Istanbuls historie

Istanbul het tidligere Konstantinopel, etter Konstantin den store. Fragment av kolossalstatue i bronse, trolig fra 330-årene.Kapitolmuseet, Roma.

Den 22 km lange bymuren tvers over neset mellom Marmarahavet og Det gylne horn - anlagt under keiser Theodosius 2 på 400-tallet - gav gjennom århundrer byen effektiv beskyttelse på landsiden.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Istanbuls historie begynner på 600-tallet før vår tidsregning, da byen ble grunnlagt som den greske kolonien Bysants. I 330 etter vår tidsregning ble byen gjort til hovedstad i Romerriket av keiser Konstantin den store, og etter ham kalt Konstantinopel. Ved Romerrikets deling ble Konstantinopel hovedstad i Det bysantinske (østromerske) riket.

På 1200-tallet ble byen erobret av europeiske (romersk-katolske) korsfarere som skapte det kortvarige latinske keiserdømme, før byen igjen ble bysantinsk (gresk-ortodoks). I 1453 ble Konstantinopel erobret av osmanene (tyrkerne) og gjort til hovedstad i Det osmanske riket. I 1923 brøt dette riket sammen, og Tyrkia ble republikk med Ankara som hovedstad, mens Konstantinopel fra nå ble kalt Istanbul. Istanbul er Tyrkias største by.

Gresk bykoloni

Ifølge tradisjonen ble den greske kolonien Bysants grunnlagt i 657 fvt. av sjøfolk fra Megara under ledelse av en viss Byzas. Bysants ble snart en blomstrende handelsby med stor strategisk betydning. Ved utbruddet av perserkrigene erobret Dareios 1 byen, som var under persisk overhøyhet i perioden 513–478 fvt. Spartanerkongen Pausanias befridde den, men den ble snart innblandet i stridighetene mellom Athen og Sparta. Likevel klarte den å holde en diplomatisk balansegang, og ble helt selvstendig i 355.

Bysants unngikk å bli tatt ved beleiring av Filip av Makedonia i 340 og gallerne i 279, men da romerne begynte å gjøre seg gjeldende i området, kunne heller ikke Bysants lenger holde på sin uavhengighet. Byen sluttet seg til romerne blant annet mot Mithradates (i perioden 88–63 fvt.), og ble belønnet med proteksjon og privilegier som i praksis gjorde den til vasall.

Romersk koloni og hovedstad i Romerriket

Under keiser Vespasian (i årene 69–79 fvt.) var byen romersk provins. I den senere åpne kamp om keisertittelen understøttet Bysants Pescennius Niger mot Septimius Severus, og denne erobret byen etter tre års beleiring i 196 evt., ødela festningsverkene og drepte forsvarets ledere. Bysants mistet sine byrettigheter og ble underlagt Perintos (Marmarahavets Herakleia, tyrkisk form Ereğli). Men den ble snart gjenreist under navnet Augusta Antonina, til ære for Septimius' sønn Antonius (Caracalla).

I 330 evt. ble byen gjort til hovedstad i Romerriket av Konstantin den store, og etter ham kalt Konstantinopel. Han utstyrte byen med tallrike praktbygninger og kunstskatter samlet fra alle kanter, og kalte byen Roma Nova (Ny-Roma). Det gamle greske navnet Bysants ble imidlertid brukt gjennom hele middelalderen.

Hovedstad i Det bysantinske riket

Interiør fra Hagia Sofia i Istanbul. Denne kirken, som var den ortodokse kristenhets hovedkirke til Konstantinopels fall i 1453, ble tegnet av Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Miletos og oppført i 532–537. Kirken med den veldige kuppelen kom til å danne mønster for en rekke kirker og senere moskeer. Den var moské i perioden 1453–1934, deretter museum. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Ved Romerrikets deling i 395 ble Konstantinopel hovedstad i det østromerske rike (bysantinske rike) og ble en stor og praktfull by. Den eiendommelige kulturen som utviklet seg her i tidlig middelalder, ble preget av de semittisk-asiatiske befolkningselementers overvekt; fremfor alt spilte det syriske islett en fremtredende rolle.

Etter at en stor del av byen gikk opp i flammer i 532, bygde keiser Justinian den opp igjen enda prektigere enn den hadde vært. Blant de mange kirkene han smykket den med var også den nye katedralen, som skulle være kristenhetens ypperste, Hagia Sofia. I de neste århundrene led byen sterkt ved de mange angrep og beleiringer som den var utsatt for av perserne (i 616 og 626) og araberne (i 673 og 717–718).

Helt til 1100-tallet var Konstantinopel for Østen den eneste verdensmakt, det store kultursentrum, der all rikdom, makt og sivilisasjon var samlet. Århundrer igjennom var den midtpunktet for verdenshandelen og det sted hvor storpolitikkens tråder løp sammen. Selv nordboene, som betegnende kalte Konstantinopel «Storbyen» (Miklagarðr), fant vei dit (i 1034 Harald Sigurdsson og hans flåte; i 1111 Sigurd Jorsalfar; i 1155 Ragnvald jarl); som «væringer» (visstnok overveiende folk som skrev seg fra de opprinnelig svenske kolonier i Russland) inntok de for en tid en maktstilling ved å danne en pålitelig garde for keiseren.

Det latinske keiserdømme

Konstantinopel inntas og plyndres av deltakerne i det fjerde korstog i 1204. Korsfarerne avsatte keiseren og la den greske kirken under paven i Roma. Miniatyr fra 1462.

Det fjerde korstog
Av .

Fra 1082 la de italienske handelsrepublikkene hele bydeler i Konstantinopel under seg og opprettet her på egen grunn handelsfilialer som etter hvert monopoliserte handelen. Korstoget i 1204 var et dristig forsøk fra Venezias side på å gjøre ende på det bysantinske keiserdømme. I 1204 ble grev Balduin av Flandern utropt til keiser i Konstantinopel, men hans «latinske keiserdømme» fikk kort varighet; i 1261 var byen igjen i en bysantinsk keisers makt. I mellomtiden hadde italienerne for en stor del revet til seg handelen.

Hovedstad i Det osmanske riket

Ved midten av 1300-tallet begynte de tyrkiske osmaner å blande seg i det bysantinske rikes indre anliggender, og 29. mai 1453 ble byen stormet og erobret av tyrkerne under Mehmet 2, og herjet og plyndret. Tyrkerne bygde den opp igjen, restaurerte festningsverkene og slottet med de sju tårn og gjorde den til hoved- og residensby i osmanenes rike.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg