stolpekonstruert stol

Gårå-stolen er en stolpekonstruert stol. Den er antagelig fra 1400-tallet.
Kassestol av . CC-BY-NC

En stolpekonstruert stol er formet av hjørnestolper der innfelte planker fyller mellomrommet. Derved får man et rom under setet. Stoltypen kalles derfor ofte kassestol.

Konstruksjon

Med stolpekonstruerte stoler menes sittemøbler hvor bakbena fortsetter ubrutt opp i ryggstavene, og hvor bena foran er forbundet med bena bak ved hjelp av sarger under seteplanet og benets sprosser lenger nede. I middelalderens stoler gikk tappene tvers gjennom benet og var synlige, også pluggene som tjente til å styrke konstruksjonen. Stolpekonstruerte stoler er vanligvis enkle i formen.

Stolpekonstruerte stoler fra vikingtid og middelalderen

Stolpekonstruert stol med dreide bein og sprosser. Antagelig fra 1600/1700-tallet.
Stol av . Gjengitt med tillatelse

I Osebergfunnet fra Vestfold (ca. år 834) var det blant annet en stolpekonstruert stol. Stoler av denne typen har utvilsomt hatt en viss utbredelse i Norge i middelalderen.

De fleste stolpekonstruerte stoler vi kjenner til har hørt hjemme i kirker. Der ble de brukt som stoler for geistligheten i koret. Middelalderens stolpestol kunne også være satt sammen av dreide deler. Best kjent er en stol fra Urnes stavkirke og en annen fra Baldishol annekskirke. Den siste har kraftige, dreide ben, likeså dreide deler i ryggbrikken og armlenene.

Stoler med dreide deler blir ofte kalt bysantinske. Ikke fordi stolen ble utformet i dette område eller var enerådende der, men fordi avbildninger fra det bysantinske keiserdømmes tid (400–1200) viser at man gjorde bruk av dreiebenk i utstrakt grad ved produksjon av møbler.

Senere stolpekonstruerte stoler

Til gruppen stolpekonstruerte stoler hører også en rekke varianter som ble utformet av profesjonelle håndverkere på kontinentet fra renessansen til historismen på slutten av 1800-tallet.

Alle disse stolene, hvis størrelse, utforming og dekorative utsmykning varierer etter hvilken tidsperiode de tilhører, er konstruert etter det samme hovedprinsippet. Det finnes imidlertid ulikheter i de konstruktive detaljene, noe som tydeligvis har vært betinget av motens skiftninger gjennom tidene.

Det som først og fremst skiller disse stolene fra middelalderens, er at konstruksjonene er smekrere og at de er skjulte. Tappene i sargene er for eksempel avsluttet et stykke inne i bena, slik at de ikke blir synlige fra utsiden.

Litteratur

  • Fett, Harry. Bænk og stol i Norge. Norsk folkemuseum. Kristiania, 1907.
  • Madsen, Stephan Tschudi og Carsten Hopstock. Stoler og stiler. Aschehoug. Oslo, 1955.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg