Den 22 km lange bymuren tvers over neset mellom Marmarahavet og Det gylne horn - anlagt under keiser Theodosius 2 på 400-tallet - gav gjennom århundrer byen effektiv beskyttelse på landsiden.

Lars Mæhlum. begrenset

Byen ble grunnlagt som den greske koloni Byzantion (Bysants) på 600-tallet f.Kr. 330 e.Kr. ble den gjort til hovedstad i Romerriket av Konstantin den store, og etter ham kalt Konstantinopel. Han utstyrte byen med tallrike praktbygninger og kunstskatter samlet fra alle kanter, og kalte byen Roma Nova (Ny-Roma). Det gamle greske navnet Bysants ble imidlertid brukt gjennom hele middelalderen. Ved rikets deling 395 ble den hovedstad i det østromerske rike (se bysantinske rike) og ble en stor og praktfull by. Den eiendommelige kultur som utviklet seg her i tidlig middelalder, ble preget av de semittisk-asiatiske befolkningselementers overvekt; fremfor alt spilte det syriske islett en fremtredende rolle. Etter at en stor del av byen gikk opp i flammer 532, bygde keiser Justinian den opp igjen enda prektigere enn den hadde vært, og blant de mange kirkene han smykket den med, var også den nye katedral, som skulle være kristenhetens ypperste, Hagia Sofia. I de neste århundrer led byen sterkt ved de mange angrep og beleiringer som den var utsatt for av perserne (616 og 626) og araberne (673 og 717–718).

Helt til 1100-tallet var Konstantinopel for Østen den eneste verdensmakt, det store kultursentrum, der all rikdom, makt og sivilisasjon var samlet. Århundrer igjennom var den midtpunktet for verdenshandelen og det sted hvor storpolitikkens tråder løp sammen. Selv nordboene, som betegnende kalte Konstantinopel «Storbyen» (Miklagarðr), fant vei dit (1034 Harald Sigurdsson og hans flåte; 1111 Sigurd Jorsalfar; 1155 Ragnvald jarl); som «væringer» (visstnok overveiende folk som skrev seg fra de opprinnelig svenske kolonier i Russland) inntok de for en tid en maktstilling ved å danne en pålitelig garde for keiseren. Fra 1082 slo de italienske handelsrepublikker hele bydeler i Konstantinopel under seg og opprettet her på egen grunn faktorier som etter hvert monopoliserte handelen. «Korstoget» 1204 var et dristig forsøk fra Venezias side på å gjøre ende på det bysantinske keiserdømme. I 1204 ble grev Balduin av Flandern utropt til keiser i Konstantinopel, men hans «latinske keiserdømme» fikk kort varighet; 1261 var byen igjen i en bysantinsk keisers makt. I mellomtiden hadde italienerne for en stor del revet til seg handelen.

Ved midten av 1300-tallet begynte de tyrkiske osmaner å blande seg i det bysantinske rikes indre anliggender, og 29. mai 1453 ble byen stormet og erobret av tyrkerne under Mehmet 2, og herjet og plyndret. Tyrkerne bygde den opp igjen, restaurerte festningsverkene og slottet med de sju tårn og gjorde den til hoved- og residensby i osmanenes rike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.