Planter er organismer som hører til planteriket. Planteriket er en av flere hovedkategorier som alt liv er systematisert i. Andre riker er blant annet dyreriket og soppriket

Et av plantenes mest karakteristiske kjennetegn er evnen til å omdanne uorganiske stoffer til organiske stoffer gjennom fotosyntese. Fotosyntese vil si at plantene henter karbondioksid fra lufta og omdanner det til karbohydrater ved hjelp av energi fra sollys og vann.

Alle planter er eukaryote organismer. Det vil si at cellene til plantene har en cellekjerne. Andre eukaryote organismer er dyr og sopp.

Man kjenner til rundt 400 000 plantearter, men man regner med at det finnes mange uoppdagede arter. Til planteriket hører blant annet alt det vi til vanlig kaller for trær, blomster, korn, moser og frukt.

Planter har eukaryote celler. De inneholder prokaryote (primære) kloroplaster med klorofyll a og b, xantofyller og gule karotenoider (særlig β-karoten). Celleveggen består av cellulose og opplagsnæringen er stivelse.

Planteriket (også kalt Viridiplantae, viride = grønn, latin) deles i to hovedgrupper:

De grønne algene lever hovedsakelig i vann, mens embryofyttene i all hovedsak er tilpasset et liv på land. I eldre systematikk ble alle alger, sopp og bakterier også regnet med til planteriket.

Man kjenner rundt 400 000 nålevende plantearter, med den ganske «unge» gruppen av dekkfrøete planter som den største, med flere arter enn de øvrige gruppene til sammen. Man regner med at det enda er mange uoppdagede arter, særlig i tropiske områder der artsdiversiteten er stor.

Fra gammelt av har man forsøkt å skaffe en oversikt over planterikets mangfoldighet ved å foreta en gruppering eller klassifikasjon av plantene og stille opp et «system». I første omgang (kunstige systemer) klassifiserte man på grunnlag av likhet i utvalgte ytre bygningstrekk, f.eks. en første inndeling i trær, busker og urter. I Carl von Linnés seksualsystem ble plantene ordnet etter antall pollenbærere og grifler. Ved bestemmelse av slekter og familier brukes fortsatt elementer av Linnés system.

I et fenetisk system søker man å gjøre bruk av flest mulige ytre og indre bygningstrekk, å ordne artene etter total likhet. I et fylogenetisk system søker man å klassifisere etter antatt slektskap (se kladistikk) slik at  felles opprinnelse kommer direkte til uttrykk i klassifikasjonssystemet. Siden 1960-tallet har det foregått enn intens diskusjon blant taksonomer om hvilken tilnærming som gir det mest naturlige system. For frøplantene (Spermatophyta) ble de første, ufullkomne,  naturlige systemer oppstilt ca. 1700 av John Ray og J. P. Tournefort. Med Darwin og evolusjonslærens gjennombrudd etter 1850-årene fikk de naturlige systemer sin logiske forklaring. Det naturlige system som var mest benyttet på 1900-tallet i floraverker og i vitenskapelige plantesamlinger, ble i hovedsaken utformet av A. Engler.

Det system som inntil nylig ble brukt i lærebøkene var i hovedsaken utformet av A. Takhtajan. For karsporeplantenes og de nakenfrøetes inndeling i naturlige grupper har paleontologien vært av stor betydning, idet et naturlig system også må kunne innpasse utdødde, fossile planter. Bruk av molekylære metoder (DNA) har revolusjonert systemet. I USA pågår et prosjekt, «Deep Green», som tar for seg slektskapstreet for de de grønne plantene. For de dekkfrøete plantene (angiospermene) er det opprettet et internasjonalt organ “Angiosperm Phylogenetic Group” (APG) som suksessivt oppdaterer systemet basert på DNA-sekvenser. Her blir dels gamle oppfatninger stadfestet, og dels nye og overraskende sammenhenger avslørt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.