utviklingshemning

Artikkelstart

Utviklingshemning brukes om en medfødt eller tidlig oppstått, varig kognitiv funksjonsnedsettelse. Begrepet er sammensatt og flertydig, og defineres ulikt avhengig av hvilket formål definisjonen har; eksempelvis i læringssammenheng, for medisinske formål, i juridisk sammenheng, og sosialt og kulturelt. Generelt innebærer utviklingshemning langsommere kognitiv utvikling enn det som regnes for en normal utvikling. Talespråkutviklingen hos barna går ofte senere enn hos andre barn.

Faktaboks

Også kjent som: kognitiv funksjonsnedsettelse, psykisk utviklingshemming, intellectual disability

Både i fagmiljøer og organisasjoner for utviklingshemmede er det enighet om at det verken er mulig eller riktig å nivådele utviklingshemning ut fra målt intelligens, slik en gjorde tidligere. Holdningen er at inndeling etter intelligenskvotient ikke gir dekkende uttrykk for funksjonsnivå, utviklingsmuligheter og læringspotensial verken for mennesker med utviklingshemning eller for andre.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer «intellectual disability» som betydelig nedsatt evne til å forstå ny eller sammensatt informasjon og til å tilegne seg og anvende nye ferdigheter. Funksjonsnedsettelsen fører til dårligere muligheter for sosial uavhengighet. I tillegg til helseforhold hos den enkelte, blir omgivelsenes påvirkning og støtte vurdert som avgjørende for mulighetene for deltakelse og samfunnsmessig inkludering.

Begrepsbruk

Begrepet utviklingshemning ble innført i Norge i forbindelse med lov om spesialskoler i 1951. På denne tiden ble utviklingshemning brukt som samlebegrep om nedsatt funksjonsevne som følge av nedsatt hørsel og syn, språk- og talevansker, atferdsvansker og generelle lærevansker.

I medisinsk sammenheng ble åndssvakhet (oligofreni) brukt fram til 1960-tallet da uttrykket «psykisk utviklingshemning» ble innført som det allmenne begrepet. Fra 1990-tallet brukes betegnelsen «utviklingshemning», unntatt i helseforvaltningen, som fortsatt benytter «psykisk utviklingshemning». På norsk blir også uttrykket kognitiv funksjonsnedsettelse brukt. Internasjonalt brukes i dag gjerne betegnelsen «intellectual disability».

Årsaker

Utviklingshemning kan skyldes arvelige anlegg, kromosomfeil som ved Downs syndrom, stoffskiftesykdommer, infeksjoner og sykdommer som røde hunder under svangerskapet eller fødselsskader ved for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Etter fødselen kan skader i forbindelse med sykdommer som hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse eller skader ved ulykker være årsak til utviklingshemning.

Forekomst

Fordi utviklingshemning er et flertydig begrep, og fordi registreringssystem tidligere har manglet, er det vanskelig å anslå forekomst av utviklingshemning i Norge i dag. Ut fra Verdens helseorganisasjons vurderinger er forekomsten mellom 1 og 3 prosent av befolkningen, noe som vil gi et tall mellom 50 000 og 150 000 mennesker med utviklingshemning i den norske befolkningen.

Helsedirektoratet registrerer antall personer med diagnosen «psykisk utviklingshemning» basert på hvor mange personer over 16 år som får omsorgstjenester fra kommunen, basert på denne diagnosen.

I 2010 fikk 21 000 personer omsorgstjenester fra kommunen på dette grunnlaget.

Levekår og livsutfoldelse

Utvikling i levealder for mennesker med utviklingshemning gir et godt bilde av endringer i levekår for denne gruppen. Mens gjennomsnittlig levealder i Norge i 1982 var 35 år, var den i 2014 kommet opp i 60 år. I likhet med andre befolkningsgrupper har mulighetene for opplæring og utdanning vært viktige for levekår og livsutfoldelse for mennesker med utviklingshemning.

Siden 1976 har kommunene ansvar for at alle barn og unge, også utviklingshemmede, får likeverdig opplæring innenfor rammen av inkluderende barnehager og skoler. Tidlig innsats, større forventninger og høyere krav til kvalitet i opplæringen gir i dag langt bedre læringsutbytte enn tidligere for barn og unge med utviklingshemning. Kommunene har også ansvar for at voksne med utviklingshemning har likeverdige levekår, i form av helsetjenester, fritids- og kulturtilbud, arbeid og bolig. Utdanningstilbudet har åpnet for nye yrkesvalg, også skapende yrker, for ungdom med utviklingshemning på områder som tidligere ble sett på som uoppnåelige og urealistiske for denne gruppen.

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne omfatter retten til selvbestemmelse. Konvensjonen bidrar til holdningsendringer og bedre muligheter for livsutfoldelse for mennesker med utviklingshemning.

I 2016 kom NOU 2016:17 «På lik linje: Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning», som viste at personer med utviklingshemning opplever diskriminering på en rekke samfunnsområder. Utvalget slo fast at menneskerettighetsituasjonen for personer med utviklingshemning burde styrkes, og foreslo åtte konkrete løft innen temaområdene selvbestemmelse og rettssikkerhet, utdanning, arbeid, helse og omsorg, bolig, kompetanse og tjenester for å styrke utviklingshemmedes menneskerettigheter.

Det finnes en rekke kulturaktiviteter der mennesker med utviklingshemning deltar. Det fins flere organisasjoner som arbeider for mennesker med utviklingshemning. Den største er Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

Les mer i Store norske leksikon

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

2. mars 2009 skrev Thomas Owren

Jeg siterer: "Fra 1991 ble helsevern for psykisk utviklingshemmede, HVPU, overført fra fylkene til den enkelte kommune, og de fleste sentralinstitusjonene ble avviklet."Det var altså ikke HVPU som ble overført. HVPU ble avviklet. Det var ANSVARET som ble overført :-)Og: "Meningen var at de psykisk utviklingshemmede skulle integreres i lokalsamfunnet på hjemstedet og ikke «institusjonaliseres» og stigmatiseres som en egen gruppe."Kanskje det heller skulle stå noe slikt som: Når institusjonene ble lagt ned, var det for å motvirke segregering og uverdige levekår. Utflytting og integrering i de vanlige omsorgstjenestene skulle sikre utviklingshemmede en mer vanlig livssituasjon, samt tilgang til velferdsgoder på lik linje med flertallet i samfunnet. De skulle for øvrig fortsatt ha rett til støtte utover det vanlige, samt rett til i være annerledes. Det var levekårene som skulle normaliseres, ikke personene.

11. oktober 2011 svarte Anne Marit Godal

Hei!Eg oppdaga dette innspelet som har blitt liggjande. Har tatt inn framlegga etter beste evne. Er du tilfreds?

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Funksjonshemning

Inger Marie Lid

Professor, VID vitenskapelige høgskole