Armenere eskortert av tyrkisk militære til et fengsel i Karpert, 1915 av Ukjent/Project Save. Falt i det fri (Public domain)

Det armenske folkemordet er en betegnelse som brukes om den tvungne massedeportasjonen og massedrap på armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret i 1915–1920, der et betydelig antall armenere mistet livet.

29 land betegner i dag hendelsene offisielt som folkemord. Norge er ikke blant disse landene, men har ikke en tradisjon for å vedta offisielle perspektiver på historien. Folkemordbetegnelsen er imidlertid omstridt av både politiske og akademiske årsaker.

Den offisielle minnedagen for det armenske folkemordet er 24. april.

Det anslås at det før massakrene bodde mellom to og to og en halv millioner armenere i Det osmanske riket. Armenerne var sentrale i samfunnets politiske, kulturelle og økonomiske liv.

Det er uenighet blant historikere (internasjonalt) om antallet drepte. Vurderingene av antallet drepte armenere varierer hovedsakelig mellom en halv og én og en halv million mennesker. Disse mistet livet som følge av militært organiserte massakrer, deportasjoner, sult og etnisk vold mellom armenere og andre grupper, ofte kurdiske landeveisrøvere. Situasjonen i området var på denne tiden kaotisk og voldelig, og en sultkatastrofe rammet alle grupper.

Massedrapene fant sted i overgangen fra Det osmanske riket til det som i dag er Tyrkia, i perioden mellom 1915 og 1920.

Startdatoen settes ofte til den 24. april 1915, da det osmanske lederskapet arresterte og deporterte rundt 250 fremstående armenske intellektuelle og ledere. Disse omkom i løpet av deportasjonen. Vernepliktige mannlige armenere ble deretter innrullert i arbeidskompanier hvor et stort antall døde på grunn av de brutale forholdene. Deretter ble det gitt ordre om å deportere armenske kvinner, barn og eldre til tynt befolkede områder rundt elvene Eufrat og Tigris i dagens Syria, Irak og Tyrkia. De enorme folkemengdene skulle transporteres til fots, og et betydelig antall døde underveis.

Det er hevet over enhver tvil at minst 300 000 armenere (og sannsynligvis et langt høyere antall) ble massakrert eller døde av sult, sykdom og utmattelse på marsjen. Det er imidlertid uenighet om prosessen var basert på en overordnet hensikt eller plan om å utrydde armenerne som folk.

Det sentrale i FNs definisjon av folkemord fra 1948 (Folkemordskonvensjonen) er om det fantes en overordnet hensikt om å helt eller delvis utrydde eller en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Uenigheten om betegnelsen "det armenske folkemordet" dreier seg derfor om det kan påvises en hensikt hos de osmanske lederne eller ikke.

Den akademiske debatten har vært og er svært polarisert og politisert. Det har tidligere stort sett vært historikere som ikke er eksperter på Det osmanske riket som har forsket på disse hendelsene. Osmaner-ekspertene har holdt seg unna, blant annet av frykt for den politiserte situasjonen. Dette skapte et «svart hull» i historieskrivingen om Det osmanske rikets siste år, ifølge historikeren Michael Reynolds. Dette hullet har imidlertid begynt å bli fylt av blant annet den tyrkiske historikeren Taner Akcam (se under).

En del fremstående amerikanske historikere som Heath Lowry, Stanford Shaw og Justin McCarthy, den engelske historikeren Bernard Lewis og andre akademikere er kritiske til bruken av begrepet folkemord om hendelsene i 1915–1920. De bestrider ikke at massakrer eller deportasjoner fant sted, men betviler at osmanerne hadde en overordnet intensjon og systematikk som rettferdiggjør bruken av begrepet folkemord. Uenigheten mellom fagfolk gjelder altså hvorvidt det var en bevisst statlig kampanje for å utrydde armenerne eller et mindre planlagt og mer sammensatt hendelsesforløp.

Motstanderne av folkemordbegrepet mener det ikke var noe spesifikt rasehat eller religiøst hat mot armenerne som utløste statlige aksjoner, men snarere en frykt for armenske gruppers allianser med russerne, revolusjonære partier, samt krav om autonomi for armenskdominerte østlige provinser i Tyrkia.

Også andre minoriteter, som gresk-ortodokse, hadde støtte av vestlige makter og ble sett på som potensielle trusler. Etniske og religiøse minoriteter ble av ungtyrkernes lederskap i stigende grad ansett som trusler mot statens økonomi og sikkerhet, og mot nasjonens samhold. Denne utviklingen skjedde i en ytre situasjon der Det osmanske riket hadde tapt store territorier, et enormt antall muslimske flyktninger strømmet inn i landet, og staten var truet av utslettelse eller oppsplitting i flere uavhengige nasjonalstater. En slik oppsplitting var støttet av vestlige stater. De osmanske lederne drev en etnisk fordelingspolitikk, der ingen etniske grupper skulle utgjøre mer enn ti prosent av en lokalbefolkning noe sted. Britiske og franske styrker angrep den 19. februar (to måneder før massakren på de armenske lederne) Gelibolu i stredet Dardanellene, i et forsøk på å erobre hele Det osmanske riket. I denne situasjonen følte den osmanske ledelsen at staten var akutt truet av ytre og indre fiender. Denne rammen rundt hendelsene gir imidlertid ikke svar på om hvilke hensikter lederne hadde.

Det springende punktet i denne striden er dokumentasjon av hensikt om folkemord, og bruken av kilder. En del av forkjemperne for folkemordbetegnelsen mener osmanerne var drevet av religiøst og etnisk hat, og at de planla å utrydde armenerne. De har ment at fraværet av bevis på folkemord i osmanske kilder skyldes at alt osmansk arkivmateriale har blitt systematisk ødelagt, og at man derfor kun kan stole på utenlandske observatørers vitneutsagn. Tyrkiske myndigheter har også begrenset utenlandske forskeres tilgang til de aktuelle arkivene. Mer nøytrale historikere som Michael A. Reynolds hevder at denne situasjonen har ført til en tvilsom og politisert bruk av kilder blant forkjemperne for folkemordbetegnelsen.

Eksperter på osmansk historie overså lenge det armenske spørsmålet. De som benekter at drapene var en systematisk politikk, har argumentert med at kun osmanske kilder kan vise sannheten, siden de utenlandske kildene er fordomsfulle. Siden de mener det ikke har blitt påvist klare bevis på en systematisk utryddelsespolitikk i osmanske kilder, har de ment at osmanerne er frikjent, og at forkjemperne for folkemordsbetegnelsen ikke har hatt god nok kjennskap til det osmanske samfunnet eller osmanske kilder.

De to partene diskuterte tidligere ikke med hverandre og baserte seg på ulike kilder. Dette har endret seg i de siste tiårene, og en mindre politisert historiediskusjon har etablert seg, selv om spørsmålet fremdeles er høyst politisert.

De siste tiårene har det imidlertid kommet en ny generasjon tyrkiske forskere som er mer uavhengige av den offisielle tyrkiske versjonen. Disse har gransket osmanske kilder på en mer kritisk måte, og dermed gitt et mer nyansert bilde av hendelsene.

Den tyrkiske historikeren Taner Akçam mener at det sentrale lederskapet blant ungtyrkerne, Komiteen for enhet og fremskritt, både visste om og planla massedrapene på armenerne. Dette skjedde parallelt med at statsbyråkratiet søkte å gjennomføre en deportasjon og tvangsforflytning til Mesopotamia og Syria. Akçam mener altså at det ble ført en tospors politikk, og mener å dokumentere dette med osmanske kilder, i bøkene The Young Turks' crime against humanity: The Armenian genocide and ethnic cleansing in the Ottoman Empire (2012), og Killing orders: Talat Pasha's telegrams and the Armenian genocide (2018). Historikere som Michael Reynolds og Hans-Lukas Kieser beskriver Akcams arbeid som kildemessig og argumentativt holdbart, og karakteriserer arbeidet som et svært viktig bidrag til studiet av denne perioden.

Akçam mener ikke at det var rasisme eller religiøs fanatisme som drev ledelsen til massedrap, men statsledernes frykt for oppsplitting eller i verste fall okkupasjon av landet. Ledelsen fryktet også at dette kunne føre til massakrer mot den muslimske befolkningen, slik det hadde skjedd i stor skala på Balkan og i Kaukasus-området.

Den offisielle tyrkiske versjonen er det store antallet døde skyldtes utilsiktede konsekvenser av deportasjonsprosessen, samt sivil etnisk vold. Tyrkia anerkjenner ikke hendelsen som folkemord, og tyrkiske borgere som offentlig hevder det motsatte kan risikere å bli straffeforfulgt med hjemmel i artikkel 301 i tyrkisk lov. Da den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i 2005 uttalte at én million armenere ble drept under det osmanske styret, ble han likeledes stilt for retten, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Pamuk ble imidlertid løslatt etter internasjonalt press. Historikeren Taner Akçam ble i 2007 etterforsket for å ha overtrådt samme paragraf, men det ble ikke reist tiltale.

Offisielt hevder Tyrkia at rundt 300 000 armenere mistet livet på grunn av sult, utmattelse og kamp med tyrkiske og kurdiske grupper, og at minst like mange mistet livet på den andre siden. Tyrkiske myndigheter har ment at den stadige aktualiseringen av hendelsen har politiske motiver, blant annet å holde Tyrkia ute av det europeiske samarbeidet.

I Frankrike ble det i 2006 behandlet et lovforslag om å kriminalisere fornektelse av det armenske folkemordet på lik linje med holocaust-fornektelse. Saken ble igjen tatt opp i 2011, men utsatt etter press fra Tyrkia. Lovforslaget gikk gjennom i 2012, men ble opphevet av grunnlovsrådet, som mente det stred mot prinsippet om ytringsfrihet og retten til å kommentere og tolke historiske hendelser. Det samme gjentok seg i 2017.

Det var i 2017 29 land som offisielt bruker betegnelsen folkemord, blant disse er Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Norge er ikke blant disse landene. På motsatt side støtter Pakistan og Aserbajdsjan, som heller ikke anerkjenner Armenia som en suveren stat, Tyrkias syn.

Den armenske diaspora finnes i dag blant annet i USA, Russland, Frankrike, Syria, og Libanon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. november 2017 skrev Timo Nikolaisen

Er avsnittene under "Internasjonal bruk av folkemord-begrepet" helt oppdatert? Historielæreren min påstår at loven i Frankrike til syvende og sist ble stoppet av høyesterett, og at tilnærmet alle land benytter seg av betegnelsen "folkemord", Norge inkludert.

10. april svarte Kjetil Fosshagen

Takk for kommentaren. Den er nå oppdatert.
kf

10. mars skrev Sven Erik Rise

Denne artikkelen inneholder en rekke faktafeil og er svært preget av det tyrkiske narrativet som handler om å fornekte folkemordet ved å bagatellisere, omskrive, så tvil og sørge for å fram en slags to sider av saken. Artikkelen nevner for eksempel ikke at samtlige store folkemordorganisasjoner i verden som består av langt de fleste folkemordforskere forlengst har hevet over tvil at det armenske folkemord er et paradigmatisk folkemord som går ett inn i Rafael Lemkins definisjon av begrepet. FN vedtok Lemkins definisjon i 1948. Det finnes tonnevis av dokumentasjon i flere land, både fra onservatører,misjonærer, allierte soldater, ambassadører og overlevende, men det er dessverrre sånn at tyrkiske arkiver har blitt ødelagt. Allikevel har en del viktige dokumenter blitt reddet, og blant annet er nå Talat Pashas telegrammer som ble sendt til samtlige tyrkiske guvernører bevist å være ekte. Her pålegger han guvernørene å drepe samtlige armenere, kvinner, barn, gamle og menn - og ja å sende dem på ørkenvandringer uten vann og mat. Det er faktisk Taner Akcam som har gjort jobben med å bevise ektheten av telegrammene, og disse har fram til nå vært et slags bevis for folkemordfornekterne mot folkemordtesen fordi de hele tiden har påstått at de er fabrikert armenere. Det er altså motbevist av Akcam. Det er også hevet over tvil at antallet drepte armenere må ha vært mer enn en million, nærmere 1,5. Talat Pashas dagbøker (en av de tre som planla og som utførte folkemordet, og var ledere i det ottomanske riket) ble overgitt til en tyrkisk journalist av hans kone, rett før hun døde, og her har Talat Pasha selv oppgitt antallet armenere han påla sine undersåtter å drepe. Det er nå 29 land , EUparlamentet, Europarådet, en rekke internasjonale organisasjoner og 48 US stater som erkjenner folkemordet som et folkemord. Det er per i dag et lite batteri av folkemordforskere som støtter det tyrkiske narrativet, mens 99 prosent er samstemte i at dette var et folkemord. At man her legger mest vekt på det motsatte syn er kritisk, og man må spørre seg om man i SNL ville gjøre det samme med Holocaust? Det finnes jo forskere som sår tvil om dette folkemordet også. Det er altså nærmest ingen akademisk dissens, men ja politisk - fordi Tyrkia og Aserbajdsjan truer et hvert land og en hver organisasjon som erkjenner folkemordet for det det var. Det er verdt å merke seg at Tyrkia bruker millioner av dollar hvert år på amerikanske PR firmaer som har som oppdrag å fornekte folkemordet, og det foregår en enorm lobbyvirksomhet i flere land. Denne artikkelen bør fjernes og det er så absolutt på sin plass å få fram sannheten basert på akademiske forskningsresultater og dokumentasjon - og ikke la det lille kobbelet av forskere som har fått en ide om å støtte det tyrkiske narrativet få så mye plass.

10. april svarte Kjetil Fosshagen

Takk for innspillet. Dette er et minefelt som det er vanskelig å manøvrere i uten å bli anklaget for å være partisk. Jeg mener din beskrivelse av vinklingen er feil. jeg har forsøkt å legge frem uenigheten blant akademikere, og de objektive hendelsene, uten å ta stilling til betegnelsen folkemord, som jeg mener er en mer politisk og juridisk betegnelse. Så lenge det finnes en så sterk uenighet, er det eneste riktige å prøve å legge frem begge siders versjoner og hva som er kilden til uenigheten. Jeg har også skrevet om Taner Akcams bok, og har nå oppdatert for å utdype hans bidrag og andres vurdering av hans arbeid. Så vidt jeg kan se, er du forfatteren av en bok med tittelen "Hayastan: Derfor elsker jeg Armenia".

10. april skrev Sven Erik Rise

Det er godt mulig at man kan gjemme seg bak at begrepet folkemord er en politisk eller juridisk betegnelse, men å hevde at det er en sterk uenighet om hendelsene der 1.5 millioner armenere ble myrdet mener jeg er helt feil. I Tyrkia er det forbudt at kalle hendelsene et folkemord. Derfor kan det ikke drives forskning på saken med et nøytralt utgangspunkt. De få akademikere som ssår tvil om den reellle historen, som jo er dokumentert med titusenvis av dokumenter og vitneutsagn levner for 99% av verdens folkemordforskere ingen tvil: De uttaler med tydelighet at dette dreier seg om et folkemord. Din vinkling er meget spesiell i og med at de verdensomspennende organisasjoner for folkemordforskere: IAGS og INGS begge to fullt ut erkjenner det faktum at dette var et folkemord etter oppskriften. Det finnes også dem som sår tvil om det jødiske Holocaust - skal man i dette tilfellet belyse dere side?

10. april svarte Stig Arild Pettersen

Hei, Sven Erik – og takk for kommentarene om et tema du åpenbart kan mye om og som engasjerer. Artikkelen dekker godt hendelsene, og bruker tall og omfang som internasjonale forskere enes om, og som er i strid med det offisielle tyrkiske synet. Det er derfor ingen tvil om at artikkelen står støtt. Forfatteren velger i tillegg å bruke mye plass på å legge fram og forklare den kontroversen som har vært i internasjonale juridiske, politiske og akademiske kretser - for ikke å nevne blant aktivister - om bruken av folkemordbegrepet, som har utgangspunkt i FNs definisjon som innebærer "hensikt om å helt eller delvis utrydde eller en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe". Som artikkelen godt beskriver, er dette den rådende holdning både internasjonalt og blant de få uavhengige tyrkiske forskerne som både har fått tilgang til rett kildemateriale og tør å uttale seg. Måten denne debatten skildres i denne artikkelen styrker historien om det armenske folkemordet, den svekker den ikke, slik det kan virke som du har inntrykk av. Denne delen av artikkelen fremstår først og fremst som et godt svar til dem som hevder at begrepet "folkemord" ikke kan brukes om det som skjedde. Du skriver at "å hevde at det er en sterk uenighet om hendelsene der 1.5 millioner armenere ble myrdet mener jeg er helt feil."Det gjør altså heller ikke artikkelen. Alt godt, Stig Arild Pettersen, redaktør i Store norske leksikon.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.