utviklingshemning

Utviklingshemning brukes om en medfødt eller tidlig oppstått, varig kognitiv funksjonsnedsettelse. Begrepet er sammensatt og flertydig, og defineres ulikt avhengig av hvilket formål definisjonen har; eksempelvis i læringssammenheng, for medisinske formål, i juridisk sammenheng, og sosialt og kulturelt. Generelt innebærer utviklingshemning langsommere kognitiv utvikling enn det som regnes for en normal utvikling. Talespråkutviklingen hos barna går ofte senere enn hos andre barn.

Både i fagmiljøer og organisasjoner for utviklingshemmede er det enighet om at det verken er mulig eller riktig å nivådele utviklingshemning ut fra målt intelligens, slik en gjorde tidligere. Holdningen er at inndeling etter intelligenskvotient ikke gir dekkende uttrykk for funksjonsnivå, utviklingsmuligheter og læringspotensial verken for mennesker med utviklingshemning eller for andre.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer ‘intellectual disability’ som betydelig nedsatt evne til å forstå ny eller sammensatt informasjon og til å tilegne seg og anvende nye ferdigheter. Funksjonsnedsettelsen fører til dårligere muligheter for sosial uavhengighet. I tillegg til helseforhold hos den enkelte, blir omgivelsenes påvirkning og støtte vurdert som avgjørende for mulighetene for deltakelse og samfunnsmessig inkludering.

Begrepet utviklingshemning ble innført i Norge i forbindelse med lov om spesialskoler i 1951. På denne tiden ble utviklingshemning brukt som samlebegrep om nedsatt funksjonsevne som følge av nedsatt hørsel og syn, språk- og talevansker, atferdsvansker og generelle lærevansker.

I medisinsk sammenheng ble åndssvakhet (oligofreni) brukt fram til 1960-tallet da uttrykket ‘psykisk utviklingshemning’ ble innført som det allmenne begrepet. Fra 1990-tallet brukes betegnelsen «utviklingshemning», unntatt i helseforvaltningen som fortsatt benytter «psykisk utviklingshemming». På norsk blir også uttrykket kognitiv funksjonsnedsettelse brukt. Internasjonalt brukes i dag gjerne betegnelsen ‘intellectual disability’.

Utviklingshemming kan skyldes arvelige anlegg, kromosomfeil som ved Downs syndrom, stoffskiftesykdommer, infeksjoner og sykdommer som røde hunder under svangerskapet eller fødselsskader ved for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Etter fødselen kan skader i forbindelse med sykdommer som hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse eller skader ved ulykker være årsak til utviklingshemming.

Fordi utviklingshemming er et flertydig begrep, og fordi registreringssystem tidligere har manglet, er det vanskelig å anslå forekomst av utviklingshemming i Norge i dag. Ut fra Verdens helseorganisasjons vurderinger er forekomsten mellom 1 og 3 % av befolkningen, noe som vil gi et tall mellom 100 og 150 000 mennesker med utviklingshemning i den norske befolkningen.

Helsedirektoratet registrerer antall personer med diagnosen «psykisk utviklingshemming» basert på hvor mange personer over 16 år som får omsorgstjenester fra kommunen, basert på denne diagnosen.

I 2010 fikk 21 000 personer omsorgstjenester fra kommunen på dette grunnlaget.

Utvikling i levealder for mennesker med utviklingshemming gir et godt bilde av endringer i levekår for denne gruppen. Mens gjennomsnittlig levealder i Norge i 1982 var 35 år, var den i 2014 kommet opp i 60 år. I likhet med andre befolkningsgrupper har mulighetene for opplæring og utdanning vært viktige for levekår og livsutfoldelse for mennesker med utviklingshemming.

Siden 1976 har kommunene ansvar for at alle barn og unge, også utviklingshemmede, får likeverdig opplæring innenfor rammen av inkluderende barnehager og skoler. Tidlig innsats, større forventninger og høyere krav til kvalitet i opplæringen gir i dag langt bedre læringsutbytte enn tidligere for barn og unge med utviklingshemming. Kommunene har også ansvar for at voksne med utviklingshemming har likeverdige levekår, i form av helsetjenester, fritids- og kulturtilbud, arbeid og bolig. Utdanningstilbudet har åpnet for nye yrkesvalg, også skapende yrker, for ungdom med utviklingshemming på områder som tidligere ble sett på som uoppnåelige og urealistiske for denne gruppen.

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne omfatter retten til selvbestemmelse. Konvensjonen bidrar til holdningsendringer og bedre muligheter for livsutfoldelse for mennesker med utviklingshemming.

Det finnes en rekke kulturaktiviteter der mennesker med utviklingshemning deltar. Det fins flere organisasjoner som arbeider for mennesker med utviklingshemming. Den største er Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

• Norsk Forbund for Utviklingshemmede
• Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning