Mineralnæring, grunnstoffer som planter tar opp som ioner fra jorden. For normal vekst og utvikling trenger alle planter tilførsel av visse grunnstoffer. Karbon, oksygen og hydrogen tar plantene opp i form av karbondioksid og vann. De øvrige grunnstoffene, mineralstoffene, tar plantene opp som ioner fra jorden. Stoffene stammer fra mineralpartikler eller råtnende organisk materiale. Det aller meste av mineralstoffene i jord er bundet til slikt materiale, især leirpartikler og humuspartikler, mens bare en liten del finnes som ioner i jordvannet.

Seks grunnstoffer trengs i forholdsvis stor mengde og kalles makronæringsstoffer: nitrogen, fosfor, svovel, kalium, kalsium og magnesium. De åtte mikronæringsstoffene (sporstoffene) trengs i vesentlig mindre mengder: jern, bor, mangan, sink, kobber, molybden, klor og nikkel. Dersom noen av disse essensielle (nødvendige) grunnstoffene mangler eller er til stede i for liten mengde, oppstår karakteristiske mangelsymptomer eller mangelsykdommer. Et essensielt grunnstoff kan ikke erstattes av et annet.

Hvert av de essensielle grunnstoffene har sine bestemte funksjoner i planten, enten som bestanddel av organiske forbindelser eller som aktivator for bestemte enzymer. Noen eksempler: Nitrogen inngår i proteiner, nukleinsyrer og klorofyll, fosfor i nukleinsyrer, adenosinfosfater og fosfolipider, svovel i et par aminosyrer, kalium er nødvendig for spalteåpningenes funksjon, kalsium i cellevegger, magnesium i klorofyll, molybden i enzymet nitratreduktase, jern i cytokromer. Ved for stor tilførsel av mineralstoffer kan det oppstå forgiftning. Dette gjelder først og fremst mikronæringsstoffene. For sterk gjødsling kan også virke hemmende på veksten ved at vannopptaket reduseres. Noen planter har spesielle behov i tillegg til de nevnte grunnstoffene, f.eks. silisium hos gress og snellearter, natrium hos saltplanter og hos planter med fotosyntese av C4-typen, kobolt for nitrogenbindende bakterier som lever i rotknoller hos bl.a. arter i erteblomstfamilien.

Plantene tar opp mineralstoffene i ioneform, dels som kationer (ammonium, kalium, kalsium, sink, jern), dels som anion (nitrat, fosfat, sulfat). Når et kation tas opp i roten, avgir den samtidig et hydrogenion, mens opptak av anion skjer ved bytte med bikarbonation. Begge ionene kommer fra karbondioksid som skilles ut ved rotcellerespirasjonen: CO2 + H2O ⇋ H+ + HCO3.

Fra jordvæsken tas ionene for en stor del opp gjennom rothårene, men også gjennom andre deler av unge røtter. Ioneopptaket er en prosess som skjer uavhengig av plantenes vannopptak. Ionene i jordvæsken diffunderer inn i de vannholdige celleveggene i de ytre delene av roten. Opptaket av ionene videre inn til ledningsbanene nær rotens sentrum er imidlertid en aktiv, energikrevende prosess. Energien kommer fra respirasjonen i rotcellene. I kald jord er respirasjonen liten og ioneopptaket redusert, selv om det er rikelig med næringsstoffer i jorden.

Ioneopptaket fører normalt til en høyere ionekonsentrasjon inne i roten enn i jordvannet. Opptaket av ioner i celler og i roten som helhet skjer ved hjelp av spesifikke ionebærere som sitter i cellemembranene. Dette medfører bl.a. at ikke alle mineralstoffer blir tatt opp i like stor grad. I tillegg er det ofte en gjensidig påvirkning mellom opptaket av enkelte ioner. Når ionene har nådd inn til ledningsbanene (vedrør, trakeider), blir de ført passivt med vannet som transporteres oppover til de overjordiske delene av planten. Hos mange planter letter mykorrhiza opptaket av mineralstoffer i unge røtter. Det gjelder særlig makronæringsstoffene fosfor og nitrogen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.