Keiserdømmet Nikea

Riket fikk en voldelig start da latinerne angrep ganske umiddelbart etter erorbingen av Konstantinopel. Theodor led nederlag da han møtte latinerne i slaget ved Poimaneon i desember 1204. Men grekere i Thrakia engasjerte den bulgarske kongen Kalojan i kampen mot den latinske keiser Baldvin 1. Kalojan seiret i slaget ved Adrianopel i april 1205 og tok sågar Baldvin til fange. Dette ga Nikea et nødvendig pusterom for å kunne bygge staten. Nikea opplevde en formell anerkjennelse fra de latinske herskerne i Konstantinopel ved fredsavtalen mellom dem i 1214

Selv om Nikea var hovedstad i riket hadde keiserne sin residens i Nymfaion. Sammen med Smyrna, der hovedbasen for flåten lå, var disse byene de viktigste. Nikea utviklet et effektivt og billig statsapparat og et velfungerende byråkrati, i kontrast til hvordan det hadde vært i Konstantinopel. Den sunne driften hjalp til å holde en sterk hær og marine som maktet å forsvare både landområder og øyer langs den sørlige kysten av Lilleasia.

Patriarken av Konstantinopel hadde sin eksiltilværelse i Nikea, noe som ytterligere sikret dem statusen som den viktigste etterfølgerstaten. Forhandlinger med paven om en mulig gjenforening av den vestlige og den østlige kirke ble ført med Nikea. Den serbiske kirke kom til Nikea for anerkjennelse.

Nikea ble den viktigste staten for gjenerobring av tronen fra latinerne i Konstantinopel. Mikael 8 Palaiologos maktet dette i 1261.

Gregory, Timothy E., A history of Byzantium, Blackwell Publishing, 2010.

Kazhdan, Alexander (red.), Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.

Norwich, John Julius, Bysants’ historie, Pax forlag A/S, 1997.

Treadgold, Warren, A history of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997.