PISA (internasjonal skoletest)

I hvert land tester PISA et representativt utvalg av alle 15-åringer som går på skolen. I 2018 deltok 600 000 elever fra 79 land, blant annet alle 35 OECD-land. Det var om lag 5800 norske 15-åringer som deltok. De var tilfeldig utvalgt fra i alt 250 skoler. Elevene velges ut på individnivå, ikke som hele klasser, slik det er i andre skolestudier, som for eksempel TIMSS og PIRLS. De fleste 15-åringene går i 10. klasse, men det er også noen få som går i 9. klasse og 1. klasse på videregående skole.

Deltakelse i PISA er obligatorisk, men noen elever «fritas» fra testen. (PISA kaller det «exclusion», men det oversettes ofte med «fritak».) Det er elever med funksjonshemning, ulike vansker, eller begrensede norskkunnskaper. Andelen elever som blir fritatt fra PISA-testen har øket jevnt fra 1,9 prosent i 2000 til 7,9 prosent i 2018. Dette er fritak som skjer på den enkelte skole. Det er rimelig å anta at det i hovedsak er svake elever som blir fritatt.

I Norge er PISA og de andre internasjonale undersøkelsene definert som en del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, og deltakelse for skoler/klasser/elever som trekkes ut, er derfor obligatorisk – på samme måte som deltakelse i nasjonale prøver og eksamen.

Det er tre fagområder som blir testet hver gang: lesing, matematikk og naturfag. Ett av disse fagene er det sentrale i hver testrunde. Noen land tester også økonomisk kompetanse, men Norge deltar ikke i denne delen.

For at oppgavene skal fungere godt i ulike land, gjennomgår de en omfattende prosess på forhånd. Slik fjerner man oppgaver som har lokalt preg, da det ellers ville være urettferdig. PISA forholder seg ikke til de ulike landenes læreplaner, men tester ut fra et rammeverk som er utviklet av internasjonale fageksperter.

PISA-testen består av en faglig del på om lag to timer, samt et spørreskjema med bakgrunnsspørsmål, både om familie og skole.

Den faglige prøven i PISA 2018 består av flere hundre oppgaver fordelt på de tre fagområdene, noe som tilsvarer 13,5 timers prøvetid. Hver elev får bare et utvalg av oppgavene og to timer til å svare på disse. I tillegg får de 30 minutter til å svare på spørreskjemaet. Dette designet gjør at man i PISA kan beregne resultater på gruppenivå, men ikke for enkeltelever eller skoler.

Testen er skriftlig, men fra og med 2015 har testen vært digital i de fleste land, gjennomført på datamaskin, men uten nettilgang.

Undersøkelsen er anonym, og verken elever, lærere eller skoler får tilbakemeldinger om resultater eller mulighet for å diskutere oppgavene. Undersøkelsen har til hensikt å gi informasjon om sentrale forhold på systemnivå, altså for nasjonale skolemyndigheter.

PISA-resultatene presenteres på ulike måter. Den enkleste presentasjonen, som også får mest oppmerksomhet, er rangering av land etter gjennomsnittsverdier for testskår på de ulike fagområdene.

Gjennomsnittskår for norske elever har hele tiden ligget nokså nær snittet for OECD-landene på alle de tre områdene som er testet. I PISA 2018 var det en tilbakegang i lesing for norske elever, men resultatet er fortsatt bedre enn OECD-gjennomsnittet. Dette skyldes i hovedsak at gjennomsnittet for OECD-landene har sunket. De norske PISA-resultatene er i 2018 noe lavere enn de var i første PISA-runde i 2000.

Som i andre liknende internasjonale undersøkelser, TIMSS og PIRLS, har Japan og Sør-Korea utmerket seg ved å skåre høyt, men dette bildet har endret seg over tid.

Blant OECD-landene lå Finland lå på topp i alle tre fagområdene i de første PISA-rundene. Fra denne toppplasseringen har imidlertid Finland hatt stor tilbakegang, men ligger fremdeles høyt oppe. I de senere PISA-omgangene er det spesielt Estland og til dels Polen og Irland som bemerker seg med stor framgang, og de ligger nå i toppsjiktet på alle tre fagområder i PISA.

Blant de land som ikke er medlemmer av OECD, er det øst-asiatiske land og regioner som dominerer. By-staten Singapore har hele tiden ligget høyt, likedan Taipei, Hong Kong og Macao. Kina deltok i både PISA 2015 og 2018 med storbyen Shanghai og et knippe andre storbyer. De kommer ut klart øverst på statistikken, men det er stor usikkerhet omkring disse resultatene. Andre regioner i Kina deltok også, men deres resultater er ikke offentliggjort.

Kjønnsforskjellene i testskår varierer sterkt mellom ulike land. I PISA 2018 skåret jentene i Norge høyere enn guttene i alle tre fag. Forskjellene er små mellom gutter og jenter i matematikk og naturfag, men forskjellene er nokså store i jenters favør i lesing i Norge, noe de er i samtlige 79 land.

Det er mindre forskjeller i skår mellom skoler i de nordiske land enn i de fleste andre land. I Sverige har imidlertid ulikheten mellom skoler økt sterkt over tid, og er nå større enn i mange andre OECD-land.

PISA kan ikke si noe om årsak og virkning, men PISA kan vise positiv eller negativ sammenheng mellom testskår og ulike variabler eller grupper av variabler.

I alle land er det en klar positiv sammenheng mellom PISA-skår og elevenes sosiale, økonomiske og kulturelle status, slik denne måles gjennom elevenes selvrapportering. Sammenhengen er imidlertid mindre i de nordiske land enn i de fleste andre land.

Det er OECD som er ansvarlig for PISA-prosjektet. Deltakerlandene betaler OECD for å delta samt for egen gjennomføring og analyse. OECD har oppnevnt de faglige komiteene som lager rammeverket og testene. Den praktiske og tekniske organisering, gjennomføring og analyse av PISA blir satt ut til eksterne internasjonale aktører, både kommersielle og ikke-kommersielle.

I Norge er det Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo som har stått for PISA-testene i de syv PISA-rundene som til nå er gjennomført. De har også ansvaret for kommende runde av PISA, som er besluttet utsatt til 2022 på grunn av Covid-19-epidemien. Tildelingen kommer fra Utdanningsdirektoratet.

Norge har i alle år vært godt representert i ulike arbeids- og ekspertgrupper i PISA.

PISA har stor innflytelse på offentlig debatt og utdanningspolitikk i nær sagt alle deltakerlandene, noe som klart framgår av OECDs egne analyser og rapporter.

I Norge kom resultatene fra første PISA-test i 2001, da Kristin Clemet fra Høyre nettopp var blitt minister for skole og utdanning. Resultatene var dårligere enn mange hadde forventet, og saken ble omtalt som «PISA-sjokket». PISA ligger i stor grad til grunn for Clemets skolereform Kunnskapsløftet, og for innføringen av nasjonale prøver i Norge. Begge deler ble videreført i nokså uendret form av den rød-grønne regjeringen (2005–2013). Fagfornyelsen fra skoleåret 2020/21 har videreført de samme prinsippene i læreplanverket KL20.

I 2008 ble OECDs målinger av kompetanse utvidet med prosjektet PIAAC, en slags «voksen-PISA» som måler omtrent de samme kompetansene som PISA, men da for den voksne befolkningen i OECD-land og om lag 40 andre land. Det er også laget en egen «PISA for schools», der skoler eller skoledistrikt skal kunne sammenliknes seg med andre skoler eller land. Norge deltar ikke denne studien. OECDs testprogram er ytterligere utvidet til å utvikle et «PISA for Development», der oppgaver og vanskegrad er tilpasset utviklingsland.

PISA har stor innflytelse og de fleste sidene ved undersøkelsen har blitt mye diskutert og kritisert, slik at det har utviklet seg en stor faglitteratur rundt testen.

Noe av kritikken dreier seg om metodiske og statistiske sider ved testens utforming, gjennomføring og påfølgende databehandling. Det er også faglig debatt om oppgavenes faglige kvalitet og innhold og hvordan oppgavene blir oversatt fra den «originale» engelske versjonen til de mange språkene i land der den gjennomføres. Denne kritikken føres primært i fagtidsskriftene.

I hvert land er det debatt om i hvilken grad PISA-resultater kan brukes som argumenter for å føre en bestemt politikk. Denne debatten føres både i fagtidsskrifter, avisspalter og i skolepolitiske sammenhenger.

I rapportene gir PISA råd om hva slags politikk landene bør føre. Samtidig legger de liten vekt på de problemer og svakheter som er knyttet til målingene. Flere forskere har bedt om at PISA må vise mer forsiktighet når de trekker konklusjoner, og at de bedre må kommunisere feilkilder og usikkerhet.

En feilkilde i PISA er at reglene for fritak/ekskludering praktiseres på ulik måte i de enkelte land. I Norge er det lovpålagt å delta i PISA-testen for de skoler som er trukket ut, og for den enkelte skole er det klare kriterier for å utelukke/ekskludere de elever som er trukket ut. Forskning har vist at disse reglene praktiseres svært ulikt på skolenivå. Noen fritar ingen, mens andre fritar mange. Forskning viser at på enkelte skoler er det skolens ledelse som ønsker å skjerme sårbare elever som ofte opplever nederlag ved tester og eksamener. Den stadig økende andel elever som fritas gir grunn til tvil om kvaliteten på de data som blir presentert. Stor fritaksprosent vil gi kunstig høyere nasjonalt testskåre. Norge og Sverige er blant de tre landene som fritar flest elever. PISA har satt en øvre grense på fem prosent for fritak, men har likevel akseptert både de norske og svenske resultatene fra PISA 2018. Norge hadde en «exclusion rate» på 7,9 prosent, Sverige hadde 11 prosent.

En annen feilkilde kan være at elevenes testmotivasjon. PISA-testen er anonym, og ingen resultater kan føres tilbake til elev, klasse, skole, lærer eller kommune. PISA-data bekrefter at elevenes innsats for å prestere varierer sterkt fra land til land.

Kritikken har på et mer overordnet og ideologisk nivå dreid seg om den innflytelsen PISA har fått på utdanningspolitikk gjennom sin definisjon av hva som er viktig både som mål for og innhold i skolen. I 2014 reiste forskere fra 40 land kritikk mot det de oppfattet som at OECD gjennom PISA i realiteten oppførte seg som et globalt utdanningsdepartement.

Det har også kommet kritikk mot at PISA ga store deler av kontrakten for gjennomføringen av PISA 2018 til Pearson, verdens største kommersielle aktør innen utdanning.

• PIAAC
• TALIS
• TIMSS
• IEA
• Nasjonale prøver
• NKVS Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for skolen

• Norsk PISA-side hos UiO med norske rapporter.
• OECDs PISA-side med internasjonale rapporter og publikasjoner.
• Eksempler på PISA-oppgaver på 90 språk
• Internasjonalt rammeverk ("læreplan") for PISA 2018
• OECDs årlige rapport «Education at a Glance» (2019)

• Utdanningsnytt: Milliardselskapet Pearsons vei mot PISA

• Bergesen, H. O. (2006). Kampen om kunnskapsskolen. Oslo: Universitetsforlaget.
• Breakspear, S. (2012). The Policy Impact of PISA: An Exploration of the Normative Effects of International Benchmarking in School System Performance, OECD Education Working Papers, No. 71, OECD Publishing. Les undersøkelsen.
• Elstad, E. og Sivesind K. (red.) (2010) PISA: Sannheten om skolen? Oslo: Universitetsforlaget
• Meyer, H.D. and Benavot, A. (Eds) (2013). PISA, Power and Policy: the emergence of global educational governance, Oxford: Symposium Books
• Meyer H. D. mfl. (2014). Open letter to Andreas Schleicher on PISA i The Guardian. Les brevet.
• Kjærnsli, M. og Jensen F. (red.) (2016) Stø kurs. Norske elevers kompetanse i naturfag, matematikk og lesing i PISA 2015, Oslo: Universitetsforlaget. Les rapporten.

• Jensen, F., Pettersen, A. Frønes, T. S., Kjærnsli, M., Rohatgi, A., Eriksen, A.& Narvhus, E.K. (2019). PISA 2018. Norske elevers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. Oslo: Universitetsforlaget Norsk kortrapport

• Pereyra, M. A., Kotthoff, H.-G., & Cowan, R. (Eds.). (2011). PISA under examination: Changing knowledge, changing tests, and changing schools. Rotterdam: Sense.
• Rutkowski, L. & Rutkowski, D (2016). A Call for a More Measured Approach to Reporting and Interpreting PISA Results. Educational Researcher, Vol. 45 No. 4, pp. 252–257
• Sjøberg, S. (2007). «Internasjonale undersøkelser: Grunnlaget for norsk utdanningspolitikk?» I Halvard Hølleland (red.) (2007). På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer. Oslo: Cappelen
• Sjøberg, S. (2014). PISA-syndromet. Hvordan norsk skolepolitikk blir styrt av OECD. Nytt Norsk Tidsskrift nr.,1, 30–43.
• Björnsson og Olsen (red.) (2018). Tjue år med TIMSS og PISA i Norge. Trender og nye analyser

• Aursand, L & Rutkowski, D. (2020): Exemption or Exclusion? A study of student exclusion in PISA in Norway, Nordic Journal of Studies in Educational Policy, DOI: 10.1080/20020317.2020.1856314