Antikrist, motkristus eller Kristi motstander. Selve betegnelsen forekommer bare i 1 Joh 2,18–22; 4,34; 2 Joh 7. Men allerede i Det gamle testamente finnes tanken om at endetidens motstand mot Messias vil konsentrere seg i én person. Se f.eks. Jes 14, Esek 28 og Daniels bok, hvor man har oppfattet Antiokhos Epifanes som type på Antikrist. I Det nye testamente tales det i Johannes-brevene om mange antikrister, frafalne kristne som fører falsk lære, idet de nekter at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Disse er forløpere for den egentlige Antikrist. Jfr. «lovløshetens menneske» i 2 Tess 2, «dyret» i Åp 12 og «ødeleggelsens vederstyggelighet» i Mark 13.

Antikristfiguren har spilt en viktig rolle i kirkelig polemikk, især fra høymiddelalderen og frem til 1700-tallet. Mest ble bildet tatt i bruk av kirkelige protestbevegelser i polemikken mot kirkens sentralmakt. Middelalderens pavekritikk toppet seg i Luthers uforbeholdne diagnose av paven som Antikrist. Etter reformasjonen gikk antikristbildet inn i den konfesjonelle polemikken og fikk utbredelse både i katolikkenes og protestantenes (inkludert puritanernes) kritikk av sine motstandere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.