
Franske revolusjon. Bastillen stormes 14. juli 1789.
Den franske revolusjon, vanlig betegnelse på de store omveltningene i Frankrike på slutten av 1700-tallet; betegnelse på perioden 1789–99, i den senere tid også brukt om tiden like fra 1787, idet man da tar med den «aristokratiske revolte» 1787–89.
Årsakene til den franske revolusjon har sammenheng med det gamle regimets motvilje mot reformer. I løpet av 1700-tallet hadde kongemakten mer og mer støttet seg på adelen og geistligheten, mens borgerskapet ble den ledende økonomiske samfunnsklasse. Revolusjonen var også inspirert av opplysningstidens filosofi. Den utløsende årsak var den håpløse økonomiske situasjon i Frankrike i 1780-årene, som delvis var et resultat av alle krigene på 1700-tallet, og som førte til at stenderforsamlingen ble innkalt 5. mai 1789.
Revolusjonen kan deles inn i tre faser: 1) mai 1789–aug. 1792, da først eneveldet ble avskaffet og et konstitusjonelt monarki innført; senere ble også kongemakten avskaffet; 2) den følgende tid til 1794, da det republikanske styre ble gjennomført med stor hensynsløshet og Frankrike fikk sine såkalte «naturlige grenser»; 3) tiden deretter til nov. 1799, da en ny republikansk forfatning ble vedtatt (1795) med garantier mot maktmisbruk. Under forsvar av de nye grenser fikk de militære stadig større innflytelse, til general Bonaparte 1799 innførte den såkalte konsulatforfatning. For detaljer i den franske revolusjons historie, se Frankrike (historie).
Den franske revolusjon fikk meget stor betydning for den politiske utvikling i Europa. Dette skyldtes dels at revolusjonen ikke bare var en strid mellom de herskende klasser, men involverte store deler av folket. Dessuten fant revolusjonen sted i Europas ledende land. Revolusjonen førte til opprør i flere europeiske land (Polen, Irland). Den største innflytelsen lå likevel på det ideologiske plan. Revolusjonens berømte slagord frihet, likhet og brorskapog utarbeidelsen av erklæringen om menneskerettighetene, som stenderforsamlingen vedtok 26. aug. 1789, var en inspirasjon som preget den senere demokratiske utvikling i Europa, ikke minst den norske forfatningen av 1814.