fjellklatring

Også i fjellklatring skiller man på stil ut ifra hvor stor hjelp man har av sikringsmidler. Ettersom man i fjellklatring sjelden har tau som er langt nok til å bli firt ned igjen fra toppen vil klatrerne være bundet inn i hver sin ende av tauet og avansere opp fjellveggen i etapper. Hver etappe kalles en taulengde, og er til vanlig et sted mellom 15 og 50 høydemeter. I start og slutt på hver taulengde forankrer klatrerne seg i en såkalt standplass. For å sikre hverandre benytter klatrerne en såkalt taubrems.

De tidligste bestigningene av fjell har trolig vært av enten religiøs eller kulturell nysgjerrighet. Noen fjell har blitt besteget for å sette opp templer eller bønnesteder, andre for å få oversikt over dalene i nærheten, eller for å lete etter enkleste vei mellom to bosetninger.

Å klatre fjell for fjellklatringens egen del forutsetter at andre basale behov er dekt og kan ses på som en overskuddsaktivitet. Fjellklatring ble stadig mer populært blant naturfilosofene på 1700-tallet. Gjennom å være i fjellene i Alpene kunne de observere naturfenomener på nært hold.

Den moderne fjellklatringen der toppen var det uttalte målet ble startet ved at den unge vitenskapsmannen Horace Bènèdict de Saussure i 1760 uttalte at han ville klatre opp Europas høyeste fjell Mont Blanc, eller belønne dem som kom seg opp med en premie. 26 år senere ble fjellet besteget for første gang av Michel-Gabriel Paccard og Jacques Balmat. Året etter kom Horace selv til topps på Mont Blanc.

I løpet av 1870 var alle toppene av betydning i Europa besteget. Fokuset for de mest eventyrlystne klatrerne ble nå rettet to steder; ut av Europa og mot vanskeligere ruter opp fjellene som allerede var besteget enkleste vei.

Også i Norge var det i siste halvdel av 1800-tallet at fjellklatring ble en populær aktivitet. Norske fjell ble i stor grad besteget først av utenlandske klatrere som William Cecil Slingsby og Arthur Westlake Andrews. Den mest kjente norske klatreren fra den tidlige tiden er Thomas Johannessen Heftye som også var med og grunnlegge Den norske turistforening (DNT). Nordmenn ble i stor grad brukt som bærere og kjentmenn for å hjelpe til.

• klatring
• storvegg

• DNT: Fjellsport
• Norsk Tindeklub
• Norges Klatreforbund

• Gangdal, Jon: Alt du bør vite om klatring : klatreteknikker, risiko, sikkerhet, klatreruter, 2008, isbn 978-82-03-23587-0, Finn boken
• Grimeland, Geir: En historie om klatring i Norge 1900-2000, 2004, isbn 82-419-0308-1, Finn boken
• Gustavsson, Nils Ragnar: Klatrehåndboken. Gyldendal 2013.
• Norsk Tindeklub: Norsk Fjellsport 1914, 1933, 1948, 1958, 1968 og 1983.
• Norsk Tindeklub: Tinder og tanker (1998).
• Norsk Tindeklub: Norsk fjellsport gjennom 200 år (2008).