fjellklatring

Som for annen klatring skiller man på stil ut ifra hvor stor hjelp man har av sikringsmidler. I tillegg til klatrestil skilles det i fjellklatring også på om man har benyttet andre hjelpemidler som bærere, førere, faste tau, oksygen eller overnatting underveis i bestigningen. Jo mindre hjelp man har fra andre og jo mindre hjelpemidler man benytter seg av, jo høyere rangeres bestigningen innad i miljøet.

Ettersom man i fjellklatring sjelden har tau som er langt nok til å bli firt ned igjen fra toppen, vil klatrerne være bundet inn i hver sin ende av tauet og avansere opp fjellveggen i etapper. Hver etappe kalles en taulengde og er vanligvis et sted mellom 15 og 50 høydemeter. Lettere partier kan gjøres med løpende sikring. Løpende sikring består av at den som klatrer først, setter noen sikringer for å stoppe et fall. Neste klatrer tar med seg sikringene uten å stoppe underveis. Ved vanskeligere klatring er laget delt i to, der én er sikret i en standplass mens den andre klatrer opp til neste sted det er naturlig å lage en ny standplass. Når standplass er etablert, blir den som sto igjen, sikret ovenfra opp til standplassen.

Det er flere metoder og hjelpemidler som kan benyttes til sikring av klatring i fjellet. Den viktigste forskjellen fra annen klatring er at taubremsene som benyttes, gjerne også skal kunne brukes til en rappell ved retur eller der man må veksle mellom å klatre opp og å fire seg ned mellom topper.

De tidligste bestigningene av fjell har trolig vært av enten religiøs eller kulturell nysgjerrighet. Noen fjell har blitt besteget for å sette opp templer eller bønnesteder, andre for å få oversikt over dalene i nærheten, eller for å lete etter enkleste vei mellom to bosetninger.

Å klatre fjell for fjellklatringens egen del forutsetter at andre basale behov er dekket og kan sees på som en overskuddsaktivitet. Fjellklatring ble stadig mer populært blant naturfilosofene på 1700-tallet. Gjennom å være i fjellene i Alpene kunne de observere naturfenomener på nært hold.

Den moderne fjellklatringen der toppen var det uttalte målet ble startet ved at den unge vitenskapsmannen Horace Bénédict de Saussure i 1760 uttalte at han ville klatre opp Europas høyeste fjell Mont Blanc, eller belønne dem som kom seg opp med en premie. 26 år senere ble fjellet besteget for første gang av Michel-Gabriel Paccard og Jacques Balmat. Året etter kom Saussure selv til topps på Mont Blanc.

I løpet av 1870 var alle toppene av betydning i Europa besteget. Søkelyset for de mest eventyrlystne klatrerne ble nå rettet mot to steder; ut av Europa og mot vanskeligere ruter opp fjellene som allerede var besteget enkleste vei.

Også i Norge var det i siste halvdel av 1800-tallet at fjellklatring ble en populær aktivitet. Norske fjell ble i stor grad besteget først av utenlandske klatrere som William Cecil Slingsby og Arthur Westlake Andrews. Den mest kjente norske klatreren fra den tidlige tiden er Thomas Johannessen Heftye, som også var med på å grunnlegge Den norske turistforening (DNT). Nordmenn ble i stor grad brukt som bærere og kjentmenn for å hjelpe til.

De fleste klatreområder har egne guidebøker (klatreførere) som gir detaljerte beskrivelser av de mest populære rutene og fjellene.

• klatring
• storvegg
• Europas høyeste fjell
• verdens høyeste fjell

• Gangdal, Jon: Alt du bør vite om klatring : klatreteknikker, risiko, sikkerhet, klatreruter, 2008
• Grimeland, Geir: En historie om klatring i Norge 1900-2000, 2004
• Gustavsson, Nils Ragnar: Klatrehåndboken. Gyldendal 2013.
• Norsk Tindeklub: Norsk Fjellsport 1914, 1933, 1948, 1958, 1968 og 1983.
• Norsk Tindeklub: Tinder og tanker (1998).
• Norsk Tindeklub: Norsk fjellsport gjennom 200 år (2008).

• DNT: Fjellsport
• Norsk Tindeklub
• Norges Klatreforbund