Stanley Arthur Morison var en engelsk typograf, forfatter og skrift- og typografihistoriker som var opphavsmann til skrifttypen Times New Roman.

Stanley Morison (1889–1967) var en av drivkreftene i den britiske typografiske renessansen i 1920- og 30-årene som med utgangspunkt i klassiske typografisk forbilder og estetiske normer tok sikte på å høyne kvaliteten på typografi og grafisk design, særlig innenfor boktypografien. Han var en toneangivende figur i sin epoke innenfor skriftutvikling, grafisk design og publisering i England og langt utenfor.

Morison hadde ingen formell utdannelse, men på morens tilskyndelse skaffet han seg et kurs i filosofi og et i paleografi. Hans typografiske karriere startet i tidsskriftet The Imprint. Senere kom han bl.a. i kontakt med Eric Gill, som i likhet med Morison, hadde konvertert til katolisismen. Hans første større arbeid som skribent var The craft of printing: notes on the history of type forms fra 1921. I 1923 ble han typografisk rådgiver for settemaskinprodusenten Monotype Corporation og ble ansvarlig for selskapets arbeid med å gjenskape en rekke historiske skriftsnitt. I dette arbeidet kunne han kombinere sin historiske interesse med sin evne til å sette ideer ut i livet. Denne produksjonen ble et sentralt element i det typografiske reformarbeidet i England i 1920- og 1930-årene. Han var drivkraften bak utgivelsen av en rekke av Monotypes redesign av klassiske skrifter: Poliphilus og Bembo (begge gjenskapninger av Francesco Griffos skrifter for Aldus Manutius), Bodoni, Fournier, Bell, Baskerville og Garamond. Morison var også initiativtager til flere nye Monotype-snitt, først og fremst Gill grotesk og Perpetua.

I 1929 ble han typografisk rådgiver for londonavisen The Times. Han gav avisen en typografisk oppgradering, som bl.a. omfattet lanseringen av en ny skrift, Times New Roman. Senere ble han også typografisk rådgiver for Oxford University Press. Han skrev en rekke bøker og artikler gjennom livet, mange av dem etter grundige historiske studier. Hans mest omfattende og vitenskapelige arbeid er antagelig Politics and Script fra 1972 (basert på en forelesningsserie og utgitt etter hans død) der han prøver å påvise at skriftform kan være en konsekvens av politiske interesser og hensyn. I First Principles of Typography oppsummerte han sine typografiske erfaringer, og denne boken fikk nærmest status som bibel.

Hans filosofi når det gjelder typografi og skrift var helt på linje med det ideologiske grunnlaget i britisk typografi på den tiden; noe som kommer godt frem i følgende sitat: «Type moves at the pace of the most conservative reader. […] If readers do not notice the consummate reticence and rare discipline of a new type, it is probably a good letter.» 

Morison var med sin energi og sterke personlighet en toneangivende skikkelse i det typografiske reformarbeidet i mellomkrigstiden og delvis etter siste verdenskrig. Det bærende temaet for dette arbeidet var å vise hvordan William Morris’ krav til typografisk kvalitet kunne realiseres ved bruk av maskiner. I dette arbeidet hadde han dyktige medspillere som Francis Meynell, Beatrice Warde, Eric Gill og Oliver Simon.

Times var den eneste skriften Morison hadde det designmessige ansvaret for. Han manglet talent som kreativ designer, og det var antagelig naturlig for ham å ta utgangspunkt i noe som fantes fra før. Resultatet ble Times New Roman, som var basert på Plantin, en 1600-talls barokkantikva.

Morison var religiøst og politisk bevisst og noe av en idealist; han var erklært sosialist og militærnekter på samvittighetsmessig grunnlag og satt en stund fengslet under første verdenskrig. Han sa tre ganger nei takk til å bli adlet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.