Mineralnæring er grunnstoffer som planter tar opp som ioner fra jorden. Alle planter trenger tilførsel av visse grunnstoffer for normal vekst og utvikling. Et essensielt grunnstoff kan ikke erstattes av et annet.

Faktaboks

Uttale
minerˈalnæring

Dersom noen av de essensielle grunnstoffene mangler eller er til stede i for liten mengde, oppstår karakteristiske mangelsymptomer eller mangelsykdommer.

Plantene tar opp karbon, oksygen og hydrogen i form av karbondioksid og vann. De øvrige grunnstoffene, mineralstoffene, tar plantene opp som ioner fra jorden. Stoffene stammer fra mineralpartikler eller råtnende organisk materiale. Det aller meste av mineralstoffene i jord er bundet til slikt materiale, spesielt leirpartikler og humuspartikler, mens bare en liten del finnes som ioner i jordvannet.

Makro- og mikronæringsstoffer

De seks grunnstoffene som trengs i forholdsvis stor mengde kalles makronæringsstoffer er nitrogen, fosfor, svovel, kalium, kalsium og magnesium

De åtte mikronæringsstoffene (sporstoffene) trengs i vesentlig mindre mengder er jern, bor, mangan, sink, kobber, molybden, klor og nikkel.

Funksjon

Hvert av de essensielle grunnstoffene har sine bestemte funksjoner i planten, enten som bestanddel av organiske forbindelser eller som aktivator for bestemte enzymer.

Noen eksempler:

Noen planter har spesielle behov i tillegg til de nevnte grunnstoffene, for eksempel silisium hos gress og snellearter, natrium hos saltplanter og hos planter med fotosyntese av C 4 -typen, kobolt for nitrogenbindende bakterier som lever i rotknoller hos blant annet arter i erteblomstfamilien.

Skadevirkninger

Ved for stor tilførsel av mineralstoffer kan det oppstå forgiftning. Dette gjelder først og fremst mikronæringsstoffene. For sterk gjødsling kan også virke hemmende på veksten ved at vannopptaket reduseres.

Opptak

Plantene tar opp mineralstoffene i ioneform, dels som positive ioner (kationer; ammonium, kalium, kalsium, sink, jern), dels som negative ioner (anioner; nitrat, fosfat, sulfat). Når et kation tas opp i roten, avgir den samtidig et hydrogenion, mens opptak av anion skjer ved bytte med bikarbonation. Begge ionene kommer fra karbondioksid som skilles ut ved rotcellerespirasjonen: CO2 + H2O ⇋ H+ + HCO3.

Fra jordvæsken tas ionene for en stor del opp gjennom rothårene, men også gjennom andre deler av unge røtter. Ioneopptaket er en prosess som skjer uavhengig av plantenes vannopptak. Ionene i jordvæsken diffunderer inn i de vannholdige celleveggene i de ytre delene av roten. Opptaket av ionene videre inn til ledningsbanene nær rotens sentrum er imidlertid en aktiv, energikrevende prosess. Energien kommer fra respirasjonen i rotcellene. I kald jord er respirasjonen liten og ioneopptaket redusert, selv om det er rikelig med næringsstoffer i jorden.

Ioneopptaket fører normalt til en høyere ionekonsentrasjon inne i roten enn i jordvannet. Opptaket av ioner i celler og i roten som helhet skjer ved hjelp av spesifikke ionebærere som sitter i cellemembranene. Dette medfører blant annet at ikke alle mineralstoffer blir tatt opp i like stor grad. I tillegg er det ofte en gjensidig påvirkning mellom opptaket av enkelte ioner. Når ionene har nådd inn til ledningsbanene (vedrør, trakeider), blir de ført passivt med vannet som transporteres oppover til de overjordiske delene av planten. Hos mange planter letter samlivet med sopp (mykorrhiza) opptaket av mineralstoffer i unge røtter. Det gjelder særlig makronæringsstoffene fosfor og nitrogen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg