Musikkinstrumenter påføres gjerne skjellakk.
.
Lisens: CC BY 2.0
Stol påført skjellakk.
.
Lisens: CC BY 2.0

Skjellakk er en harpiks som fremstilles av en seig væske som utsondres av lakkskjoldlus. Stoffet har blitt brukt i tusenvis av år som glansfull lakk på både gjenstander og tekstiler.

Hunnene av lakkskjoldlus skiller ut et klebrig, brunfarget stoff som setter seg på trær. Dette kalles gummilakk og er en naturharpiks. Gummilakken renses og selges som faststoff i flak eller på væskeform løst i etanol. Stoffet har karboksylsyrer i sin molekylstruktur; dette gjør at den løses i baser, men ikke så lett i syrer. Den vil derfor reagere ulikt ved lav og høy pH.

Historikk

I India, Thailand og Myanmar, der det finnes lakkskjoldlus, har man brukt skjellakk i tusenvis av år for å lage fargede, glansfulle og beskyttende belegg på arkitektur og klesplagg. Skjellakkpolering av møbler var vanlig i Norge på 1800-tallet. Det gav en rødbrun farge på en glansfull treoverflate, men har nå for det meste blitt erstattet av andre, mer robuste lakker. Imidlertid kan man fremdeles finne politur til anvendelse på overflaten av produkter som grammofonplater, juveler, musikkinstrumenter og så videre.

Egenskaper

Skjellakk på fast form er en amorf polymer som smelter rundt 75 °C. Den er også en naturlig termopolymer som er relativt myk og derfor kan formes. Den er mye lettere å lage skraper i enn andre syntetiske polymerer som brukes som lakk, og man har derfor gått bort fra bruk av skjellakk i sammenhenger der robust beskyttelse kreves. Imidlertid er det ofte også lett å reparere skader ved å påføre ett nytt lag skjellakk.

I tradisjonelt håndverk, som fransk polering, kan man i noen tilfeller legge på et ekstra lag med for eksempel linolje eller bivoks for å beskytte laget med skjellakk.

Bruk

Skjellakk har blitt brukt i beskyttende, spiselige lag på ulike farmasøytiske produkter, konfekt og ulike typer frukt i alle fall siden begynnelsen av 1900-tallet. I 1939 ble det godkjent av Food og Drug Administration i USA for bruk på noen typer mat. I Norge er skjellakk godkjent som tilsetningsstoff E 904.

Skjellakk hindrer for eksempel vanndamp, samt gasser som karbondioksid og oksygen, og hindrer dermed uttørking og uønskede kjemiske reaksjoner. Selv om skjellakk er mer effektiv for dette formålet enn naturlige polymerer som cellulose og noen typer oljebasert plast, så er andre typer plast enda mer beskyttende. Imidlertid er skjellakk en helt naturlig polymer som ikke baseres på olje, og derfor er den ettertraktet i matvareindustrien. I noen anvendelser ønsker man ikke den naturlige brune fargen i skjellakk, og da brukes blekemiddel som natriumhypokloritt til å fjerne all farge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg