fjellklatring

Fjellklatring. I friklatring brukes tauet kun til sikring ved et eventuelt fall. Bildet er fra ruten «Astroman» på Washington Column i Yosemite Valley, USA. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Fjellklatring. Teknisk klatring benyttes på ruter som er for vanskelige til friklatring. Her bruker klatreren hjelpemidler i selve klatringen, f.eks. stiger. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Fjellklatring. Isklatring krever en del spesielt utstyr, f.eks. kramponger (isbrodder), isøks og isbolter/isskruer. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Fjellklatring. 21. april 1985 nådde de første klatrerne i en norsk ekspedisjon toppen av Mount Everest. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Fjellklatring er klatring i høyfjellet eller i bratte klippevegger i lavlandet, samt isklatring i frosne fosser eller brefall og snøklatring. Høyfjellsklatring er også kalt tindebestigning eller alpinisme.

Klatrerutene graderes etter vanskelighetsgrad, og for de fleste klatreområder i og ellers i verden er det utgitt detaljerte beskrivelser av de enkelte ruter (klatreførere). Se dessuten sportsklatring for fritids- og konkurranseklatring i kunstig oppbygde klatrevegger innendørs eller i naturlige utendørsruter forhåndspreparert med borebolter. Klatring alene, med eller uten tau, kalles henholdsvis tausoloering og frisoloering.

Metoder

Man skjelner mellom friklatring og teknisk klatring. I friklatring (engelsk freeclimbing) benytter man ingen hjelpemidler for å ta seg opp ruta, men er til vanlig sikret med tau ved et eventuelt fall. Det klatres vanligvis i tomannslag (taulag), hvor man veksler på det å klatre på led (klatre som førstemann). Klatrerne er bundet inn i hver sin ende av tauet og avanserer opp fjellveggen i etapper. Hver etappe kalles en taulengde (engelsk ropelength) og er til vanlig et sted mellom 30 og 50 høydemeter. I start og slutt på hver taulengde forankrer klatrerne seg i en såkalt standplass (engelsk belay/belaypoint) . En standplass består av to uavhengige forankringer: kiler, kamkiler eller bolter, som hver for seg er 100 prosent sikre. Det er mest krevende å klatre som førstemann. Førstemann må plassere sikringer, kiler eller kamkiler (mellomforankringer, engelsk protection), i sprekker i fjellet med jevne mellomrom under klatringen oppover. Hvis han faller, faller han avstanden ned til siste sikring multiplisert med to, pluss noe mer på grunn av strekken i tauet. Andremann klatrer med stramt tau ovenfra og plukker med seg sikringene førstemann har satt inn i fjellet (renser ruta). For å sikre hverandre benytter klatrerne en såkalt taubrems (engelsk belay device) i kombinasjon med en skrukarabiner. Den gjør det mulig å stoppe tildels lange førstemannsfall og benyttes også ved rapell (nedfiring, engelsk abseil). Av taubremser finnes det en rekke forskjellige modeller og varianter, men funksjonsmåten er den samme.

Teknisk klatring (engelsk technical climbing) brukes i fjellvegger der man ikke kommer opp ved friklatring. Man benytter da taustiger og et større, delvis annerledes, utvalg av mellomforankringer enn ved friklatring. For å avansere oppover fester man to taustiger i en mellomforankring og klatrer oppover i stigen så langt det er mulig, plasserer deretter en ny mellomforankring og fester et annet taustigepar i den nye forankringen og så videre oppover. Teknisk klatring er mer tidkrevende enn friklatring, men gjør det mulig å ta seg opp selv glatte fjellvegger uten sprekker eller andre formasjoner. Tidligere benyttet mange klatrere fjellbolter (engelsk pitons) som ble slått med hammer inn i sprekker, men dette forårsaket en del skader på fjellet. Fjellboltene var ofte ikke mulig å få ut igjen og ble da sittende igjen i sprekken. På 1970-tallet oppstod det en "clean climbing"- bevegelse i USA som oppfordret til ikke å bruke fjellbolter på teknisk klatring, men bare benytte mellomforankringer som ikke skadet fjellet og ikke ble sittende igjen. Initiativtaker var den amerikanske klatreren Yvon Chouinard, som senere startet klatreutstyrsfirmaet Chouinard (senere Black Diamond) og klesfirmaet Patagonia. Bevegelsen fikk raskt tilslutning i klatremiljøer over hele verden og fjellbolter som mellomforankringer er idag svært lite brukt. I senere år har det norske klatremiljøet blitt kjent internasjonalt på grunn av sin strenge håndhevelse av prinsippet om sporløs ferdsel ved klatring i fjellet. Ved flere anledninger har klatrere fra Mellom-Europa besøkt norske fjellvegger og plassert borebolter (ekspansjonsbolter) på klatreruter uten å rådføre seg med det lokale klatremiljøet. Dette har vakt protester både regionalt og nasjonalt og Norge er idag kjent for en særlig streng håndhevelse av prinsippet om sporløs ferdsel; kjent i internasjonale klatremiljøer som «Norwegian style».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Gangdal, Jon: Alt du bør vite om klatring : klatreteknikker, risiko, sikkerhet, klatreruter, 2008, isbn 978-82-03-23587-0, Finn boken
  • Grimeland, Geir: En historie om klatring i Norge 1900-2000, 2004, isbn 82-419-0308-1, Finn boken
  • Gustavsson, Nils Ragnar: Klatrehåndboken. Gyldendal 2013.
  • Norsk Tindeklub: Norsk Fjellsport 1914, 1933, 1948, 1958, 1968 og 1983.
  • Norsk Tindeklub: Tinder og tanker (1998).
  • Norsk Tindeklub: Norsk fjellsport gjennom 200 år (2008).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg