruter (klatreførere). Se dessuten sportsklatring for fritids- og konkurranseklatring i kunstig oppbygde klatrevegger innendørs eller i naturlige utendørsruter forhåndspreparert med borebolter. Klatring alene, med eller uten tau,  kalles henholdsvis tausoloering og frisoloering.

Man skjelner mellom friklatring  og teknisk klatring. I friklatring (engelsk freeclimbing) benytter man ingen hjelpemidler for å ta seg opp ruta, men er til vanlig sikret med tau ved et eventuelt fall. Det klatres vanligvis i tomannslag (taulag), hvor man veksler på det å klatre på led (klatre som førstemann).  Klatrerne er bundet inn i hver sin ende av tauet og avanserer opp fjellveggen i etapper. Hver etappe kalles en taulengde (engelsk ropelength) og er til vanlig et sted mellom 30 og 50 høydemeter. I start og slutt på hver taulengde forankrer klatrerne seg i en såkalt standplass (engelsk belay/belaypoint) . En standplass består av to uavhengige forankringer: kiler, kamkiler eller bolter, som hver for seg er 100 % sikre. Det er mest krevende å klatre som førstemann. Førstemann må plassere sikringer, kiler eller kamkiler (mellomforankringer, engelsk protection), i sprekker i fjellet med jevne mellomrom under klatringen oppover. Hvis han faller, faller han avstanden ned til siste sikring multiplisert med to, pluss noe mer på grunn av strekken i tauet. Andremann klatrer med stramt tau ovenfra og plukker med seg sikringene førstemann har satt inn i fjellet (renser ruta). For å sikre hverandre benytter klatrerne en såkalt taubrems (engelsk belay device) i kombinasjon med en skrukarabiner. Den gjør det mulig å stoppe tildels lange førstemannsfall og benyttes også ved rapell (nedfiring, engelsk abseil). Av taubremser finnes det en rekke forskjellige modeller og varianter, men funksjonsmåten er den samme.

Teknisk klatring (engelsk technical climbing) brukes i fjellvegger der man ikke kommer opp ved friklatring. Man benytter da taustiger og et større, delvis annerledes, utvalg av mellomforankringer enn ved friklatring. For å avansere oppover fester man to taustiger i en mellomforankring og klatrer oppover i stigen så langt det er mulig, plasserer deretter en ny mellomforankring og fester et annet taustigepar i den nye forankringen og så videre oppover. Teknisk klatring er mer tidkrevende enn friklatring, men gjør det mulig å ta seg opp selv glatte fjellvegger uten sprekker eller andre formasjoner. Tidligere benyttet mange klatrere fjellbolter (engelsk pitons) som ble slått med hammer inn i sprekker, men dette forårsaket en del skader på fjellet. Fjellboltene var ofte ikke mulig å få ut igjen og ble da sittende igjen i sprekken. På 1970-tallet oppstod det en "clean climbing"- bevegelse i Usa som oppfordret til ikke å bruke fjellbolter på teknisk klatring, men bare benytte mellomforankringer som ikke skadet fjellet og ikke ble sittende igjen. Initiativtaker var den amerikanske klatreren Yvon Chouinard, som senere startet klatreutstyrsfirmaet Chouinard (senere Black Diamond) og klesfirmaet Patagonia. Bevegelsen fikk raskt tilslutning i klatremiljøer over hele verden og fjellbolter som mellomforankringer er idag svært lite brukt. I senere år har det norske klatremiljøet blitt kjent internasjonalt på grunn av sin strenge håndhevelse av prinsippet om sporløs ferdsel ved klatring i fjellet. Ved flere anledninger har klatrere fra mellomeuropa besøkt norske fjellvegger og plassert borebolter (ekspansjonsbolter) på klatreruter uten å rådføre seg med det lokale klatremiljøet. Dette har vakt protester både regionalt og nasjonalt og Norge er idag kjent for en særlig streng håndhevelse av prinsippet om sporløs ferdsel; kjent i internasjonale klatremiljøer som "norwegian style".      

 

Den første virkelig vanskelige fjellklatring man kjenner til, ble utført av inkaene i Sør-Amerika på 1400-tallet. I Andesfjellene er det funnet rester av deres solgud-altere i bratte stup på steder opp til 6700 moh. Det er likevel Alpene som regnes som klatresportens opphavssted. Mont Blanc (4810 moh.) ble besteget 1786, og rundt 1870 var alle de høyeste alpetoppene beseiret. Britiske klatrere var spesielt aktive, ledsaget av franske, sveitsiske og italienske førere, og Alpine Club, verdens første klatreforening, ble stiftet i London 1857. Særlig kjent er førstebestigningen av Matterhorn i 1865 (4478 moh.), ledet av briten Edward Whymper, der fire klatrere ble drept på nedturen.

Rundt 1900 spredte interessen seg til andre verdensdeler. Sør-Amerikas høyeste fjell, Aconcagua i Argentina (6962 moh.), ble besteget 1897, Nord-Amerikas høyeste 1913, Mount McKinley i Alaska (6194 moh.). 1915 gjorde nordmennene Eilert Sundt, Thorleif Bache og Olaf Lützov-Holm den første vinterbestigning av Aconcagua. Men spesielt skjøt utforskningen av Himalaya i Asia fart. Nordmennene Carl Wilhelm Rubenson og Ingvald Monrad Aas nådde 1907 ca. 7270 moh. på Kabru (7320 moh.), det høyeste noen hadde klatret til da. I 1920-årene kom britiske klatrere minst 1300 m høyere i nordveggen på verdens høyeste fjell, Mount Everest (8850 moh.), bl.a. George Mallory og Andrew Irvine, som omkom på fjellet i 1924. 1936 ble Nanda Devi (7817 moh.) besteget av britiske klatrere. Dette var den høyeste toppen noen hadde vært på inntil 1950, da det lyktes en fransk ekspedisjon å bestige det første 8000 m. -fjellet, Annapurna i Sentral-Himalaya (8091 moh.). Samme år greide en norsk ekspedisjon ledet av Arne Næss og Hans Chr. Bugge å foreta den første bestigningen av Tirich Mir i Pakistan (7690 moh.), den høyeste toppen i Hindukush, Himalayas nabokjede vestover. 1953 ble Mount Everest besteget av Edmund Hillary fra New Zealand og Tenzing Norgay fra Nepal, begge medlemmer av en britisk ekspedisjon ledet av John Hunt. Samme år ble Nanga Parbat (8126 moh.) beseiret av en tysk-østerriksk ekspedisjon. Selve bestigningen var en enestående soloprestasjon av østerrikeren Hermann Buhl, som omkom fire år senere på Chogolisa i Karakorum. 1954 nådde en italiensk ekspedisjon verdens nest høyeste fjell, K 2 (8616 moh.) i Karakorum, mens britene 1955 besteg Kanchenjunga (8603 moh.), Himalayas mektigste massiv. De stoppet et par meter under toppen for å vise respekt for fjellets hellige status.

I Alpene gikk utviklingen tidlig i retning av å klatre nye og vanskeligere ruter opp på allerede bestegede topper, bl.a. nordveggen på Matterhorn 1931 og den 1800 m høye nordveggen på Eiger 1938, hvor det hadde vært mange dødsulykker på tidligere forsøk. I 1950-årene begynte man klatring også i store vegger i USA, bl.a. i Yosemite Valley i California, og etter 1960 gikk utviklingen i Himalaya samme vei. På en norsk ekspedisjon 1964, igjen ledet av Arne Næss, klatret Ralph Høibakk og Anders Opdal opp den 2500 meter høye sørveggen på Tirich Mirs ubestegne østtopp. Italieneren Reinhold Messner nådde i perioden 1970–86 alle 14 topper over 8000 meter, bl.a. en solobestigning av Mount Everest 1980 uten bruk av tilført oksygen. 1970 ble sørveggen på Nanga Parbat, Rupalveggen (verdens høyeste stup, ca. 4500 m), besteget. 1984 besteg nordmennene Hans Christian Doseth og Finn Dæhli østtoppen av Great Trango (ca. 6200 moh.) i Karakorum i Pakistan via den 1500 m høye østveggen, men omkom på nedturen. 1985 nådde seks nordmenn toppen av Mount Everest på en norsk ekspedisjon ledet av Arne Næss jr. (nevø til tidligere nevnte Arne Næss).

I Norge fant den første kjente fjellklatring sted på Romsdalshorn (1550 moh.) i 1828, da Kristen Hoel fra Gausdal og Hans Bjarmeland fra Vestnes klatret helt til topps. Det er imidlertid briten William Cecil Slingsby som regnes som pioneren i norsk klatresport gjennom sin førstebestigning av Store Skagastølstind (2405 moh.) i Hurrungane i Jotunheimen 21. juli 1876. Vanlig klatreutstyr var den gang hampetau, isøks og støvler beslått med spiker. Kiler av tre og jern og primitive bolter av jern ble av og til benyttet til forankring under nedfiringer og vanskelig klatring. Slikt utstyr ble brukt til langt inn på 1900-tallet. Teknisk klatring med bolter kom ikke før etter 1910, hvor tyskeren Hans Dülfer (1892–1915) regnes som bolteklatringens fremste pioner. I midten av 1930-årene brakte Arne Næss bolteklatringen til Norge, og 1936–37 klatret han flere ruter direkte opp de veldige svaveggene på Stetind i Nordland (1392 moh.). Dette gav klatreteknikken et kraftig puff fremover her i landet, og bruk av bolter til forankring for tauet gjorde også friklatringen sikrere.

Den eldste norske forening for fjellklatrere er Norsk Tindeklub, stiftet 1908, hvor det stilles relativt strenge krav til medlemskap. I tillegg finnes en rekke lokale klatreklubber, åpne for alle interesserte. Norges Klatreforbund ble stiftet 1992 og opptatt som utvalg i Norges Idrettsforbund (NIF) i 1994, særforbund fra 1996. Forbundet har ca. 7000 medlemmer (2003). Klubbene, samt Den Norske Turistforening, arrangerer årlige klatrekurs, bl.a. i Innerdalen på Nordmøre, i Jotunheimen og i Hemsedal.

Foruten Hurrungane i Vest-Jotunheimen er Romsdalen Norges mest kjente klatreområde internasjonalt. Her ligger bl.a. Trollveggen, Europas høyeste loddrette stup, hvor det fra 1965 er gått mange vanskelige ruter både av nordmenn og utlendinger.

  • Gangdal, Jon: Alt du bør vite om klatring : klatreteknikker, risiko, sikkerhet, klatreruter, 2008, isbn 978-82-03-23587-0, Finn boken
  • Grimeland, Geir: En historie om klatring i Norge 1900-2000, 2004, isbn 82-419-0308-1, Finn boken
  • Gustavsson, Nils Ragnar: Klatrehåndboken. Gyldendal 2013.
  • Norsk Tindeklub: Norsk Fjellsport 1914, 1933, 1948, 1958, 1968 og 1983.
  • Norsk Tindeklub: Tinder og tanker (1998).
  • Norsk Tindeklub: Norsk fjellsport gjennom 200 år (2008).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.