ligatur (bokstaver)

Ligaturene til venstre er vanlige ligaturer i bruk på trykk og skjerm, brukt for å unngå kræsj mellom bokstaver (legg merke til hvordan f og i-prikken kræsjer til venstre) og gi jevnere bokstavbilde.
Skrifttegnene til høyre er opprinnelige ligaturer, men kan i dag oppfattes som egne skrifttegn.
Eksempler på ligaturer
Lisens: CC BY SA 3.0
Ligatur i en blytype av skriften Garamond.
.

Artikkelstart

Ligatur er i typografi to eller flere bokstaver som er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde. Bokstaven æ er opprinnelig en ligatur satt sammen av bokstavene a og e.

Faktaboks

Uttale
ligatˈur
Etymologi
av latin ‘binding’

Enkelte av de små bokstavene har en form som gjør at de «kolliderer» når de blir stilt sammen. Bokstaven f har et overheng mot høyre som kan komme i konflikt med f.eks. l og i. Derfor er sammensettingene fl, fi og ff ofte laget som én glyf.

I de tidligste trykte bøkene ble ligaturer også brukt som abbreviaturer (det vil si forkortelser), kanskje en arv fra håndskriftens og manuskriptenes tid. Pergament var dyrt, og skriverne laget ofte sammenkoblinger mellom to eller tre bokstaver for å spare plass. Ligaturen lang s + t var vanlig i gotisk trykkskrift. s + t er en av de vanligste bokstavkombinasjonene i tysk, og ligaturen ble benyttet når en stavelse begynte med st.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg