Pragmatismen er en innflytelsesrik filosofisk retning som betoner menneskelige handlinger og behovet for å løse problemer. Den er mangfoldig og har ulike underarter, men felles for pragmatistene er deres benektelse av at kunnskap kan ha et absolutt sikkert grunnlag. All viten er feilbarlig og reviderbar. Dette gir seg også utslag innenfor etikk. Våre normer og verdier forstås som vaner utviklet gjennom problemløsning i handlingslivet.

Pragmatismen ble grunnlagt av amerikanerne Charles Sanders Peirce og William James, senere videreutviklet av George Herbert Mead og John Dewey, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Denne klassiske pragmatismen hentet inspirasjon fra både den tyske idealismen og amerikansk transcendentalisme, særlig Ralph W. Emerson. På slutten av 1900-tallet vokste nypragmatismen frem ut av den analytiske filosofien. Hilary Putnam, Donald Davidson og Richard Rorty er sentrale personer i denne forbindelsen. Gitt sitt opphav refereres  retningen gjerne til som den amerikanske pragmatismen, men dens innflytelse har hatt rekkevidde langt utover USA, blant annet i Tyskland og i Norden. 

  • Bacon, Michael. Pragmatism: An Introduction. Cambridge 2012.
  • West, Cornell. The American Evasion of Philosophy: A Genealogy of Pragmatism. Madison 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.