himmel - kristendom

I kristen teologi er himmelen uttrykk for en transcendental (oversanselig) virkelighet. Himmelen er Guds bolig, noe som markerer både Guds transcendens, og skaperens avstand fra den skapte verden. Guddommelige gaver og velsignelser kommer ofte ovenfra, guddommelige tegn viser seg på himmelen, åpenbaringer kan skje ved at himlene åpner seg eller ved himmelreiser.

Himmelen er også frelsens og fullendelsens sted, der de som er kjent rettferdige tar del i det guddommelige, evige liv. Troende kan omtales som fremmede på jorden og med borgerskap i himmelen. Himmelen blir detaljert beskrevet, og det utvikles en slags himmelsk geografi der alt er godt og vakkert i kontrast til helvete.

I enkelte kristne bevegelser har lengsel etter himmelen ført til verdensforakt og virkelighetsflukt. Imidlertid har den himmelske Guds tilstedeværelse i verden alltid vært en sentral tanke i kristen teologi. I forestillingen om guddommens inkarnasjon og Jesus som sann Gud og sant menneske forenes himmel og jord. Senere teologi utviklet tanken om Guds allestedsnærværelse (ubikvitet).

Himmelen som symbolsk eller mytisk uttrykk kan sies å reflektere et tredelt verdensbilde som i dag er vitenskapelig forlatt. Moderne teologi, særlig forsøkene på avmytologisering, har ønsket å omskrive det til et mer eksistensialistisk språk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Russel, Jeffrey Burton: Himmelens historie: den syngende stillhet, 2002, isbn 82-530-2209-3, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg