Fyrste, tittel som opp gjennom tidene og i ulike land har vært brukt om flere kategorier rangspersoner; tilsvarer fransk og engelsk prince, russisk knjasTittelen har dels (i dagligtalen) vært brukt om suverene regenter i alminnelighet, dels om regentene i enkelte stater (Liechtenstein, Monaco).

I flere land var det vanlig å gi fyrstetittelen til yngre medlemmer av det regjerende hus (jamfør storfyrste). I det tysk-romerske rike, og senere også i Russland og Polen, ble tittelen brukt for en klasse av høyadelen. Særlig kjent i denne sammenheng er de tyske riksfyrster. Mens de gammelgermanske høvdinger hos de fleste stammer var folkevalgt, oppstod fra 900-tallet en ny fyrstestand på grunnlag av føydalismen, og hertuger, grever og biskoper ble knyttet til kongen som hans vasaller. Men lenene ble arvelige, og fyrstene ble fra 1200-tallet i praksis suverene. Fra ca. 1200 utgjorde de en egen riksfyrstestand av geistlige og verdslige fyrster; antallet riksfyrster var på 1600-tallet ca. 80. Riksfyrstene stod bare under keiseren; de møtte på riksdagen og foretok kongevalg. Retten til å delta i dette valget gikk fra 1257 over til de 7 kurfyrster alene.

Tysklands splittelse i fyrsteterritorier varte til 1800-tallet. I 1803 ble alle geistlige fyrstedømmer opphevet (sekularisert), og 1806 mistet mange verdslige fyrster i Tyskland suvereniteten – de ble mediatisert. Fra 1600-tallet utnevnte de suverene fyrstene (og fra 1871 også keiseren) flere titulære fyrster (Blücher, Bismarck, Bülow og andre). I Europa er det nå bare to suverene fyrster tilbake: fyrsten av Liechtenstein og fyrsten av Monaco.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.