Studiet av fossile planter kalles paleobotanikk. Frem til 1800-tallet visste man lite om dette emnet, men fra 1820 av ble paleobotanikken etablert som en moderne vitenskapsgren. Den har kastet lys over planterikets historie på Jorden, slektskapsforholdene mellom plantegrupper, skiftende klima opp gjennom tidene, den geografiske fordeling av land og hav m.m.

De eldste fossile plantene er rester av mikroskopiske, algelignende organismer (kalt Akritarker) i gamle prekambriske lag (i Sør-Afrika over 3000 mill. år), men man vet ellers ikke noe om disse organismenes natur. I de eldste paleozoiske lag finnes ikke andre fossile planter enn kalkalger og mer tvilsomme ikke-forkalkede alger. Slike alger opptrer i vekslende antall også i alle senere formasjoner, helt overveiende i marine avsetninger. Innenfor gruppen grønnalger finner vi antagelig forløperne både for mosene (Bryophyta), og for karplantene (Tracheophyta).

I midten av silur finner vi de eldste landplantene (se psilofytter), men det er også kjent sporer i ordoviciske lag, noe som tyder på at denne typen planter hadde utviklet seg allerede da. Samtidig dukker også de første mosene opp. I devon oppstod også primitive slektninger av de nålevende kråkefot, kjerringrokk og bregner. Disse tre sporeplantegruppene ble fullt utviklet i overdevon og karbon; Alle tre gruppene utviklet former som var store trær, opptil 50 meter høye. Slike trær er det funnet rester av i Norge; i Asker finnes det mange fossiler av kjerringrokk-treet Calamites.

Sporeplantene har en stor ulempe i at sporene trenger et fuktig sted utenfor planten hvor befruktningen kan skje. Dette var ikke noe stort problem i den fuktige karbontiden, men klimaet ble etterhvert tørrere. Flere grupper ("Frøbregner") utviklet måter å beholde hunnsporene i planten, mens hannsporene ble mindre slik at de kunne spres med vind eller insekter. Dette ble starten på frøplantene. Utviklingen av frøet var et stort framskritt for plantene, fordi de dermed ble mye bedre istand til å spre seg når klimaet ble tørrere. De viktigste nakenfrøete plantene dukket opp ved overgangen til permtiden; bartrær, ginkgo-trær og konglepalmer (Cykadopsida). De nakenfrøete plantene ble da de dominerende gruppene i Jordens plantedekke, særlig på den nordlige halvkule. I et stort sørlig område på Jorden fantes i perm en annen flora, karakterisert ved frøbregnen Glossopteris. I mesozoisk tid fortsatte de nakenfrøete plantene sin dominans sammen med tidlige blomsterplanter som Gnetophytter, men de gikk sterkt tilbake etter at de dekkfrøete frøplantene (Angiosperma) oppstod i begynnelsen av kritt. Denne gruppen opplevde en eksplosjonsaktig utvikling, og erobret Jorden i midten av kritt. Idag er de dekkfrøete plantene totalt dominerende over hele jorden, selv om mange av de gamle gruppene forsatt finnes. Sneller og bregner finnes overalt, selv om antallet arter er lite. Konglepalmer er fortsatt en stor gruppe på de sørligste kontinentene, og bartrærne danner enorme skoger på den nordlige halvkule.

Om planter blir innleiret i bunnfelt slam, som senere herdner til skifer, vil de etterlate avtrykk på skiferflatene, med eller uten forkullede rester av den opprinnelige planten. Særlig motstandsdyktige er kutikula samt pollen og sporer, som derfor ofte kan løses ut av steinen ved hjelp av syrer (saltsyre, flussyre, se også pollenanalyse). Om en innleiret plantedel blir gjennomtrengt av karbonat- eller silikaholdig porevann, kan den bli oppbevart som en ekte forsteining, med alle celleveggene i behold, slik at den kan studeres i tynnslip eller andre preparater. Selv så fine strukturer som cellekjerner er blitt oppbevart på denne måten. Også pyritiserte plantedeler (pyritt = svovelkis FeS) kan vise verdifulle anatomiske bygningstrekk. Alle slags kull kan regnes som plantefossiler, selv om det meste av strukturen der er gått tapt.

Oslofeltets kambrosilur-bergarter inneholder mange kalkalger. I de mellomordoviciske lagene er de kuleformede typene Coelosphaeridium og Cyclocrinites svært vanlige. I slutten av ordovicium finner vi ofte lag fulle av tynne grener av den sigarformede Paleoporella;  ved Tyrifjorden er det 20 meter tykke kalklag der denne arten er enerådende. I silurlagene opptrer blant annet Mastopora, som var mindre forkalket og derfor presset til en mørk sirkelformet flate med et sekskantet cellemønster.

I Norge er det lite med avsetninger fra den delen av Jordens historie da det har eksistert landplanter. Det meste er fra devonperioden, og ellers er det noen små forekomster fra karbon og jura.

Landplanter fra devonperioden finnes i Røragenområdet mellom Røros og grensen til Sverige. En lignende devonflora finnes langs Trøndelagskysten, og en litt yngre finnes på sørsiden av Nordfjord på Nordvestlandet. Floraene består av typiske under- til mellomdevonplanter med Psilophyton som en ganske vanlig form. Hyenia er en planteslekt som har fått navn etter Hyen i Nordfjord hvor den først ble funnet og beskrevet. Fossilene er relativt dårlig oppbevart.

Ved Semsvann i Asker finnes det plantefossiler fra siste del av karbonperioden i sandsteiner og skifre. De vanligste fossilene er Calamites, som er treformede slektninger av dagens snelleplanter. Det er videre funnet blad av frøbregner, blad og frø av Cordaites og skudd av bartrær.

I 1867 ble det oppdaget kullag på Andøya nær Skarstein, men de var ikke økonomisk drivverdige. Skiferlagene inneholder til dels ganske mye plantefossiler, særlig bartrenåler. Lagene inneholder dessuten mye pollen og sporer. Makro- og mikrofossilene viser en typisk flora fra juratiden av bregner, bartrær, konglepalmercycadeoider og ginkgoer. I Verran ved Beitstadfjorden i Nord-Trøndelag ble det i 1920-årene funnet kull som etter alt å dømme var fra stedet, men det var ikke mulig å finne dem i fast fjell. Kullene inneholder sporer, pollen og bladfragmenter (kutikula) som viser at de er fra juraperioden. Geofysiske undersøkelser har vist at lag fra juraperioden finnes i berggrunnen i fjorden utenfor.

Svalbard har en nesten fullstendig lagrekke fra devon til tertiær. Flere ganger i dette tidsrommet var området tørt land med vegetasjon og sumpskoger som dannet kullag. I lag fra tidlig og midtre devon på Nord-Spitsbergen er det mange godt bevarte fossiler av tidlige landplanter. Studier av dem har betydd mye for forståelsen av Jordens planteliv tidlig i devonperioden. I lag fra sen devon på Bjørnøya finnes en flora av store, treformede karsporeplanter (Lepidodendron og andre) og kullag som det var gruvedrift på i perioden 1916–26. Spitsbergen har avsetninger fra tidlig karbon med en lignende flora og kullag som russerne har utnyttet ved Pyramiden. I slutten av devon til tidlig karbon lå Svalbard på omkring 20–30 ºN og hadde et varmt og fuktig klima.

I mesozoikum var avsetningsforholdene i Svalbard-området mest marine, men det finnes floraer og kullag fra perioder på overgangen mellom trias og jura og i undre kritt. Floraene omfatter bregner, konglepalmer, bennettitter, ginkgoer og bartrær.

Fra den tidlige delen av tertiærperioden kjenner vi rike floraer fra mange lokaliteter over et stort område på Spitsbergen. Fossilene viser at det var frodige blandingsskoger av bartrær og løvtrær. Mange arter tilhører familier som vi i dag kjenner fra vår egen flora og andre floraer i den nordlige tempererte sone. Det var vidstrakte sumpområder hvor skogene gav opphav til mange tykke kullag som det lenge har vært gruvedrift på. På denne tiden lå Spitsbergen på omtrent 70 ºN med «mørketid» på vinteren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.