Stol er et møbel til å sitte på. Stoler var alt i oldtiden i alminnelig bruk i middelhavslandene, både som lenestol og som lettere klappstol. Den sistnevnte form var også i bruk i Norden alt i bronsealderen.

Under det gamle Egypt ble det utformet stoler for de høyere stender. Allerede omkring 3000 fvt. kom klappstolen. Den er formet av to deler som krysser hverandre og som kan slås sammen. Mellom setelistene ble det spent skinn som dannet et sete. Klappstolen ble senere videreført av romerne og bruktes som hærførerstol.  

Egypterne utviklet også stoler som ligner på dagens med fire bein med sete og sprosser. I British Museum finnes en prinsessestol i finert tre fra omkring 1370 fvt. Den er også med vanger og ornamentert relieffdekor.

Hellas var sterkt påvirket av egyptisk kultur og laget stoler tuftet på tidligere former, som for eksempel klappstolen. Men det som regnes for å være grekernes egentlige nyskapning er klismos-stolen. Den ble perfeksjonert under 500-tallet fvt. og alminnelig århundret etter. Stolen kjennes best for det fremre og bakre beinpar som går motsatt vei fra hverandre. Ryggbrettet er konkavt og sjenerøst utformet for en god sitteopplevelse. Stolen ble gjenopptatt under nyklassisismen under det sene 1700-tallet, deriblant av den en danske arkitekten Nicolai Abildgaard

En av de eldst kjente stoltypene er kubbestolen. Stolen ble formet av en trestamme, fortrinnsvis av dødt og råttent treverk som gjorde det enkelt å hule ut emnet. I den uthulte formen felte man inn et sete. Stolen ble ofte dekorert med et skåret bånd som løp rundt stammens korpus. Typen er også kjent fra etruskiske graver fra eldre jernalder. Lignende stoler kjennes fra andre deler av verden, men da laget av andre materialer eller utført i andre teknikker. 

Den eldste bevarte norske stolen vi kjenner i dag stammer fra Osebergfunnet (834 evt.) Stolen er av kistekonstruert type med hjørnestolper bundet sammen med brede horisontale planker. 

Stolpekonstruerte stoler kjennetegnes av fire stolper, en i hvert hjørne som er forbundet med tappede sprosser. Fra Baldishol kirke er det bevart en stolpekonstruert stol (ca. år 1100) med dreide bein og vertikale og horisontale spiler. Med sine dreide former bærer stolen preg av at en dyktig snekker har stått for utførelsen.

Krakken er også blant de tidlige sitteredskapene. En type besto av tre eller fire skråstilte bein som ble drevet gjennom hull i et tykt sete, og som i lengre variant ble til benk. For de som ikke hadde spesiell håndverkserfaring, var det vanlig å gå ut i skogen og finne treemner som kunne brukes til bein.

I renessansen ble det lagt større vekt på overflatebehandling som en estetisk uttrykksform, og en mer rasjonell utnyttelse av trematerialene. Ryggen var ofte lav, og ryggstavene hadde en rett og solid overgang til bakbena. Mellom bena var det ofte sprosser på alle fire sider, og noen ganger to i høyden, noe som styrker stolen betraktelig.

En forenkling av dette systemet gjorde seg gjeldende på engelske og hollandske stoler tidlig på 1600-tallet da H-sprossen ble utformet. I Norge får denne detaljen betydning mot slutten av 1600-tallet, og særlig på de høyryggede barokkstolene. Her har man to sidesprosser og mellom disse, midt under stolen, en tverrsprosse, slik at H-formen kommer frem. Barokkstolene kunne også ha en sprosse foran, som ble trukket høyt opp mot sargen og ofte rikt dekorert.

Fra slutten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet (senbarokk, régence, Queen Anne, rokokko) endret stolen seg på to meget viktige punkter: Stolbena fikk et kneledd som buet utover like under setet, og i fransk og engelsk mote ble enkelte utgaver av stolen formet uten sprosser mellom bena. Rokokkostilen, som primært ikke ble utviklet innenfor møbelkunsten, men i dekorativ flatekunst og i skulptur, viste seg å være vanskelig å overføre til møbelmoten, hvor trematerialene tross alt gav begrensede muligheter. Dette at bena fikk en sterk svung, og at sprossene forsvant i en del stoler, gjorde at håndverkeren måtte styrke stolen på andre måter. Sargen ble gjort bredere og kraftigere. Hjørneklosser ble satt på for å stive av der hvor ben og sarg møttes i hjørnekonstruksjonene.

Norsk håndverk ble på 1700-tallet også påvirket av stoltyper med andre utforminger, typer som var mer robuste i sine konstruksjonsløsninger. Deriblant av den engelske møbelskaperen George Chippendale, som benyttet seg av rette, firsidige ben med sprosser. Selv hans stoler med cabriole-legs (C-formede kneledd på forbena) uten sprosser kunne være solide i forhold til andre engelske eller franske stoltyper med dristigere utforming.

Et gjennomgående trekk ved 1700-tallets stoler, bortsett fra de franske, er at ryggpartiet er mer oppløst og har en spinklere utforming. Dette betyr ikke nødvendigvis at ryggen ble svakere, men det medførte ofte at utførelsen ble mer detaljert og tidkrevende, og at tappforbindelsene ble mindre, noe som krevde større presisjon av håndverkeren.

Stolproduksjonen på 1800-tallet var rent håndverksmessig preget av at overflatebehandlingen ble forfinet. Den rødbrune mahognien ble moderne i empiremøblene, og treets fine materialstruktur ble utnyttet, for eksempel ved bruk av rotstokken, som ofte var særlig livlig i mønsteret. Samtidig ble skjellakkpolering mer og mer vanlig. Fra midten av 1800-tallet kom det et teknisk fremskritt som ble viktig for stolen, nemlig stålfjærer i setene. Spiralfjærene gjorde setet mykere og formen mer rund og spenstig.

En spesiell stoltype som har eksistert siden 1600-tallet, men har en annen konstruksjon enn de ovenfor nevnte, er pinnestolen. Bena, ryggstolpene og spilene er tappet inn i et solid sete. Stolen har ingen sarger som stiver av mellom bena like under setet, heller ikke har den ryggstaver som går i ett med bakbena. Et solid sete forbinder og holder stolens ben og ryggparti sammen. Konstruksjonsmessig regnes den for å være like solid som andre typer. Disse stolene blir ofte med en samlebetegnelse kalt pinnestoler, men ulike utforminger har fått navn som windsorstol, jönköpingstol og budalsstol.

Omkring 1900 var Wien en av de fremste kulturhovedstedene. Det intellektuelle livet smittet av på alle kunstformer. Wiener Werkstätte som ble etablert i 1903 hadde som mål å styrke kunsthåndverket. Organisasjonen besto av flere innflytelsesrike arkitekter og formgivere. En var Josef Hoffmann. For Wienerfirmaet Jacob & Josef Kohn formga han en rekke nyskapende møbler. En av de mest kjente er hvilestolen 670 (Sitzmaschine) med regulerbar rygg. Konstruksjonen er i laminert tre og med kvadrater og rektangler som dekorative elementer på vangene og i ryggen. 

  • Madsen, Stephan Tschudi og Carsten Hopstock. Stoler og stiler. H. Aschehoug & Co. Oslo, 1955.
  • Gusrud, Svein og Mats Linder. Norske stoler. Solum Bokvennen. Oslo, 2017.
  • Nyberg, Jan. Circus: Design made in Bergen. Vestlandske Kunstindustrimuseum/Skald. Bergen, 2004.
  • Høidal, Eldar (red.). Et liv i form. Hedersskrift for Inge Langlo. Norsk Møbelfaglig Senter. Sykkylven, 2000.
  • Sæter, Amund. Møbeleventyret Vatne. Eget forlag. Vatne, 2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.