Kiste med kranser og buketter i Slagen kirke i Tønsberg 2015. Freskomaleriene er malt av Kåre Øijord

Begravelse er det å begrave en avdød person og de seremoniene og skikkene som er knyttet til begravelsen.

Begravelsesmåter

Den fysiske begravelsen kan foregå på to måter. Den tradisjonelle måten i Norge er å begrave den avdøde i en kiste på en kirkegård. Ikke minst på grunn av plassproblemer, har det i den senere tid blitt mer og mer vanlig med kremasjon. Liket blir da brent i en ovn i et krematorium. Asken blir samlet opp i en urne, som blir overlevert til de nærmeste pårørende. Urnen skal begraves eller settes på godkjent sted senest seks måneder etter begravelsen. Etter søknad fra en person over 15 år, kan fylkesmannen gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd, kan spre asken for vinden.

Norske kirkegårder er åpne for alle, uansett livssyn eller trosretning. Graven er vanligvis fredet i 20 år før den kan gjenbrukes. I 1805 kom det av hygieniske grunner en lov som forbød gravsteder inne i kirkene.

Seremonier og skikker

Foto av gravfølge på et gårdstun, trolig i Sunndal. Kisten skal kjøres med hest. Fotoet er trolig tatt før 1900.

Nå for tiden er det vanligvis et begravelsesbyrå som tar hånd om det praktiske i forbindelse med begravelsen. Liket blir stelt og lagt i en kiste, som ved en kirkelig begravelse settes på plass i kirken. På og omkring kisten blir det plassert kranser og blomster. Etter seremonien i kirken blir kisten ført i prosesjon til graven, hvor en prest foretar jordpåkastelsen.

Mange begravelsesbyråer har nå spesielt innrettede seremonirom som kan brukes til begravelser uavhengig av livssyn eller religionstilhørighet. Både her eller i et kirkerom kan en bisettelse finne sted hvis den avdøde for eksempel skal gravlegges et annet sted.

Etter gravferden er det mange steder vanlig å holde en minnestund, der avdødes slektninger og venner samles til et måltid for å utveksle minner. I forhold til tidligere tiders gravøl har disse sammenkomstene nå en mer moderat karakter.

Historikk

Foto fra 1904 eller 1905 som viser utgravningen av det praktfulle Osebergskipet med et gravkammer som huset to kvinner
Erik Werenskiolds forarbeid (tegning) fra ca. 1878 til maleriet "En bondebegravelse". Legg merke til stauren, den trekkes opp når presten foretar jordfestingen.

Måten folk har begravd sine døde på og seremoniene og skikkene knyttet til begravelsen endrer seg mye om vi forflytter oss i tid og rom. Arkeologiske utgravninger har vist at det i noen tidsepoker var vanlig å brenne likene (se branngrav), mens det i andre perioder var vanlig å hauglegge hele legemet med mer eller mindre rikt gravgods som skulle lette reisen i det hinsidige. I eldre bronsealder begynte man for første gang å bygge hauger eller røyser av jord og stein over avdøde. I yngre bronsealder skjedde det en endring i gravskikken, idet man nå gikk fra ubrent gravlegging til kremasjon. Restene ble gjerne plassert i en urne. I keltisk jernalder ble likene brent og begravd i uanselige graver.

I begynnelsen av vår tidsregning begynte man igjen å begrave lik som ikke var brent. Den avdøde ble ofte lagt i en haug eller røys, fullt påkledd. I romersk jernalder kunne en høvding bli brent og restene plassert i en bronsekjel, omgitt av en stor steinsetting. I vikingtiden finner vi fortsatt eksempler på gravskikker både med og uten likbrenning. De mest prangende minnesmerkene kommer fra vikingtid med gravhaugene på Oseberg og Gokstad som har hatt et ekstremt rikt gravgods. De avdøde ble her plassert i et gravkammer i et stort skip, og det ble ofret hunder og hester.

Skiftet fra nordisk religion til kristendom omkring år 1000 førte til store endringer når det gjaldt begravelsesskikker. Det ble forbudt å gravlegge den avdøde i haug med gravgods på slektens odelsgård. Kremasjon ble også forbudt. Liket skulle nå begraves i vigslet jord på en kirkegård.

Overgangen til kristendommen førte likevel ikke til en utjevning av sosiale ulikheter, heller ikke når det gjaldt begravelser. Størst prestisje ga det å bli gravlagt inne i kirken. Utendørs gjorde også en rangordning seg gjeldene. Det beste var å bli gravlagt så nær kirken som mulig. De som hadde begått selvmord eller alvorlige forbrytelser ble gravd ned utenfor kirkegården, de var ikke verdige til å komme i innviet jord. Med kristendommen kom også skikken med å ringe med kirkeklokker ved dødsfall og begravelser.

Ved å gi testamentariske gaver til kirkelige institusjoner kunne rike personer sikre seg både en standsmessig begravelse og en gravplass som svarte til stand og stilling. Ikke nok med det, man kunne også sikre seg at dødsdagen ble feiret av prester hvert år i all fremtid ved at det ble lest sjelemesser over vedkommende.

Da reformasjonen ble innført i 1537, ble det slutt på årtidhold og sjelemesser. Ønsket om å bli begravet inne i kirken forsvant likevel ikke. Rike mennesker på 1600- og 1700-tallet betalte godt for å bli begravet under kirkegulvet. Noen kjøpte plass for en sarkofag i en krypt under kirken. I enkelte kirker ble likstanken uutholdelig på varme sommerdager. På begynnelsen av 1800-tallet ble det forbudt med begravelser inne i kirken.

Et stykke ut på 1900-tallet var det mange steder vanlig at begravelsen foregikk fra hjemmet, der liket ble «sunget ut». Begravelsesfølget fulgte så etter kisten til kirkegården. Her kunne den fysiske begravelsen i tidligere tider foregå uten at det var prest til stede. Man satte da en stokk på kistelokket. Når det så var prekesøndag i sognet, ble denne stokken dratt opp og presten fortok den symbolske jordfestingen. Etter en forordning fra 1682 skulle ikke presten ta betaling for jordpåkastelsen, men helt til 1887 kunne han kreve betaling for likprekener.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Einar Hovdhaugen: Vårt møte med døden. Oslo 1981.
  • Einar Østmo og Lotte Hedeager (red.): Norsk arkeologisk leksikon. Oslo 2005.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg