Hypnerotomachia Poliphili

Byste av Aldus Manutius
Av /Wikimedia Commons.
Lisens: CC BY 4.0

Artikkelstart

Hypnerotomachia Poliphili er en berømt fantasi- og kjærlighetsroman fra renessansen som også rommer mange referanser til antikkens arkitektur og bygningskultur og til antikkens språk og mytologi. Boken ble skrevet i 1467 av en dominikanermunk og ble trykket første gang 1499 i Venezia av den kjente humanisten og boktrykkeren Aldus Manutius. Boken hadde da et opplag på 500 eksemplarer. I dag eksisterer mer enn 250 fullstendige eksemplarer, hvorav ett befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Faktaboks

Uttale

hypnerotom'achia (el. hypnerotomach'ia) pol'iphili

Etymologi
gresk hypnos ‘søvn’, eros ‘kjærlighet’, mache ‘kamp’

Boken er en historie om en ung mann som leter etter sin elskede i en verden av antikke monumenter og mytologiske vesener, som gjenforenes med henne, men som i gjenforeningens øyeblikk mister henne for alltid. Boken fikk i renessansen status som et humanistisk manifest.

Tittel med dobbeltbunn

Den merkelige tittelen på boken er satt sammen av de tre greske ordene hypnos – søvn, eros – kjærlighet og mache – kamp og oversettes gjerne med «Polifilus’ kamp for kjærligheten i en drøm».

Ordene henspiller på bokens to hovedpersoner, Poliphilus og Polia, og har en dobbeltbunn: Philo er gresk og betyr «en som elsker»; Polifilus er altså en som elsker Polia. Men poli kan også bety «mye» eller «mange». Polifilus kan altså like gjerne være en som elsker mange ting.

Kjærlighet og gamle ruiner

«… en sulten ulv med åpent gap kom til syne til venstre for meg […] hårene reiste seg på hodet mitt.»
Polifilus flykter fra en ildsprutende drage.
Gjenforening og omfavnelse
Polia og Polifilus drives ut av Dianas tempel.

I boken forteller Polifilus om sin kamp for å gjenfinne og gjenvinne sin elskede Polia som har avvist ham. Han faller i søvn og drømmer at han begir seg av sted. På sin vei for å finne henne vandrer han gjennom landskaper hvor han ser bygninger og monumenter som han beskriver og kommenterer i stor detalj: pyramider, obelisker, statuer, triumfbuer og gamle innskrifter. Mange av disse har tydelige referanser til konkrete bygninger og monumenter i Roma fra antikken som enten fortsatt eksisterer, eller som man vet har eksistert. Et interessant eksempel er en elefant med en obelisk på ryggen som beskrives i detalj både i tekst og bilde. Men her er den kronologiske rekkefølgen snudd på hodet: Gian Lorenzo Berninis elefant utenfor Santa Maria sopra Minerva i Roma kom først i 1667 og er åpenbart inspirert av boken.

Polifilus møter også underlige og til dels skremmende skapninger og fabeldyr, han deltar i hedenske offerhandlinger, møter vakre nymfer og noen av antikkens gudeskikkelser: Cupido, Venus, Mars, Diana og så videre. Hans beskrivelser av antikkens verden er minutiøs, entusiastisk, av og til nesten litt erotisk. Det er også beskrivelsen av Polia og andre kvinneskikkelser han møter – Polifilus elsker mange ting.

Boken er i to deler, og den siste kan godt være skrevet før den første. I den andre delen forteller Polia sin side av historien, om sin bakgrunn og oppvekst og hvorfor hun måtte avvise Polifilus til tross for at hun åpenbart elsker ham: Hun var blitt syk av pest og hadde avgitt et kyskhetsløfte til Diana for å bli frisk. Denne delen er betraktet som et unikt eksempel på hvordan en kvinnestemme på den tiden kunne komme til orde om temaer som kjærlighet og erotikk.

Boken ender med at Polifilus etter mange prøvelser finner sin Polia. Polia bryter kyskhetsløftet og kastes ut av Dianas tempel. De gjenforenes, men i samme øyeblikk forsvinner hun i løse luften. Polifilus våkner og må erkjenne at det hele bare var en drøm; Polia er borte for alltid.

Arven fra antikken

Polifilus beskriver en pyramide med alle arkitektoniske mål og dimensjoner.

Det arkitektoniske og humanistiske aspektet ved boken tar så stor plass i fortellingen at mange har ment at kjærlighetshistorien kun er et kompositorisk grep for å binde sammen beretningen om den kulturelle arven fra antikken. I renessansen fikk boken status som et humanistisk manifest og en håndbok i arkitektur.

Boken er skrevet på en norditaliensk dialekt ispedd en rekke latinske og greske ord, mange ord er rene neologismer. Den finurlige språkformen har stoppet flere tidligere forsøk på oversettelse. Boken kan ikke leses på originalspråket uten god kjennskap til latin og gresk. At forfatteren bruker en slik språkform i en bok som tilsynelatende er en tradisjonell kjærlighetshistorie, kan tyde på at boken egentlig har et annet budskap – et budskap som i et samfunn der kirken fortsatt hadde godt grep om folks tro og innsikter, ikke var for alle og enhver.

Det fremgår av bokens tekst at den er skrevet i 1467, men den ble altså ikke trykt før i 1499. Grunnen kan være at Paul 2, som satt på pavestolen på den tiden, var antihumanist og motarbeidet alt arbeid med å fremme humanismen og arven fra antikken. Men det kan også ha vært vanskeligheter med å skaffe finansiering til et såpass komplisert bokprosjekt – trykking av bøker var ekstremt kapitalkrevende og risikabelt på den tiden.

Elefanten fra Hypnerotomachia Poliphili og Gian Lorenzo Berninis elefant
Hypnerotomachia Poliphili
Av .

En av renessansens vakreste bøker

Boken er spekket med rundt 170 utsøkte illustrasjoner utført som tresnitt. Enkelte av tegningene er utilslørt erotiske, noe som må ha vakt anstøt hos mange på den tiden, og som også er forsøkt dekket over i enkelte eksemplarer og i senere utgaver. Tekst og illustrasjon henger nøye sammen, så nøye at det her og der har skapt problemer for typografen som har brukket om boken.

Tekstens løp fra side til side er brutt opp i avsnitt eller «kapitler» med en innledende tekst i versaler. Versaltekstene skaper monumentalitet og er sammen med illustrasjonene kanskje det viktigste typografiske grepet i boken: Illustrasjonene konkretiserer den innfløkte teksten, og versaltekstene skaper pusterom.

Bokens antikvaskrift er skåret av Aldus Manutius' stempelskjærer Francesco Griffo og regnes av mange som forbildet for franske stempelskjærere som i første halvdel av 1500-tallet bidro til å bringe antikvaen videre ut i Europa.

Oppslag fra Hypnerotomachia Poliphili. Bildet viser Polifilus som har gått seg vill i en stor skog. Bokstavene «a iiii» i margen på høyre side er en signatur, en veiledning til bokbinderen når han i mangel av pagina skal finne riktig rekkefølge på sidene. Hypnerotomachia er trykt i 4-sidige trykkark; fire og fire ark er falset og stukket inni hverandre til 16-sidige «legg». Hvert legg er merket med en bokstav, a, b og så videre, og hvert ark i legget med et tall, i, ii og så videre. Ordet «fredo» i undermargen på siden til venstre er en kustode.

Nasjonalbiblioteket.

Hypnerotomachias forfatter

Aldus Manutius gjemmer seg i siste linje på en side med errata helt bakerst i boken. Her står det at boken er trykt i Venezia i desember 1499 (M.I.D.) i verkstedet til Aldus Manutius, «ytterst omhyggelig og nøyaktig».

Boken står uten forfatter, og det har vært diskusjon om hvem som kan ha skrevet en bok med så mange arkitektfaglige detaljer, referanser til antikkens symbolverden og erotiske referanser. En som har vært nevnt, er Leon Battista Alberti – en berømt arkitekt, humanist og forfatter. Men de fleste mener tvert imot at det er den nokså ukjente dominikanske munken Francesco Colonna som faktisk var fra Treviso, området der handlingen tar utgangspunkt. Et sterkt indisium er et akrostikon: Hvis man setter sammen første bokstav i alle kapitlene i boken, fremkommer følgende setning: POLIAM FRATER FRANCISCUS COLUMNA PERAMAVIT – Broder Francesco Colonna elsket Polia dypt.

Selv om forfattere og bokillustratører i middelalderen og langt ut i renessansen måtte finne seg i en nokså anonym tilværelse, er det et påfallende trekk ved denne boken at både forfatter og illustratør er ukjente; til og med boktrykker Aldus Manutius prøver å gjemme seg nederst på aller siste side. Forklaringen kan ligge i de mange nokså direkte erotiske beskrivelsene i tekst og tegning – slike ting slo myndighetene i Venezia hardt ned på.

Hypnerotomachia Poliphili er regnet som et av renessansens fineste og mest betydningsfulle bokverk, i dag kanskje mer kjent for sitt utseende enn for sitt innhold.

Boken finnes i engelsk oversettelse. Det er også laget en spenningsroman om hva som kan finnes av skjulte koder i bokens tekst.

Illustrasjonene fra boken er hentet fra et eksemplar av originalutgaven som finnes i Nasjonalbiblioteket.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Barolini, Helen. (1992). Aldus and his dream book. An illustrated essay
  • Caldwell, Ian og Dustin Thomason. (2004). The Rule of Four
  • Godwin, Joscelyn. (1999). Hypnerotomachia Poliphili. The Strife of Love in a Dream. (Eng. oversettelse.)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg