Fyrste, tittel som opp gjennom tidene og i ulike land har vært brukt om flere kategorier rangspersoner; tilsvarer fr. og eng. prince, russ. knjas. Tittelen har dels (i dagligtalen) vært brukt om suverene regenter i alminnelighet, dels om regentene i enkelte stater (Liechtenstein, Monaco).

I flere land var det vanlig å gi fyrstetittelen til yngre medlemmer av det regjerende hus (jfr. storfyrste). I det tysk-romerske rike, og senere også i Russland og Polen, ble tittelen brukt for en klasse av høyadelen. Særlig kjent i denne sammenheng er de tyske riksfyrster. Mens de gammelgermanske høvdinger hos de fleste stammer var folkevalgt, oppstod fra 900-tallet en ny fyrstestand på grunnlag av føydalismen, og hertuger, grever og biskoper ble knyttet til kongen som hans vasaller. Men lenene ble arvelige, og fyrstene ble fra 1200-tallet i praksis suverene. Fra ca. 1200 utgjorde de en egen riksfyrstestand av geistlige og verdslige fyrster; antallet riksfyrster var på 1600-tallet ca. 80. Riksfyrstene stod bare under keiseren; de møtte på riksdagen og foretok kongevalg. Retten til å delta i dette valget gikk fra 1257 over til de 7 kurfyrster alene.

Tysklands splittelse i fyrsteterritorier varte til 1800-tallet. I 1803 ble alle geistlige fyrstedømmer opphevet (sekularisert), og 1806 mistet mange verdslige fyrster i Tyskland suvereniteten. Fra 1600-tallet utnevnte de suverene fyrstene (og fra 1871 også keiseren) flere titulære fyrster (Blücher, Bismarck, Bülow o.a.). I Europa er det nå bare to suverene fyrster tilbake: fyrsten av Liechtenstein og fyrsten av Monaco.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.