Antikrist, motkristus eller Kristi motstander. Selve betegnelsen forekommer bare i 1 Joh 2,18–22; 4,34; 2 Joh 7. Men allerede i Det gamle testamente finnes tanken om at endetidens motstand mot Messias vil konsentrere seg i én person. Se f.eks. Jes 14, Esek 28 og Daniels bok, hvor man har oppfattet Antiokhos Epifanes som type på Antikrist. I Det nye testamente tales det i Johannes-brevene om mange antikrister, frafalne kristne som fører falsk lære, idet de nekter at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Disse er forløpere for den egentlige Antikrist. Jfr. «lovløshetens menneske» i 2 Tess 2, «dyret» i Åp 12 og «ødeleggelsens vederstyggelighet» i Mark 13.

Antikristfiguren har spilt en viktig rolle i kirkelig polemikk, især fra høymiddelalderen og frem til 1700-tallet. Mest ble bildet tatt i bruk av kirkelige protestbevegelser i polemikken mot kirkens sentralmakt. Middelalderens pavekritikk toppet seg i Luthers uforbeholdne diagnose av paven som Antikrist. Etter reformasjonen gikk antikristbildet inn i den konfesjonelle polemikken og fikk utbredelse både i katolikkenes og protestantenes (inkludert puritanernes) kritikk av sine motstandere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.