Portrett av Christian Boeck, ca. 1866 av P.N. Arbo. Falt i det fri (Public domain)

Christian Peter Bianco Boeck var en norsk lege og naturforsker og en pioner for fjellturismen i Norge. Hans viktigste og mest varige vitenskapelige bidrag var paleontologiske studier av norske virvelløse dyr. Han var den første som undersøkte organisk vev i polarisert lys, og han var den første norske vitenskapsmann som foretok plantefysiologiske forsøk (om plantenes «indsugning og uddunstning af vand»). Han utarbeidet også den første norske farmakopé (katalog over godkjente legemidler).

Boeck var født i Kongsberg og studerte i Christiania. Han ble cand.med. i 1824, og i 1828 ble han utnevnt til lektor i veterinærmedisin ved den påtenkte norske veterinærskole. Da denne ikke ble opprettet, ble han i 1840 ansatt som professor i fysiologi, komparativ anatomi og veterinærmedisin ved Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania, og denne stillingen hadde han resten av sitt liv.

Fra 1820 gjorde Boeck mange reiser i Norge sammen med geologen B.M. Keilhau. Under disse reisene gjorde Boeck og Keilhau vitenskapelige undersøkelser, men de drev også med tindebestigning og er kreditert for å ha ”oppdaget” Jotunheimen, det vil si at de gjorde dette fjellområdet kjent for borgerskapet i Christiania. I 1838 deltok Boeck i den franske ekspedisjonen til Spitsbergen med skipet Recherche.

Han gjorde også flere reiser til kontinentet. Først i 1824 sammen med studiekamerater for å studere alpenes geologi, og så i 1827–1828 for å studere andre lands veterinærtjenester. I 1851, 1861 og 1875 foretok han reiser på kontinentet for blant annet å studere forskningsmetoder i fysiologi. Etter den første av disse reisene utviklet han en forbedret versjon av kymografen, et registreringsapparat for fysiologiske forsøk, i samarbeid med en ”uhrmager Paulsen”.  Apparatet ble stilt ut ved verdensutstillingen i Paris i 1855, hvor det ble belønnet med gullmedalje.

Boeck utga også paleontologiske avhandlinger om trilobitter og graptolitter, samt om forskjellige algers utviklingshistorie. Han ga totalt ut tre paleontologiske artikler.

Den første (1827) er en generell beskrivelse av hva trilobitter er og inneholder en omfattende oppsummering av tidligere trilobittstudier, samt beskrivelser og vakre tegninger av for det meste bøhmiske trilobitter, men også to norske overkambriske arter (Olenus gibbosus og Peltura scarabaeoides).

I 1838 skrev han en oversikt over alle kjente norske trilobittarter og opprettet 17 nye arter. Disse ble dessverre ikke avbildet, så nytteverdien var begrenset, men artikkelen har likevel blitt stående som et viktig landemerke i norsk paleontologisk historie. Disse artene er bedre beskrevet i Størmer (1940), som også illustrerte typeeksemplarer fra Boecks samlinger.

Han holdt også et foredrag om trilobitter ved de Skandinaviske Naturforskeres Møte i København i 1840 (referat publisert i 1841)

I 1851 publiserte han sitt siste paleontologiske arbeid, en liten artikkel om graptolitter, med meget gode illustrasjoner.

Boeck var også en viktig institusjonsbygger i det vitenskapelige livet i Christiania. Han grunnla og bestyrte Universitetets zootomiske museum og fysiologiske samling. Han var redaktør for Magazin for Naturvidenskaben (fra 1828), han deltok i stiftelsen av Det norske Medicinske Selskab i 1833, og også av Den Physiographiske Forening (senere Videnskapsakademiet i Oslo), Læseselskabet Athenæum og Selskabet til Folkeoplysningens Fremme. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.