Pragmatisme, filosofisk retning, grunnlagt av den amerikanske filosofen Charles S. Peirce som i sin meningsteori hevdet at en setnings innhold er den praktiske forskjellen på dens sannhet og dens usannhet. Betegnelsen ble deretter overtatt av W. James, J. Dewey og F. C. S. Schiller hvor den generelt betegner det synspunkt at sannhet skal forstås i lys av nytte. Peirce betraktet dette som en vulgarisering av pragmatismen og omdøpte sin egen filosofi til pragmatisisme for å markere avstand til James.

Peirce arbeidet i forlengelsen av Kant og de britiske empiristene, og var hovedsakelig opptatt av vitenskapsfilosofiske problemstillinger, der teoretiske termers mening er ensbetydende med deres rolle i erfaringen. James beveget seg mer i praktisk retning, og denne tendensen ble ytterligere forsterket hos Dewey. Dewey kritiserte empirismens syn på erfaring som passiv og mekanisk, og hevdet at den i realiteten er en aktiv, sosial prosess. Pragmatismen avviser også at vår erkjennelse har noe absolutt sikkert grunnlag, og understreker at all viten er feilbarlig og reviderbar.

Utover på 1900-tallet har pragmatismen vunnet stor utbredelse, og betegner i dag et slikt mangfold av retninger at det er vanskelig å finne noen annen fellesnevner enn at praksis tillegges stor vekt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.