Stol, (av gotisk 'trone'), sittemøbel.

Stoler var alt i oldtiden i alminnelig bruk i middelhavslandene, både som lenestol og som lettere klappstol. Den sistnevnte form var også i bruk i Norden alt i bronsealderen.

En av de eldste stoler er kubbestolen, laget av en uthult stokk, kjent bl.a. fra etruskiske graver fra eldre jernalder. Det er nærliggende å tenke seg at kubbestolen har vokst naturlig frem av trevirket fra skogen, og at det er skogens trær som har frembrakt ideen om stolen. Fra andre deler av verden finnes det stoler som har ytre likhet med kubbestolen, men er laget av andre materialer eller utført i andre teknikker. Stoler med samme form er konstruert etter laggeprinsippet eller tilvirket av siv.

I Oseberg-funnet fra Vestfold (ca. år 800) var det bl.a. en stolpekonstruert stol. Den kalles ofte kassestol, fordi det mellom hjørnestolpene er felt inn planker som fyller mellomrommet; derved får man et rom under setet. Stolen er meget enkel i formen og er ikke dekorert. Med stolpekonstruerte stoler menes sittemøbler hvor bakbena fortsetter ubrutt opp i ryggstavene, og hvor bena foran er forbundet med bena bak ved hjelp av sarger under seteplanet og bensprosser lenger nede. Stoler av denne typen har utvilsomt hatt en viss utbredelse i Norge i middelalderen. De fleste vi kjenner til, har hørt hjemme i kirker, hvor de ble brukt som stoler for geistligheten i koret.

Middelalderens stolpestol kunne også være satt sammen av dreide deler. Best kjent er en stol fra Urnes stavkirke og en annen fra Baldishol annekskirke. Den siste har kraftige, dreide ben, likeså dreide deler i ryggbrikken og armlenene. Stoler med dreide deler blir ofte kalt «bysantinske» – ikke fordi stolen ble utformet i dette område eller var enerådende der, men fordi avbildninger fra det bysantinske keiserdømmes tid (400–1200) viser at man gjorde bruk av dreiebenk i utstrakt grad ved produksjon av møbler.

Til gruppen stolpekonstruerte stoler hører også en rekke varianter som ble utformet av profesjonelle håndverkere på kontinentet fra renessansen til historismen på slutten av 1800-tallet. Alle disse stolene, hvis størrelse, utforming og dekorative utsmykning varierer etter hvilken tidsperiode de tilhører, er konstruert etter det samme hovedprinsippet. Det finnes imidlertid ulikheter i de konstruktive detaljene, noe som tydeligvis har vært betinget av motens skiftninger gjennom tidene. Det som først og fremst skiller disse stolene fra middelalderens, er at konstruksjonene er smekrere og at de er skjulte. Tappene i sargene er f.eks. avsluttet et stykke inne i bena, slik at de ikke blir synlige fra utsiden. I middelalderens stoler gikk tappene tvers gjennom benet og var synlige, også pluggene som tjente til å styrke konstruksjonen.

I renessansen ble det lagt større vekt på overflatebehandling som en estetisk uttrykksform, og en mer rasjonell utnyttelse av trematerialene. Renessansestolen er konstruktivt sett meget god. Ryggen er lav, og ryggstavene har en rett og solid overgang til bakbena. Mellom bena er det ofte sprosser på alle fire sider, og noen ganger er det to i høyden, noe som styrker stolen betraktelig. En forenkling av dette systemet gjorde seg gjeldende på engelske og hollandske stoler tidlig på 1600-tallet: H-sprossen ble utformet. I Norge får denne detaljen betydning mot slutten av 1600-tallet, og særlig på de høyryggede barokkstolene. Her har man to sidesprosser og mellom disse, midt under stolen, en tverrsprosse, slik at H-formen kommer frem. Barokkstolene kunne også ha en sprosse foran, som ble trukket høyt opp mot sargen og ofte rikt dekorert.

Fra slutten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet (senbarokk, régence, Queen Anne, rokokko) endret stolen seg på to meget viktige punkter: Stolbena fikk et kneledd som buet utover like under setet, og i fransk og engelsk mote ble enkelte utgaver av stolen formet uten sprosser mellom bena. Rokokkostilen, som primært ikke ble utviklet innenfor møbelkunsten, men i dekorativ flatekunst og i skulptur, viste seg å være vanskelig å overføre til møbelmoten, hvor trematerialene tross alt gav begrensede muligheter. Dette at bena fikk en sterk svung, og at sprossene forsvant i en del stoler, gjorde at håndverkeren måtte styrke stolen på andre måter. Sargen ble gjort bredere og kraftigere. Hjørneklosser ble satt på for å stive av der hvor ben og sarg møttes i hjørnekonstruksjonene.

Norsk håndverk ble på 1700-tallet også påvirket av stoltyper med andre utforminger, typer som var mer robuste i sine konstruksjonsløsninger, bl.a. av den engelske møbelskaperen George Chippendale, som benyttet seg av rette, firsidige ben med sprosser. Selv hans stoler med cabriole-legs (C-formede kneledd på forbena) uten sprosser kunne være solide i forhold til andre engelske eller franske stoltyper med dristigere utforming.

Et gjennomgående trekk ved 1700-tallets stoler, bortsett fra de franske, er at ryggpartiet er mer oppløst og har en spinklere utforming. Dette betyr ikke nødvendigvis at ryggen ble svakere, men det medførte ofte at utførelsen ble mer detaljert og tidkrevende, og at tappforbindelsene ble mindre, noe som krevde større presisjon av håndverkeren.

Stolproduksjonen på 1800-tallet var rent håndverksmessig preget av at overflatebehandlingen ble forfinet. Den rødbrune mahognien ble moderne i empiremøblene, og treets fine materialstruktur ble utnyttet, f.eks. ved bruk av rotstokken, som ofte var særlig livlig i mønsteret. Samtidig ble skjellakkpolering mer og mer vanlig. Fra midten av 1800-tallet kom det et teknisk fremskritt som ble viktig for stolen, nemlig stålfjærer i setene. Spiralfjærene gjorde setet mykere og formen mer rund og spenstig.

En spesiell stoltype som har eksistert siden 1600-tallet, men har en annen konstruksjon enn de ovenfor nevnte, er pinnestolen. Bena, ryggstolpene og spilene er tappet inn i et solid sete. Stolen har ingen sarger som stiver av mellom bena like under setet, heller ikke har den ryggstaver som går i ett med bakbena. Et solid sete forbinder og holder stolens ben og ryggparti sammen. Konstruksjonsmessig regnes den for å være like solid som andre typer. Disse stolene blir ofte med en samlebetegnelse kalt pinnestoler, men ulike utforminger har fått navn som windsorstol, jönköpingstol og budalsstol, jærstol, wienerstol, gyngestol, ørelappstol og stålrørsmøbler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.