Fjellklatring, klatring i høyfjellet eller i bratte klippevegger i lavlandet, samt isklatring og snøklatring (bl.a. i frosne fosser). Høyfjellsklatring er også kalt tindebestigning eller alpinisme. Klatrerutene graderes etter vanskelighetsgrad, og for de fleste klatreområder i Norge og ellers i verden er det utgitt detaljerte beskrivelser av de enkelte ruter (klatreførere). Se dessuten sportsklatring for fritids- og konkurranseklatring i kunstig oppbygde klatrevegger innendørs eller i naturlige utendørsruter forhåndspreparert med bl.a. sikringsbolter.

Man skjelner mellom friklatring og teknisk klatring. I friklatring brukes ingen hjelpemidler for å komme seg opp, men man er normalt sikret med tau ved et eventuelt fall. Det klatres vanligvis i tomannslag, hvor man veksler om å klatre og å sikre ledsageren. Klatrerne er via klatreseler festet til hver sin ende av tauet, førstemann klatrer oppover og setter inn såkalte mellomforankringer med jevne mellomrom, dvs. han fører tauet gjennom karabinkroker (ovale stålringer med lukkemekanisme), som er festet til fjellet med bolter eller kiler som er slått eller kilt inn i sprekker. Annenmann sikrer førstemann ved å gi ut tau gjennom en taubrems, som han straks låser hvis førstemann faller. Den som sikrer, er selv godt festet til fjellet. Ved et eventuelt fall vil førstemann da falle like langt nedenfor øverste mellomforankring som han er ovenfor i falløyeblikket, pluss en oppbremsingsfase som skyldes at tauet er elastisk og at taubremsen ikke stopper tauet momentant. Når førstemann er oppe på en passende standplass, sikrer han annenmann ovenfra, som klatrer opp til ham og samtidig tar med mellomforankringene.

Teknisk klatring brukes der man ikke kommer opp ved friklatring. Man benytter da stiger, bolter, taudrag osv. til hjelp i selve klatringen, ikke bare til sikring. Selv glatte fjellvegger kan overvinnes på denne måten ved bruk av ekspansjonsbolter som bores inn. Grensen mellom mulig friklatring og teknisk klatring flyttes stadig; det norske graderingssystemet i friklatring hadde tidligere 6 som det vanskeligste, nå er friruter gradert helt opp til 10. Is- og snøklatring krever til dels andre hjelpemidler og sikringsutstyr, bl.a. ishammer og isøks, isbrodder (kramponger), isskruer og snøankre.

For å komme seg raskt ned igjen, firer man seg ned med ryggen vendt ut fra fjellveggen ved å la tauet gli rundt kroppen på en bestemt måte eller gjennom et åttetall av metall festet til klatreselen (rappellering).

Den første virkelig vanskelige fjellklatring man kjenner til, ble utført av inkaene i Sør-Amerika på 1400-tallet. I Andesfjellene er det funnet rester av deres solgud-altere i bratte stup på steder opp til 6700 moh. Det er likevel Alpene som regnes som klatresportens opphavssted. Mont Blanc (4810 moh.) ble besteget 1786, og rundt 1870 var alle de høyeste alpetoppene beseiret. Britiske klatrere var spesielt aktive, ledsaget av franske, sveitsiske og italienske førere, og Alpine Club, verdens første klatreforening, ble stiftet i London 1857. Særlig kjent er førstebestigningen av Matterhorn i 1865 (4478 moh.), ledet av briten Edward Whymper, der fire klatrere ble drept på nedturen.

Rundt 1900 spredte interessen seg til andre verdensdeler. Sør-Amerikas høyeste fjell, Aconcagua i Argentina (6962 moh.), ble besteget 1897, Nord-Amerikas høyeste 1913, Mount McKinley i Alaska (6194 moh.). 1915 gjorde nordmennene Eilert Sundt, Thorleif Bache og Ingvald Monrad Aas den første vinterbestigning av Aconcagua. Men spesielt skjøt utforskningen av Himalaya i Asia fart. Nordmennene Carl Wilhelm Rubenson og Ingvald Monrad Aas nådde 1907 ca. 7270 moh. på Kabru (7320 moh.), det høyeste noen hadde klatret til da. I 1920-årene kom britiske klatrere minst 1300 m høyere i nordveggen på verdens høyeste fjell, Mount Everest (8850 moh.), bl.a. George Mallory og Andrew Irvine, som omkom 1924. 1936 ble Nanda Devi (7817 moh.) besteget av britiske klatrere. Dette var den høyeste toppen noen hadde vært på inntil 1950, da det lyktes en fransk ekspedisjon å bestige det første 8000 m-fjellet, Annapurna i Sentral-Himalaya (8091 moh.). Samme år greide en norsk ekspedisjon ledet av Arne Næss og Hans Chr. Bugge å foreta den første bestigningen av Tirich Mir i Pakistan (7690 moh.), den høyeste toppen i Hindukush, Himalayas nabokjede vestover. 1953 ble Mount Everest besteget av Edmund Hillary fra New Zealand og Tenzing Norgay fra Nepal, begge medlemmer av en britisk ekspedisjon ledet av John Hunt. Samme år ble Nanga Parbat (8126 moh.) beseiret av en tysk-østerriksk ekspedisjon. Selve bestigningen var en enestående soloprestasjon av østerrikeren Hermann Buhl, som omkom fire år senere på Chogolisa i Karakorum. 1954 nådde en italiensk ekspedisjon verdens nest høyeste fjell, K 2 (8616 moh.) i Karakorum, mens britene 1955 besteg Kanchenjunga (8603 moh.), Himalayas mektigste massiv. De stoppet et par meter under toppen for å vise respekt for fjellets hellige status.

I Alpene gikk utviklingen tidlig i retning av å klatre nye og vanskeligere ruter opp på allerede bestegede topper, bl.a. nordveggen på Matterhorn 1931 og den 1800 m høye nordveggen på Eiger 1938, hvor det hadde vært mange dødsulykker på tidligere forsøk. I 1950-årene begynte man klatring også i store vegger i USA, bl.a. i Yosemite Valley i California, og etter 1960 gikk utviklingen i Himalaya samme vei. På en norsk ekspedisjon 1964, igjen ledet av Arne Næss, klatret Ralph Høibakk og Anders Opdal opp den 2500 meter høye sørveggen på Tirich Mirs ubestegne østtopp. Italieneren Reinhold Messner nådde i perioden 1970–86 alle 14 topper over 8000 meter, bl.a. en solobestigning av Mount Everest 1980 uten bruk av tilført oksygen. 1970 ble sørveggen på Nanga Parbat, Rupalveggen (verdens høyeste stup, ca. 4500 m), besteget. 1984 besteg nordmennene Hans Christian Doseth og Finn Dæhli østtoppen av Great Trango (ca. 6200 moh.) i Karakorum i Pakistan via den 1500 m høye østveggen, men omkom på nedturen. 1985 nådde seks nordmenn toppen av Mount Everest på en norsk ekspedisjon ledet av Arne Næss jr. (nevø til tidligere nevnte Arne Næss).

I Norge fant den første kjente fjellklatring sted på Romsdalshorn (1550 moh.) i 1828, da Kristen Hoel fra Gausdal og Hans Bjarmeland fra Vestnes klatret helt til topps. Det er imidlertid briten William Cecil Slingsby som regnes som pioneren i norsk klatresport gjennom sin førstebestigning av Store Skagastølstind (2405 moh.) i Hurrungane i Jotunheimen 21. juli 1876. Vanlig klatreutstyr var den gang hampetau, isøks og støvler beslått med spiker. Kiler av tre og jern og primitive bolter av jern ble av og til benyttet til forankring under nedfiringer og vanskelig klatring. Slikt utstyr ble brukt til langt inn på 1900-tallet. Teknisk klatring med bolter kom ikke før etter 1910, hvor tyskeren Hans Dülfer (1892–1915) regnes som bolteklatringens fremste pioner. I midten av 1930-årene brakte Arne Næss bolteklatringen til Norge, og 1936–37 klatret han flere ruter direkte opp de veldige svaveggene på Stetind i Nordland (1392 moh.). Dette gav klatreteknikken et kraftig puff fremover her i landet, og bruk av bolter til forankring for tauet gjorde også friklatringen sikrere.

Den eldste norske forening for fjellklatrere er Norsk Tindeklub, stiftet 1908, hvor det stilles relativt strenge krav til medlemskap. I tillegg finnes en rekke lokale klatreklubber, åpne for alle interesserte. Norges Klatreforbund ble stiftet 1992 og opptatt som utvalg i Norges Idrettsforbund (NIF) 1994, særforbund fra 1996. Forbundet har ca. 7000 medlemmer (2003). Klubbene, samt Den Norske Turistforening, arrangerer årlige klatrekurs, bl.a. i Innerdalen på Nordmøre, i Jotunheimen og i Hemsedal.

Foruten Hurrungane er Romsdalen Norges mest kjente klatreområde internasjonalt. Her ligger bl.a. Trollveggen, Europas høyeste loddrette stup, hvor det fra 1965 er gått mange vanskelige ruter både av nordmenn og utlendinger.

  • Gangdal, Jon: Alt du bør vite om klatring : klatreteknikker, risiko, sikkerhet, klatreruter, 2008, isbn 978-82-03-23587-0, Finn boken
  • Grimeland, Geir: En historie om klatring i Norge 1900-2000, 2004, isbn 82-419-0308-1, Finn boken
  • Gustavsson, Nils Ragnar: Klatrehåndboken. Gyldendal 2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.