Armenere eskortert av tyrkisk militære til et fengsel i Karpert, 1915 av Ukjent/Project Save. Falt i det fri (Public domain)

Det armenske folkemordet er en betegnelse som brukes om den tvungne massedeportasjonen og massedrap på armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret 1915-1920, der et ukjent antall armenere mistet livet.

21 land betegner hendelsen offisielt som folkemord. Folkemordbetegnelsen er imidlertid omstridt av både politiske og akademiske årsaker.

Den offisielle minnedagen for det armenske folkemordet er 24. april.

Det anslås at det før massakrene bodde mellom to og to og en halv millioner armenere i Det osmanske riket. Armenerne var sentrale i samfunnets politiske, kulturelle og økonomiske liv.

Vurderingene av antallet drepte armenere varierer hovedsakelig mellom en halv og en og en halv million mennesker. Disse mistet livet som følge av militært organiserte massakrer, deportasjoner, sult og etnisk vold mellom armenere og andre grupper, ofte kurdiske landeveisrøvere. Situasjonen i området var på denne tiden kaotisk og voldelig, og en sultkatastrofe rammet alle grupper. 

Massedrapene fant sted i overgangen fra Det osmanske riket til det som i dag er Tyrkia, i perioden mellom 1915 og 1920.

Startdatoen settes ofte til den 24. april 1915, da det osmanske lederskapet arresterte og deporterte rundt 250 fremstående armenske intellektuelle og ledere. Disse omkom i løpet av deportasjonen. Vernepliktige mannlige armenere ble deretter innrullert i arbeidskompanier hvor et stort antall døde på grunn av de brutale forholdene. Deretter ble det gitt ordre om å deportere kvinner, barn og eldre til øde områder rundt elvene Eufrat og Tigris, i dagens Syria, Irak og Tyrkia. De enorme folkemengdene skulle transporteres til fots, og et betydelig antall døde underveis. 

Det er hevet over enhver tvil at minst 300 000 armenere ble massakrert eller døde av sult, sykdom og utmattelse på marsjen. Det er imidlertid uenighet om prosessen var basert på en helhetlig plan for å utrydde armenerne som folk.

En del fremstående amerikanske historikere som Heath Lowry, Stanford Shaw og Justin McCarthy, den engelske historikeren Bernard Lewis og andre akademikere er kritiske til bruken av begrepet folkemord om disse hendelsene. De bestrider ikke omfanget av drap eller deportasjoner, men betviler at osmanerne hadde en overordnet intensjon og systematikk som rettferdiggjør bruken av begrepet folkemord.

Det synes ikke å ha vært et spesifikt rasehat eller religiøst hat mot armenerne som utløste statlige aksjoner, men snarere en frykt for armenske gruppers allianser med russerne, revolusjonære partier, samt krav om autonomi for armenskdominerte østlige provinser i Tyrkia. Den offisielle tyrkiske versjonen er det store antallet døde skyldtes utilsiktede konsekvenser av deportasjonsprosessen, samt sivil etnisk vold.

Også andre minoriteter, som gresk-ortodokse, hadde støtte av vestlige makter og ble sett på som potensielle trusler. Etniske og religiøse minoriteter ble av ungtyrkernes lederskap i stigende grad ansett som trusler mot statens økonomi og sikkerhet, og mot nasjonens samhold. Denne utviklingen skjedde i en ytre situasjon der Det osmanske riket hadde tapt store territorier, enorme flyktningestrømmer av muslimer flommet inn i landet, og staten var truet av utslettelse eller oppsplitting i flere uavhengige nasjonalstater. En slik oppsplitting var støttet av vestlige stater. Britiske og franske styrker angrep den 19. februar (to måneder før massakren på de armenske lederne) Gelibolu i stredet Dardanellene, i et forsøk på å erobre hele Det osmanske riket. Den osmanske ledelsen følte at staten var truet av ytre og indre fiender.

Det springende punktet i denne striden er dokumentasjon. Eksperter på osmansk historie overså lenge det armenske spørsmålet. De som benekter at drapene var en systematisk politikk, har argumentert med at kun osmanske kilder kan vise sannheten, siden de utenlandske kildene er fordomsfulle. Siden det ikke har blitt påvist klare bevis på en systematisk utryddelsespolitikk i osmanske kilder, har de ment at osmanerne er frikjent og at forkjemperne for folkemordsbetegnelsen ikke har hatt god kjennskap til det osmanske samfunnet, og de har heller ikke undersøkt osmanske kilder.

Forkjemperne for folkemordbetegnelsen har ment at fraværet av bevis på folkemord i osmanske kilder skyldes at alt osmansk arkivmateriale har blitt systematisk ødelagt, og at man derfor kun kan stole på utenlandske observatørers vitneutsagn. Mer nøytrale historikere som Michael A. Reynolds hevder at dette har ført til en tvilsom og politisk bruk av kilder blant forkjemperne for folkemordbetegnelsen. 

De to partene diskuterte tidligere ikke med hverandre og baserte seg på ulike kilder. Dette har endret seg i de siste tiårene, og en mindre politisert historiediskusjon har etablert seg, selv om spørsmålet fremdeles er høyst politisert.

Den tyrkiske historikeren Taner Akçam mener at det sentrale lederskapet blant ungtyrkerne, Komiteen for enhet og fremskritt, både visste om og planla massedrapene på armenerne. Dette skjedde parallelt med at statsbyråkratiet søkte å gjennomføre en deportasjon og tvangsforflytning til Mesopotamia og Syria. Akçam mener altså at det ble ført en tospors politikk. Han mener å dokumentere dette med osmanske kilder, i boken The Young Turks' crime against humanity: The Armenian genocide and ethnic cleansing in the Ottoman Empire

Akçam mener ikke det var rasisme eller religiøs fanatisme som drev ledelsen til massedrap, men frykt for oppsplitting eller i verste fall okkupasjon av landet. De fryktet også at dette kunne innebære massakrer mot den muslimske befolkningen, slik det hadde skjedd i stor skala på Balkan og i Kaukasus-området. 

Tyrkia anerkjenner ikke hendelsen som folkemord, og tyrkiske borgere som offentlig hevder det motsatte kan risikere å bli straffeforfulgt med hjemmel i artikkel 301 i tyrkisk lov. Da den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i 2005 uttalte at én million armenere ble drept under det ottomanske styret, ble han likeledes stilt for retten, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Pamuk ble imidlertid løslatt etter internasjonalt press. Historikeren Taner Akçam ble i 2007 etterforsket for å ha overtrådt samme paragraf, men det ble ikke reist tiltale.

Offisielt hevder Tyrkia at rundt 300 000 armenere mistet livet på grunn av sult, utmattelse og kamp med tyrkiske og kurdiske grupper, og at minst like mange mistet livet på den andre siden. Den tyrkiske regjeringen mener at den stadige aktualiseringen av hendelsen har politiske motiver, blant annet for å holde Tyrkia ute av det europeiske samarbeidet.

I Frankrike ble det i 2006 behandlet et lovforslag om å kriminalisere fornektelse av det armenske folkemordet på lik linje med holocaust-fornektelse. Saken ble igjen tatt opp i 2011, men utsatt etter press fra Tyrkia. Lovforslaget gikk gjennom i 2012, men er fremdeles kontroversielt da mange mener en slik lov kan begrense ytringsfriheten. Noen frykter også at den kan begrense forskeres kritiske uavhengighet.

Norge og de fleste andre land bruker ikke offisielt betegnelsen folkemord om disse hendelsene. Landene som offisielt betegner hendelsen som folkemord er Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Frankrike, Hellas, Kypros, Østerrike, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Uruguay, Vatikanet og Venezuela. Motsatt støtter Pakistan og Azerbajdsjan, som heller ikke anerkjenner Armenia som en suveren stat, Tyrkias syn.

Den armenske diaspora finnes i dag blant annet i USA, Russland, Frankrike, Syria, og Libanon

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.