Jemens nyere historie

Edward, prinsen av Wales, hylles i Aden i 1921. Fra begynnelsen av 1800-tallet til 1960-årene var byen en viktig britisk besittelse. Deretter, i 1968–90, var den hovedstad i Sør-Jemen.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1990 ble de to jemenittiske statene samlet til ett Jemen. Bildet viser arbeidere ved en flaggfabrikk i ferd med å lage nye flagg. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Jemen har en omskiftelig historie som moderne statsdannelse. Dagens Jemen-republikk ble til i mai 1990, da de to nabostatene (Nord-)Jemen og Sør-Jemen gikk sammen til én stat. Sammenslåingen lyktes ikke å integrere de to delene, og det kom både til borgerkrig for løsrivelse i sør og fortsatt krav om selvstendighet.

Jemens beliggenhet ved innseilingen til Rødehavet har både i oldtiden og nyere tid gitt landet en viktig strategisk posisjon. Den kalde krigen utspant seg i dette området ved at det marxistiske Sør-Jemen var nært tilknyttet Sovjetunionen, mens Nord-Jemen vendte seg mot Vesten. En dimensjon var også den politiske rivaliseringen mellom arabiske stater. I Jemen kom den til uttrykk under borgerkrigen tidlig på 1960-tallet, da det radikale Egypt grep inn militært, og indirekte var i konflikt med det konservative Saudi-Arabia. FN satte inn en fredsbevarende styrke – United Nations Yemen Observation Mission (UNYOM) – som også Norge deltok i.

Jemens nyere historie omfatter perioden etter første verdenskrig, med avkolonisering av Sør-Jemen, borgerkrig og sammenslåing til én stat i 1990, med ny borgerkrig.

Les også artiklene: Jemens samtidshistorie, opprøret i Jemen 2011–2012, og krigen i Jemen, 2015–

Deling i to stater

Jemens moderne historie er i vesentlig grad preget av at landet lenge var delt i hva som ble en selvstendig stat i nord og et britisk protektorat i sør (som deretter ble en egen stat) – og stridigheter knyttet til denne delingen.

Nord-Jemen

Da de osmanske styrkene ble trukket ut av Jemen etter Første verdenskrig sikret zaidi-imamen Yahya seg kontroll over landet, og utfordret Storbritannias rett til å ha kontakt med stammene i protektoratet Sør-Jemen, som han også anså som sine undersåtter. Imamen aksepterte i 1934 imidlertid grensedragningen som var foretatt mellom britene og tyrkerne, og som la grunnen for den senere delingen av landet i de to selvstendige statene.

Yahya var nøytral under Andre verdenskrig til tross for et etablert forhold til det fascistiske Italia. Imam Yahya ble i 1948 drept i et kupp, og hans sønn Ahmad overtok makten. Han styrte like autokratisk, men åpnet Jemen mot utenverdenen. Ahmad var mistenksom overfor Egypt under president Gamal Abdel Nasser, noe som til tilnærming til Storbritannia. (Nord-) Jemen framsatte krav på Aden, og det kom til militære sammenstøt i 1953 og i 1958. Jemen (Nord-Jemen) gikk i 1958 inn i en føderasjon med Forente arabiske republikk (unionen av Egypt og Syria), men denne ble oppløst igjen i 1961 uten å ha blitt virkeliggjort.

I 1955 og 1961 var det forsøk på å styrte imam Ahmad bin Yahya. Da han døde i 1962, brøt det ut et offisersopprør, senere kjent som revolusjonen, og Ahmads etterfølger, Mohammed al-Badr, ble styrtet. Opprøret var støttet av Egypt, og førte til opprettelsen av Den arabiske republikk Jemen.

Revolusjonen førte til at monarkistene mobiliserte, med økonomisk og militær støtte fra Saudi-Arabia. Egypt gikk inn i konflikten for å forsvare et radikalt arabisk regime, og for å sikre seg et fotfeste på Den arabiske halvøy. Rundt 70 000 egyptiske soldater kom det jemenittiske militærregimet til unnsetning i den påfølgende borgerkrigen. En observatørstyrke fra FN (United Nations Yemen Observation Mission, UNYOM) ble i 1963–1964 satt inn for å overvåke grenseområdet til Saudi-Arabia. Norge deltok med et mindre antall observatører i styrken. Etter nederlaget mot Israel i Seksdagerskrigen i 1967 trakk Egypt seg ut av Jemen.

Kamper mellom republikanere og rojalister fortsatte til 1969, til krigen ble avsluttet i 1970 etter å ha kostet rundt 200 000 menneskeliv. Samme år vendte kongefamilien tilbake til Jemen. Etter en ustabil periode med flere ledere, overtok Ali Abdullah Saleh som statsoverhode i 1978. I 1979 ble landet angrepet av det marxistiske Sør-Jemen. USA sendte militære styrker til (Nord-) Jemen og forsynte landet med våpen. Kampene ble avsluttet med enighet om å forene de to statene.

Regjeringen i Sanaa ble også destabilisert av den venstreorienterte National Democratic Front (NDF), som ble slått etter en større offensiv 1982. Samtidig avsluttet Sør-Jemen sin støtte til den nordjemenittiske væpnede opposisjonen, og en periode med politisk stabilitet tok til. Saleh grunnla et styrende parti, General People's Congress (GPC), det første i sitt slag i (Nord-) Jemen. Saleh ble valgt til president i 1983.

Sør-Jemen

Mens Nord-Jemen var et selvstendig imamat, var Sør-Jemen et britisk protektorat, mens Aden hadde status som koloni. Den hadde den største britiske militærbase utenfor Europa, med høy levestandard og utstrakt politisk frihet.

Etter Andre verdenskrig vokste det fram en egyptisk-støttet nasjonalistbevegelse, National Liberation Front (NLF), som krevde selvstendighet og gikk inn for å skape en sosialistisk stat i Sør-Jemen. I 1961 ble Aden tilsluttet Føderasjonen Sør-Arabia, imidlertid ikke var en selvstendig statsdannelse, men en løs sammenslutning. I 1963 startet NLF en væpnet motstandskamp mot det britiske styret. I Aden opererte en annen gruppe, Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY). I 1967 tok NLF kontrollen over Aden fra FLOSY etter en kort borgerkrig, og etablerte deretter kontroll over innlandet.

I 1966 startet Storbritannia avkoloniseringen, og trakk seg ut av Aden 30. november 1967. Dermed ble Sør-Jemen en selvstendig stat. Landets første president ble Qahtan al-Shaabi fra NLF.

Den nye staten utviste britiske militære rådgivere og erstattet dem med sovjetiske; Sovjetunionen forsynte også Sør-Jemen med våpen. Etter indre motsetninger i NLF ble Shaabi avsatt i et kupp i 1969 og erstattet av et presidentråd, ledet av Salim Rubai Ali. Maktskiftet innebar en dreining til venstre, og i 1970 ble landets navn endret til Den demokratiske folkerepublikken Jemen.

Politisk ustabilitet preget 1970-årene. En firedel av befolkningen flyktet fra landet, som var i konstant krise og ble holdt oppe gjennom sovjetisk bistand. Forholdet til Nord-Jemen var konfliktfylt, og det kom til kamper ved grensen i 1972. I 1978 ble NLF omdannet til et et marxist-leninistisk parti, Yemen Socialist Party (YSP). De indre stridighetene førte til en kortvarig borgerkrig i 1986.

Samling i én stat

Til tross for sterke motsetninger, kamper på grensen i 1973 og 1979 og gjensidig innblanding i den annen stats indre anliggender, var begge land innstilt på en sammenslåing. Allerede i 1972 inngikk de to statene den første av flere avtaler om å slå seg sammen, hvilket imidlertid først skjedde i 1990.

Ved siden av historiske og kulturelle forhold, med en felles jemenittisk identitet, var særlig økonomisk utvikling avgjørende. Sør-Jemen kunne ikke lenger påregne støtte fra Sovjetunionen, og statens eksistens var truet. En viktig faktor var også funn av olje og naturgass i begge stater; dels i omstridte grenseområder. En årsak til at en samling var vanskelig, var ideologiske motsetninger, og det forhold at statene ikke var likeverdige partnere, og én av dem (den nordlige) ville bli den dominerende.

21. mai 1990 vedtok begge lands parlament sammenslåingen; enstemmig i sør, mot noe motstand fra islamister i nord. Dagen etter møttes de to nasjonalforsamlinger til felles sesjon og valgte et presidentråd på fem mann. (Nord-)Jemen var i kraft av sin størrelse og økonomi den sterkeste part i den nye statsdannelsen, og president Ali Abdullah Saleh ble den nye republikkens president; lederen for det sør-jemenittiske statsbærende parti, Ali Salem al-Baid, visepresident. Sana ble hovedstad; Aden det nye økonomiske sentrum. De to forhenværende staters parlament ble slått sammen, og en liberal grunnlov ble vedtatt etter en folkeavstemning i 1991.

Det første parlamentsvalget ble holdt i 1993; det første demokratiske, allmenne flerpartivalg på den arabiske halvøy.

Motsetninger

Jemen er et tradisjonsbundet samfunn, hvor så vel politisk organisering som offentlig styring innenfor moderne strukturer har kort historie. Tradisjonelle maktforhold, og lojalitet til stamme og klan, står sterkt, ikke minst på landsbygda.

Kulturelt betingede konflikter særlig knyttet til religion, blant annet et skille mellom sunnier og sjiiaer, har bidratt til opprøret i nord. Når integrasjonen mellom de to statene først på 1990-tallet ikke førte fram, skyldes dette både kulturforskjeller og uinnfridde forventninger til utviklingen i sør.

Misnøyen med hvordan den sørlige delen ble tilgodesett innenfor den forente staten førte til politisk motstand og væpnet kamp – og til at den sørlige delen av landet forsøkte å bryte ut etter en borgerkrig. Dette opprøret ble slått ned, men politiske spenninger har vedvart, og gitt seg flere utslag – blant annet i militært opprør i nord og politisk motstand i sør. Dertil kommer politisk spenning og voldelige aksjoner som følge av aktiviteten til radikale islamister.

Borgerkrig

I 1993 vokste den politiske motstanden i sør, og det kom til væpnede sammenstøt mellom rivaliserende militære enheter. Våren 1994 utviklet konflikten seg til full borgerkrig mellom de to gamle statene. Denne førte i mai til at den da avsatte visepresident Baid proklamerte Den demokratiske republikken Jemen i sør, og brøt ut av den forente statsdannelsen fra 1990. Etter militære kamper og beleiring av Aden ble de sør-jemenittiske styrkene slått, og opprørerne overga seg 7. juli. Jemen ble deretter videreført som én stat. Saleh ble gjenvalgt som president.

Islamistisk framvekst

En svak sentralmakt og store spenninger har bidratt til at radikale islamistiske grupper har fått fotfeste i Jemen; framfor alt en lokal del av terrornettverket al-Qaida: Al-Qaida in the Arabian Peninsula (AQAP). Flere kjente medlemmer av al-Qaida kommer fra disse to landene, blant dem Osama bin Laden.

Jemen har lenge vært brukt som base for terroraksjoner. En radikal gruppe, Islamic Army of Aden-Abyan, var aktiv mot slutten av 1990-årene. Flere medlemmer hadde bakgrunn fra mujahedin i Afghanistan; mange av dem knyttet seg så til al-Qaida. Det er anslått at om lag 4000 jemenitter deltok i jihad mot Sovjetunionen i Afghanistan, og at langt flere med erfaring derfra søkte tilhold i Jemen. Rundt 90 av fangene i Guantanamobasen på Cuba, flere enn fra noe annet land, kom fra Jemen.

USA fryktet at Jemen skulle utvikle seg til en base for internasjonal terror. Frykten ble dels bekreftet i 2000 da det amerikanske marinefartøyet USS Cole ble utsatt for et angrep under opphold i Aden, og i 2002 da det franske tankskipet Limburg ble rammet av et angrep. Etter terrorangrepene 11. september 2001 innledet Jemen og USA i 2002 et samarbeid i kampen mot terrorisme. Som ledd i dette har blant annet amerikanske spesialstyrker trent jemenittiske antiterror- og sikkerhetsstyrker.

Krigen fra 2015 har gjort det mulig for Den islamske stat (IS) å forsterke sitt fotfeste i Jemen, dels på bekostning av AQAP. Også IS har utført flere aksjoner i Jemen.

Utenrikspolitikk

Nord-Jemen og Sør-Jemen førte ulik utenrikspolitikk, hvor Sør-Jemen særlig søkte støtte hos Sovjetunionen og i østblokken; Nord-Jemen hadde gode forbindelser med Saudi-Arabia, og derigjennom med USA. I slutten av 1980-årene forbedret også Sør-Jemen sitt forhold både til Saudi-Arabia og Vesten. Det forente Jemen ble til etter Sovjetunionens oppløsning og videreførte de forbindelser begge stater hadde etabler; regionalt og globalt.

Iraks invasjon av Kuwait i 1990 satte den nylig forente staten i en vanskelig situasjon. Irak var en viktig handelspartner og bistandsyter, mens Saudi-Arabia både var et sterkt naboland og Jemens største finansielle støttespiller, så vel som et viktig arbeidsmarked for jemenittiske arbeidere. Fra desember 1990 hadde Jemen formannskapet i Sikkerhetsrådet, og forsøkte å megle i konflikten, uten at det førte fram. Jemens forhold til Saudi-Arabia og andre golfstater ble svekket som følge av krigen, og blant annet utvisning av over en halv million jemenittiske arbeidere fra Saudi-Arabia hadde betydelige negative konsekvenser for Jemens økonomi.

Da Sør-Jemen i 1994 forsøkte å bryte ut av det forente Jemen ble den nye statsdannelsen øyeblikkelig anerkjent av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE). Myndighetene i nord beskyldte Saudi-Arabia for å ha oppmuntret til utbruddet, og mottok selv støtte fra Iran og Irak.

Drøftinger for å løse en grensekonflikt med Saudi-Arabia ble gjenopptatt i 1995, etter megling fra Syria. Året før kom det til væpnede sammenstøt mellom de to land over omstridte øyer i Rødehavet.

Forholdet til USA bedret seg etter den andre Golfkrigen, og Jemen sluttet seg tidlig til den internasjonale kampen mot terror høsten 2001. I 2009 bidro Saudi-Arabia med militær støtte i kampen mot Houti-opprørerne i nord, mens Iran ble beskyldt for å støtte dem. Etter regimeskiftet i 2012 har Saudi-Arabia, men også UAE, spilt en tiltagende aktiv rolle i Jemen. Saudi-Arabia var pådriver for den flernasjonale militære intervensjonen i 2015. UAE var det av landene i koalisjonen som sendte størst bakkestyrker til Jemen.

Forholdet til Oman har tradisjonelt ikke vært godt, men i slutten av 1980-årene kom det til en forsoning mellom Sør-Jemen og Oman. Denne banet vei for en avtale om grensedragning i 1992; i 1993 ble grensen åpnet.

Under frigjøringskrigen i Eritrea tok Jemen i 1980-årene imot flere tusen flyktninger derfra. I 1995 kom det til militære trefninger mellom de to land; konflikten dreide seg om kontrollen over Hanish-øyene. Den internasjonale domstolen i Haag tilkjente i 1998 Jemen kontroll over flertallet av øyene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brehony, Noel (2011). Yemen Divided. I.B. Tauris.
  • Clark, Victoria (2010). Yemen. Dancing on the Heads of Snakes. Yale University Press.
  • Page, Stephen. (1985). The Soviet Union and the Yemens. Praeger.
  • Peterson, J.E. (1982). Yemen. The Search for a Modern State. Croom Helm.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg