Jemen har en omskiftelig historie som statsdannelse, også i nyere tid. Dagens Jemen-republikk ble til i mai 1990, da de to nabostatene (Nord-)Jemen og Sør-Jemen gikk sammen til én stat. Sammenslåingen lyktes ikke å integrere de to delene, og det kom både til borgerkrig for løsrivelse i sør og fortsatt krav om selvstendighet.

Jemens beliggenhet ved innseilingen til Rødehavet har både i oldtiden og nyere tid gitt landet en viktig strategisk posisjon. I nyere tid har det vært kiving mellom stormaktene om kontroll særlig med havnebyen Aden. Den kalde krigen utspant seg i dette området ved at det marxistiske Sør-Jemen var nært tilknyttet Sovjetunionen, mens Nord-Jemen vendte seg mot Vesten. En dimensjon under den kalde krigen var også den politiske rivaliseringen mellom arabiske stater. I Jemen kom rivaliseringen til uttrykk under borgerkrigen tidlig på 1960-tallet, da det radikale Egypt grep inn militært, og indirekte var i konflikt med det konservative Saudi-Arabia. FN satte inn en fredsbevarende styrke – United Nations Yemen Observation Mission (UNYOM) – som også Norge deltok i.

På 2000-tallet har Jemen fått en ny strategisk betydning. Den var først knyttet til den såkalte krigen mot terror, og framveksten av jihadistiske grupper, blant dem en del av terrornettverket al-Qaida hjemmehørende i Jemen; dets tidligere leder Osama bin Laden var selv født i Jemen. På grunn av en sikkerhetssituasjon med opprør nord i Jemen, og en svak statsdannelse, har terrorgrupper lyktes å etablere seg i landet. Deretter førte Den arabiske våren til endringer både innad i Jemen og den regionale sikkerhetspolitiske situasjonen. I 2011 brøt det ut et politisk opprør i Jemen. Det førte til regimeskifte, og til at sentralmakten ble enda mer svekket – og ytterligere utfordret av de sjiittiske opprørerne i nord. Disse, kjent som Houtis, inntok i 2014 hovedstaden San'a. Konflikten utviklet seg først til en borgerkrig, og så til en krig med internasjonal deltakelse: En flernasjonal koalisjon, ledet an av Saudi-Arabia, angrep i 2015 Houtis, i støtte til den fordrevne regjeringen.

Jemens moderne historie er i vesentlig grad preget av at landet lenge var delt i hva som ble en selvstendig stat i nord og et britisk protektorat i sør (som deretter ble en egen stat) – og stridigheter knyttet til denne delingen.

Da de osmanske styrkene ble trukket ut av Jemen etter nederlaget i Første verdenskrig, sikret zaidi-imamen i San'a, Yahya, seg kontroll over landet og utfordret Storbritannias rett til å ha kontakt med stammene i protektoratet (Sør-Jemen), som han også anså som sine undersåtter. Imamen aksepterte i 1934 imidlertid grensedragningen som var foretatt mellom britene og tyrkerne, og som la grunnen for den senere delingen av landet i de to selvstendige statene.

Yahya var nøytral under Andre verdenskrig til tross for et antatt godt forhold til det fascistiske Italia. Imamen ble i 1948 drept i et kupp, og hans sønn Ahmad overtok makten. Han styrte like autokratisk, men åpnet Jemen mot utenverdenen og tok imot bistand blant annet fra Kina og Sovjetunionen for å utvikle landet. Ahmad var skeptisk til Storbritannia, men mistenksomheten mot Egypt under president Gamal Abdel Nasser var større og førte til tilnærming til britene. (Nord-) Jemen framsatte nye krav på Aden, og det kom til militære sammenstøt i 1953 og igjen i 1958. Samme år inngikk (Nord-)Jemen i en føderasjon med Forente arabiske republikk (unionen av Egypt og Syria), men denne ble oppløst igjen i 1961 uten å ha blitt virkeliggjort.

I 1955 og 1961 var det forsøk på å styrte imam Ahmad bin Yahya. Da imamen døde i 1962, brøt det ut et offisersopprør, senere kjent som revolusjonen, og Ahmads etterfølger, Mohammed al-Badr, ble styrtet. Opprøret var støttet av Egypt og ledet av oberst Abdullah al-Sallal og førte til opprettelsen av Den arabiske republikk Jemen.

Revolusjonen førte til at monarkistene mobiliserte, med økonomisk og militær støtte fra Saudi-Arabia, i et forsøk på å ta tilbake makten. Egypt gikk inn i konflikten for å forsvare et radikalt arabisk regime, og for å sikre seg et fotfeste på Den arabiske halvøy. Rundt 70 000 egyptiske soldater kom det jemenittiske militærregimet til unnsetning i den påfølgende borgerkrigen. Et observatørstyrke fra FN (United Nations Yemen Observation Mission, UNYOM) ble i 1963–64 satt inn for å overvåke grenseområdet til Saudi-Arabia; det hadde også norsk deltakelse. Etter nederlaget mot Israel i Seksdagerskrigen i 1967 ble Egypt avhengig av støtte fra Saudi-Arabia, og trakk seg ut av Jemen.

Sallal ble styrtet i 1967, og et tremannsråd tok over makten, ledet av Qadi Abd ar-Rahman al-Iryani. Kamper mellom republikanere og rojalister fortsatte til 1969, da den saudiske kongen fant å kunne leve med den moderate Iryani, og snarere se ham som en alliert mot det kommunistiske Sør-Jemen. Krigen ble avsluttet i 1970 etter å ha kostet rundt 200 000 menneskeliv. Samme år vendte kongefamilien tilbake til Jemen.

Iryani trakk seg tilbake 1974 og ble erstattet av Ibrahim al-Hamadi, som reduserte avhengigheten av Saudi-Arabia og forbedret forholdet til Sør-Jemen. Han ble myrdet i 1977, og ble etterfulgt av Ahmad al-Ghashmi. I 1978 ble også han myrdet, og Ali Abdullah Saleh overtok som statsoverhode. Samme år fant det sted et kuppforsøk støttet av Sør-Jemen, og Nord-Jemen ble sterkt destabilisert. I 1979 ble landet angrepet av Sør-Jemen. USA sendte militære styrker til (Nord-) Jemen og forsynte landet med våpen. Kampene ble avsluttet med enighet om å forene de to statene.

Regimet i San'a ble også destabilisert av den venstreorienterte National Democratic Front (NDF), som ble slått etter en større offensiv 1982. Samtidig endte Sør-Jemen sin støtte til den nordjemenittiske væpnede opposisjonen, og en periode med politisk stabilitet tok til. Saleh grunnla et styrende parti, General People's Congress (GPC), det første i sitt slag i (Nord-) Jemen. Saleh ble valgt til president i 1983.

I motsetning til imamatet (Nord-) Jemen og protektoratet (Sør-) Jemen, var Aden-kolonien på slutten av 1950-årene en framgangsrik havneby. Den hadde den største britiske militærbase utenfor Europa, med høy levestandard og utstrakt politisk frihet.

Etter Andre verdenskrig vokste det fram en egyptisk-støttet nasjonalistbevegelse, National Liberation Front (NLF), som krevde selvstendighet og gikk inn for å skape en sosialistisk stat. Egyptisk propaganda var en medvirkende årsak til at britene i 1959 fikk en del av de tradisjonelle småstatene til å gå sammen i Føderasjonen Sør-Arabia, som Aden sluttet seg til 1961. Denne ble imidlertid ikke anerkjent, og var ingen uavhengig statsdannelse. I 1963 startet NLF en væpnet motstandskamp mot det britiske styret. I Aden opererte en annen gruppe, Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY). I 1967 tok NLF kontrollen over Aden fra FLOSY etter en kort borgerkrig, og etablerte deretter kontroll over innlandet.

I 1966 startet Storbritannia avkoloniseringsprosessen og evakuerte etter forhandlinger Aden 30. november 1967. Dermed ble Sør-Jemen en selvstendig stat. Landets første president ble Qahtan al-Shaabi fra NLF.

Den nye staten utviste britiske militære rådgivere og erstattet dem med sovjetiske; Sovjetunionen forsynte også Sør-Jemen med våpen. Etter indre motsetninger i NLF ble al-Shaabi avsatt i et kupp i 1969 og erstattet av et presidentråd, ledet av Salim Rubai Ali. Maktskiftet innebar en dreining til venstre, og i 1970 ble landets navn endret til Den demokratiske folkerepublikken Jemen.

Politisk ustabilitet preget 1970-årene. En firedel av befolkningen flyktet fra landet, som var i konstant krise og ble holdt oppe gjennom sovjetisk bistand. Forholdet til Nord-Jemen var konfliktfylt, og det kom til kamper ved grensen i 1972. Etter væpnede sammenstøt mellom rivaliserende fraksjoner i Sør-Jemen, ble Ali avsatt 1978, med nye kamper som følge. Abd al-Fattah Ismail tok over som statsoverhode og omdannet NLF til et et marxist-leninistisk parti, Yemen Socialist Party (YSP). Ismail gikk av 1980 og ble etterfulgt av Ali Nasir Muhammad. De indre stridighetene fortsatte og endte i en kortvarig borgerkrig i 1986, som medførte at Muhammad gikk i eksil, og Haidar Abu Bakr al-Attas overtok som statssjef. Muhammad og 35 av hans tilhengere ble dømt til døden in absentia. Fraksjonskampene skyldtes både personmotsetninger og ideologisk uoverensstemmelse, hvor skillet bl.a. gikk mellom en sterkt sovjetiskvennlig fløy og en annen som var mer orientert mot Kina.

Til tross for sterke motsetninger, kamper på grensen i 1973 og 1979 og gjensidig innblanding i den annen stats indre anliggender, var begge land innstilt på en sammenslåing. Allerede i 1972 inngikk de to statene den første av flere avtaler om å slå seg sammen, hvilket imidlertid først skjedde i 1990.

Ved siden av historiske og kulturelle forhold – med en felles jemenittisk identitet – var det særlig økonomiske vurderinger som lå bak beslutningen. Utviklingen i Sovjetunionen i slutten av 1980-årene førte til at Sør-Jemen ikke lenger kunne påregne økonomisk støtte derfra, noe som truet statens eksistens. En viktig faktor var også funn av olje og naturgass i begge stater omtrent samtidig – og dels i omstridte grenseområder. En hovedårsak til at en samling var vanskelig, var ideologiske motsetninger, og det forhold at statene ikke var likeverdige partnere, og én av dem (den nordlige) ville bli den dominerende.

21. mai 1990 vedtok begge lands parlament sammenslåingen; enstemmig i sør, mot noe motstand fra islamister i nord. Dagen etter møttes de to nasjonalforsamlinger til felles sesjon og valgte et presidentråd på fem mann. (Nord-)Jemen var i kraft av sin størrelse og økonomi den sterkeste part i den nye statsdannelsen, og president Ali Abdullah Saleh ble den nye republikkens president; lederen for det sør-jemenittiske statsbærende parti, Ali Salem al-Baid, ble visepresident. San'a ble hovedstad, mens Aden skulle bli det nye økonomiske sentrum. De to forhenværende staters parlament ble slått sammen, og en liberal grunnlov ble vedtatt etter en folkeavstemning i 1991.

Grunnloven åpnet for fri partidannelse og en fri presse, og en rekke partier ble dannet. To – Den allmenne folkekongressen (General People's Congress, GPC) fra nord og Jemens sosialistparti (Yemen Socialist Party, YSP) fra sør – dannet regjering i påvente av valg. Det første parlamentsvalget ble holdt i 1993; det første demokratiske, allmenne flerpartivalg på den arabiske halvøy. Folkekongresspartiet ble størst og tok 123 mandater, Jemens reformparti (Yemeni Islah Party, YIP) fikk 62 mandater og Sosialistpartiet fikk 56 mandater. De tre partiene dannet så en koalisjonsregjering.

Jemen er et tradisjonsbundet samfunn, hvor så vel politisk organisering som offentlig styring innenfor moderne strukturer har kort historie. Tradisjonelle maktforhold står sterkt, ikke minst på landsbygda – som i stor utstrekning har levd forholdsvis isolert, og i tråd med nedarvede tradisjoner. Lojaliteten går mer til stamme og klan enn til sentrale myndigheter, og kombinert med at det tradisjonelt er mye våpen i det jemenittiske samfunnet, har dette medført utfordringer mot stabiliteten.

Motsetningene mellom det tradisjonsbundne samfunnet på landsbygda og det mer moderne livet i byene er én av flere konfliktdimensjoner i Jemen, og som særlig fra 1990-tallet har gitt seg utslag i politisk uro og voldelige sammenstøt. Det er også kulturelt betingede konflikter særlig knyttet til religion, blant annet med et skille mellom sunnier og sjiiaer, som har bidratt til opprøret i nord. Sosiale og økonomiske utfordringer – og ulikheter – er andre forklaringsfaktor. Motsetningene mellom det gamle nord og sør gjør seg også gjeldende ved at det i Sør-Jemen ble lagt vekt på å svekke de gamle klanstrukturene og skape en større grad av felles identitet. Når integrasjonen mellom de to tidligere statene først på 1990-tallet ikke førte fram, skyldes dette både kulturforskjeller og uinnfridde forventninger til regionens utvikling i sør. Det lyktes heller ikke makthaverne å skape en folkelig oppslutning om et nytt jemenittisk fellesskap.

Misnøyen med hvordan den sørlige delen ble tilgodesett innenfor den forente staten førte til politisk motstand og væpnet kamp – og til at den sørlige delen av landet forsøkte å bryte ut etter en borgerkrig. Dette opprøret ble slått ned, men politiske spenninger har vedvart, og gitt seg flere utslag – blant annet i militært opprør i nord og politisk motstand i sør. Dertil kommer politisk spenning og voldelige aksjoner som følge av aktiviteten til radikale islamister.

I 1993 vokste den politiske motstanden i sør, og det kom til væpnede sammenstøt mellom rivaliserende militære enheter. De gamle militære strukturene var ennå ikke integrert i ett nasjonalt forsvar, og Folkekongresspartiet og Sosialistpartiet kontrollerte i praksis henholdsvis den tidligere nord- og sør-jemenittiske militærmakten.

Våren 1994 utviklet konflikten seg til full borgerkrig mellom de to gamle statene. Denne førte i mai til at den da avsatte visepresident Baid proklamerte Den demokratiske republikken Jemen i sør, og brøt ut av den forente statsdannelsen fra 1990. Etter militære kamper og beleiring av Aden ble de sør-jemenittiske styrkene slått, og opprørerne overga seg 7. juli. Jemen ble deretter videreført som én stat.

Ledelsen i den seirende, nord-dominerte, fraksjonen erklærte at den ville arbeide for nasjonal forsoning. Saleh ble gjenvalgt som president, og igjen i 1999. Ved parlamentsvalget i 1997 vant Folkekongresspartiet rent flertall, og opprettholdt sitt klare flertall etter valget i 2003.

Etter borgerkrigen ble det iverksatt politiske prosesser for å dempe motsetningene. Det forhindret ikke fortsatt spenninger, og ny uro, blant annet med væpnet opprør nord i landet og tiltagende krav om løsrivelse i sør.

Den politiske situasjonen i Jemen, med svak sentralmakt og store spenninger, har bidratt til at radikale islamistiske grupper har fått fotfeste i landet, framfor alt en lokal del av terrornettverket al-Qaida: Al-Qaida in the Arabian Peninsula (AQAP), som er en sammenslåing av jihadist-grupper i Jemen og Saudi-Arabia. Flere av de mest kjente medlemmene av al-Qaida kommer fra disse to landene, blant dem Osama bin Laden, som stammet fra Jemen, men vokste opp i Saudi-Arabia. AQAP har stått bak flere aksjoner, og tok i 2015 på seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo i Paris.

Jemen har lenge vært brukt som base for terroraksjoner, og det er utført flere slike aksjoner i landet. En radikal gruppe, Islamic Army of Aden-Abyan, var aktiv mot slutten av 1990-årene. Flere medlemmer hadde bakgrunn fra mujahedin i Afghanistan; mange av dem knyttet seg så til al-Qaida. Det er anslått at om lag 4000 jemenitter deltok i jihad mot Sovjetunionen i Afghanistan, og at langt flere med erfaring derfra søkte tilhold i Jemen. Rundt 90 av fangene i Guantanamobasen på Cuba, flere enn fra noe annet land, kom fra Jemen.

På slutten av 1990-årene hadde flere utenlandske islamistiske grupper tilhold i Jemen, blant annet algeriske Front Islamique du Salut (FIS) og Groupe islamique armé (GIA), og ekstreme egyptiske grupper. USA fryktet at Jemen skulle utvikle seg til en base for internasjonal terror. Frykten ble dels bekreftet i 2000 da det amerikanske marinefartøyet USS Cole ble utsatt for et angrep under opphold i Aden, og i 2002 da det franske tankskipet Limburg ble rammet av et angrep.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 innledet Jemen og USA i 2002 et samarbeid i kampen mot terrorisme. Som ledd i dette har blant annet amerikanske spesialstyrker trent jemenittiske antiterror- og sikkerhetsstyrker. De to land gjennomførte før krigen også felles aksjoner mot terrorister. Sentralt i USAs strategi har vært bruk av droner.

Krigen fra 2015 har gjort det mulig for Den islamske stat (IS) å forsterke sitt fotfeste i Jemen, dels på bekostning av AQAP. De to har ved noen tilfeller støtt sammen militært. IS har utført flere aksjoner i Jemen. Med sine fysiske og verbale angrep mot sjiaene har IS, som består av sunnier og anser sjiaer for vantro, bidratt til motsetningene i landet.

Nord-Jemen og Sør-Jemen førte en ulik utenrikspolitikk, hvor Sør-Jemen særlig søkte støtte hos Sovjetunionen og i østblokken, mens Nord-Jemen hadde gode forbindelser med Saudi-Arabia, og derigjennom med USA. I slutten av 1980-årene forbedret også Sør-Jemen sitt forhold både til Saudi-Arabia og Vesten. Det forente Jemen ble til etter Sovjetunionens oppløsning og videreførte de forbindelser begge stater hadde etablert så vel regionalt som globalt.

Iraks invasjon av Kuwait i 1990 satte den nylig forente staten i en vanskelig situasjon. Irak var en viktig handelspartner og bistandsyter, mens Saudi-Arabia både var et sterkt naboland og Jemens største finansielle støttespiller, så vel som et viktig arbeidsmarked for jemenittiske arbeidere. Jemen kritiserte Iraks invasjon, men også tilstedeværelsen av amerikanske styrker i regionen. Jemen avstod fra å stemme i FNs sikkerhetsråd da sanksjoner mot Irak ble vedtatt. Fra desember 1990 hadde Jemen formannskapet i Sikkerhetsrådet, og forsøkte å megle i konflikten, uten at det førte fram. Jemens forhold til Saudi-Arabia og andre golfstater ble svekket som følge av krigen, og blant annet utvisning av over en halv million jemenittiske arbeidere fra Saudi-Arabia hadde betydelige negative konsekvenser for Jemens økonomi.

Da Sør-Jemen i 1994 forsøkte å bryte ut av det forente Jemen ble den nye statsdannelsen øyeblikkelig anerkjent av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE). Myndighetene i nord beskyldte Saudi-Arabia for å ha oppmuntret til utbruddet, og mottok selv støtte fra Iran og Irak.

Drøftinger for å løse en grensekonflikt med Saudi-Arabia ble gjenopptatt i 1995, etter megling fra Syria. Jemen og Saudi-Arabia undertegnet i 2000 en avtale som slo fast at grensekonflikten skulle løses. Året før kom det til væpnede sammenstøt mellom de to land over omstridte øyer i Rødehavet. Jemen og Saudi-Arabia styrket i 2003 samarbeidet om å bevokte grensen, men protesterte da saudierne året etter begynte å bygge et sikkerhetsgjerde på grensen. Grenseovervåkningen rettet seg særlig mot smugling av våpen til Saudi-Arabia.

Forholdet til USA bedret seg etter den andre Golfkrigen, og Jemen sluttet seg raskt til den internasjonale kampen mot terror høsten 2001. Høsten 2009 gikk Saudi-Arabia inn med aktiv militær støtte til regjeringen i kampen mot Houti-opprørerne i nord, mens Iran ble beskyldt for å støtte dem. Etter regimeskiftet i 2012 har Saudi-Arabia, men også UAE, spilt en tiltagende aktiv rolle i Jemen. Saudi-Arabia var pådriver for den flernasjonale militære intervensjonen i 2015. UAE var det av landene i koalisjonen som sendte størst bakkestyrker til Jemen.

Forholdet til Oman har tradisjonelt ikke vært godt, men i slutten av 1980-årene kom det til en forsoning mellom Sør-Jemen og Oman. Denne banet vei for en avtale om grensedragning i 1992; i 1993 ble grensen åpnet. Under frigjøringskrigen i Eritrea tok Jemen i 1980-årene imot flere tusen flyktninger derfra. I 1995 kom det til militære trefninger mellom de to land; konflikten dreide seg om kontrollen over Hanish-øyene. Etter diplomatisk intervensjon fra FN og Frankrike ble konflikten overlatt Den internasjonale domstolen i Haag, som i 1998 ga Jemen kontroll over flertallet av øyene. I 2009 beskyldte Jemen Eritrea for å støtte Houti-opprørerne med våpen. Eritrea deltok indirekte i krigen i Jemen etter 2015.

I 1996 blokkerte Kuwait Jemens forsøk på å bli tatt opp i den regionale samarbeidsorganisasjonen Gulf Cooperation Council (GCC), men landet fikk 2003 medlemskap innen noen av rådets virkefelt. I 1997 ble Jemen medlem av Indian Ocean Rim Association for Regional Cooperation.

  • Brehony, Noel (2011). Yemen Divided. I.B. Tauris.
  • Clark, Victoria (2010). Yemen. Dancing on the Heads of Snakes. Yale University Press.
  • Page, Stephen. (1985). The Soviet Union and the Yemens. Praeger.
  • Peterson, J.E. (1982). Yemen. The Search for a Modern State. Croom Helm.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.