Botn er en kort dal gravd ut i fast fjell av isbreer og fryse- og tineprosesser. Botner har halvsirkelformede tverrsnitt i den indre delen, ofte med en liten sjø eller bre i bunnen og er karakteristiske for iseroderte landskaper.
Sekkedaler ligner botner, men er lengre.
Botnen dannes som en kombinasjon av at bakveggen og sideveggene er bratte, ofte bortimot vertikale, og på den måten utsatt for forvitring og steinsprang. Dette materialet havner på breoverflaten og transporteres bort fra fjellveggene med breens bevegelse. Deretter samles materialet som morener foran breen eller fraktes ut av systemet ved hjelp av smeltevann. Dersom breen smelter bort, vil materialet som forvitrer i fjellveggene akkumulere ved foten av skråningen og bygge opp en talus. Talusen beskytter fjellveggen mot videre forvitring og etterhvert vil prosessen stoppe opp.
Tilstedeværelsen av en isbre i botnen gjør at den i tillegg får en overfordypning i bunnen, på grunn av breens evne til erosjon under erosjonsbasis. Når breen smelter bort kan det samles vann til en innsjø i slike fordypninger.
Forvitringen i slike vertikale fjellvegger i høyfjellet er påvirket av fryse- og tinesyklusene i løpet av året, og forsterkes av tilstedeværelsen av en bre som isolerer bakken. Breen beskytter bakken under fra store temperatursvingninger i løpet av året, men de eksponerte områdene rundt den kan oppleve store temperaturvariasjoner i løpet av et år. Dette fører til store temperaturgradienter i berget, spesielt mellom områder der det ligger snø eller is hele året, og der det stort sett er bart.
Temperaturgradienten skifter retning i løpet av året, avhengig av om det er varmest under isen/snøen eller i den eksponerte fjellveggen. Store temperaturgradienter og endringer i disse svekker berget og det forvitrer effektivt.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.