Lenestol er en stol med rygg og armlener. Den er vanligvis polstret for å oppnå en god sittekomfort.

Lenestolen har over århundrer utviklet seg fra armstolen, som hadde rett rygg og armlene i tre. I løpet av rokokkoen i andre halvdel av 1700-tallet ble armstolen hos borgerskapet stoppet for en mer behagelig sitteopplevelse. I Frankrike kom stoltyper som bergère, og i England begynte ørelappstolen å bli populær.

På 1800-tallet, og særlig i klunketiden (ca. 1880–1900), ble de stoppede sittemøblene utstyrt med stålfjærer for ytterligere komfort.

Samtidig med industrialiseringens framfart ble møbelproduksjonen rasjonalisert. Det førte til at lenestolen etter hvert ble allemannseie. Med den folkelige funksjonalismen, som fikk kallenavnet funkis, kom også en ny stoltype – klubbstolen. Den er stoppet og har små bein.

Med velstandsutviklingen og større fokus på ergonomi dukket det i etterkrigstiden opp en rekke nye høyryggede lenestoler.

Da TV-en gjorde sitt inntog i Norge på 1960-tallet, vokste også utvalget av ulike typer hvilestoler. De ble utstyrt med anordninger for å regulere sittestillingen. Møbelprodusenten Ekornes revolusjonerte det hele med sittekonseptet Stressless på begynnelsen av 1970-tallet. Det samme tiåret tilpasset flere norske produsenter lenestolen til den voksende eldre befolkningen. Institusjonsmøbler med tanke på lange sitteøkter ble utviklet av designere som Olav Haug, Liv Tjønneland og Arnt Lande.

  • Gusrud, Svein og Mats Linder. Norske stoler. Solum Bokvennen. Oslo, 2017.
  • Madsen, Stephan Tschudi og Carsten Hopstock. Stoler og stiler. H. Aschehoug & Co. Oslo, 1955.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.