PISA – internasjonal skoletest

PISA er et internasjonalt prosjekt i regi av OECD. PISA har som ambisjon å teste 15-åringers kompetanser på ulike fagområder, spesielt lesing, matematikk og naturfag.

Spørsmålene som PISA skal besvare er formulert slik i de internasjonale PISA-rapportene:

Hvor godt er ungdommer forberedt til å møte framtidas utfordringer? Kan de analysere, resonnere og kommunisere sine ideer på en effektiv måte? Er de i stand til å fortsette å lære hele livet?

Testingen foregår hvert tredje år, første gang var våren 2000. Studien er designet for å kunne studere endringer over tid og for å sammenligne ferdigheter mellom land. Den syvende runden med PISA ble gjennomført våren 2018, og resultater blir publisert i desember 2019.

PISA har stor innflytelse på utdanningspolitikken i deltakerlandene, også i Norge. Det er debatt om hvor mye vekt det skal legges på PISA-resultatene i norsk skole.

Data fra PISA inngår i Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for skolen (NKVS)

I hvert land tester PISA et representativt utvalg av alle 15-åringer som går på skolen. I 2015 deltok mer enn en halv million elever fra 72 land, blant annet alle 35 OECD-land. Det var om lag 5500 norske 15-åringer som deltok. De var tilfeldig utvalgt fra i alt 229 skoler.

I Norge er PISA og de andre internasjonale undersøkelsene definert som en del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet,og deltakelse for skoler/klasser/elever som trekkes ut, er derfor obligatorisk – på samme måte som deltakelse i nasjonale prøver og eksamen er obligatorisk.

Det er tre fagområder som blir testet hver gang: lesing, matematikk og naturfag. Ett av disse fagene er det sentrale i hver testrunde. Noen land tester også økonomisk kompetanse, men Norge deltar ikke i denne delen. I tillegg har man testet kompetanse innen problemløsning.

For at oppgavene skal fungere godt i ulike land, gjennomgår de en omfattende prosess på forhånd. PISA forholder seg ikke til de ulike landenes læreplaner, men tester ut fra et rammeverk som er utviklet av internasjonale fageksperter.

PISA-testen består av en faglig del på om lag to timer, samt et spørreskjema med bakgrunnsspørsmål, både om familie og skole. Testen er skriftlig, men fra og med 2015 har testen vært digital i de fleste land, gjennomført på datamaskin.

Undersøkelsen er anonym, og verken elever eller skoler får tilbakemeldinger om sine resultater. Undersøkelsen har til hensikt å gi informasjon om sentrale forhold på systemnivå, altså for nasjonale skolemyndigheter.

PISA-resultatene presenteres på ulike måter. Den enkleste presentasjonen, som også får mest oppmerksomhet, er rangering av land etter gjennomsnittsverdier for testskår på de ulike fagområdene.

Gjennomsnittskår for norske elever har hele tiden ligget nokså nær snittet for OECD-landene på alle de tre områdene som er testet. I PISA 2015 lå Norge noe høyere på rangeringene.

Som i andre liknende internasjonale undersøkelser, TIMSS og PIRLS, er det land og regioner i Asia som utmerker seg ved å skåre høyest. Spesielt høyt ligger Singapore, Japan og Shanghai. Finland er blant landene i den vestlige verden som presterer best. Sverige, Island og Finland har alle hatt fallende prestasjoner på de faglige prøvene.

Kjønnsforskjellene i testskåre varierer sterkt mellom ulike land. Forskjellene er små mellom norske gutter og jenter i matematikk og naturfag, men forskjellene er nokså store i jenters favør i lesing, noe de er i samtlige 72 land.

Det er mindre forskjeller i skår mellom skoler i de nordiske land enn i de fleste andre land. I Sverige har imidlertid ulikheten mellom skoler økt over tid, og er nå større enn i mange andre OECD-land.

PISA kan ikke si noe om årsak og virkning, men PISA kan vise positiv eller negativ sammenheng mellom ulike variabler eller grupper av variabler.

I alle land er det en klar positiv sammenheng mellom PISA-skår og elevenes sosiale, økonomiske og kulturelle status. Sammenhengen er imidlertid mindre i de nordiske land enn i de fleste andre land.

Det er OECD som er ansvarlig for PISA-prosjektet, men deltakerlandene betaler for å delta. OECD har oppnevnt de faglige komiteene som lager testene, og mange oppgaver er lagt ut til eksterne aktører.

I Norge er det Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo som har stått for PISA-testene i de syv PISA-rundene som til nå er gjennomført. Tildelingen kommer fra Utdanningsdirektoratet.

Norge har i alle år vært godt representert i ulike arbeids- og ekspertgrupper i PISA.

PISA har stor innflytelse på offentlig debatt og utdanningspolitikk i deltakerlandene.

I Norge kom resultatene fra første PISA-test i 2001, da Kristin Clemet (H) nettopp var blitt minister for skole og utdanning. Resultatene var dårligere enn mange hadde forventet, og saken ble omtalt som «PISA-sjokket». PISA ligger i stor grad til grunn for Clemets skolereform Kunnskapsløftet, og for innføringen av nasjonale prøver i Norge. Begge deler ble videreført i nokså uendret form av den rød-grønne regjeringen (2005–2013).

I 2008 ble OECDs målinger av kompetanse utvidet med prosjektet PIAAC, en slags «voksen-PISA» som måler omtrent de samme kompetansene som PISA men da for den voksne befolkningen i OECD-land og om lag 40 andre land. Det er også laget en egen «PISA for schools», der skoler eller skoledistrikt skal kunne sammenliknes seg med andre skoler eller land. Norge deltar ikke denne studien. OECDs testprogram er ytterligere utvidet til å utvikle et «PISA for Development», der oppgaver og vanskegrad er tilpasset utviklingsland.

PISA har stor innflytelse og de fleste sidene ved undersøkelsen har blitt mye diskutert og kritisert, slik at det har utviklet seg en stor faglitteratur rundt testen.

Noe av kritikken dreier seg om metodiske og statistiske sider ved testens utforming, gjennomføring og påfølgende databehandling. Det er også faglig debatt om oppgavenes faglige kvalitet og innhold og hvordan oppgavene blir oversatt fra den «originale» engelske versjonen til de mange språkene i land der den gjennomføres. Denne kritikken føres primært i fagtidsskriftene.

I hvert land er det debatt om i hvilken grad testenes resultater kan brukes som argumenter for å føre en bestemt politikk. Denne debatten føres både i fagtidsskrifter, avisspalter og i skolepolitiske sammenhenger.

I rapportene gir PISA råd om hva slags politikk landene bør føre. Samtidig legger de liten vekt på de problemer og svakheter som er knyttet til målingene. Flere forskere har bedt om at PISA må vise mer forsiktighet når de trekker konklusjoner, og at de bedre må kommunisere feilkilder og usikkerhet.

Kritikken har på et mer overordnet og ideologisk nivå dreid seg om den innflytelsen PISA har fått på utdanningspolitikk gjennom sin definisjon av hva som er viktig både som mål for og innhold i skolen. I 2014 reiste forskere fra 40 land kritikk mot det de oppfattet som at OECD gjennom PISA i realiteten oppførte seg som et globalt utdanningsdepartement.

Det har også kommet kritikk mot at PISA, etter anbud, har gitt store deler av kontrakten for gjennomføring av PISA 2018 til Pearson, verdens største kommersielle aktør innen utdanning.

• PIAAC
• TALIS
• TIMSS
• IEA
• Nasjonale prøver
• NKVS Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for skolen

• Norsk PISA-side hos UiO med norske rapporter.
• OECDs PISA-side med internasjonale rappporter og publikasjoner.
• Eksempler på PISA-oppgaver på 90 språk
• Rammeverk for PISA 2015
• OECDs årlige rapport «Education at a Glance» (2017)

• Bergesen, H. O. (2006). Kampen om kunnskapsskolen. Oslo: Universitetsforlaget.
• Breakspear, S. (2012). The Policy Impact of PISA: An Exploration of the Normative Effects of International Benchmarking in School System Performance, OECD Education Working Papers, No. 71, OECD Publishing. Les undersøkelsen.
• Elstad, E. og Sivesind K. (red.) (2010) PISA: Sannheten om skolen? Oslo: Universitetsforlaget
• Meyer, H.D. and Benavot, A. (Eds) (2013). PISA, Power and Policy: the emergence of global educational governance, Oxford: Symposium Books
• Meyer H. D. mfl. (2014). Open letter to Andreas Schleicher on PISA i The Guardian. Les brevet.
• Kjærnsli, M. og Jensen F. (red.) (2016) Stø kurs. Norske elevers kompetanse i naturfag, matematikk og lesing i PISA 2015, Oslo: Universitetsforlaget. Les rapporten.
• Pereyra, M. A., Kotthoff, H.-G., & Cowan, R. (Eds.). (2011). PISA under examination: Changing knowledge, changing tests, and changing schools. Rotterdam: Sense.
• Rutkowski, L. & Rutkowski, D (2016). A Call for a More Measured Approach to Reporting and Interpreting PISA Results. Educational Researcher, Vol. 45 No. 4, pp. 252–257
• Sjøberg, S. (2007). «Internasjonale undersøkelser: Grunnlaget for norsk utdanningspolitikk?» I Halvard Hølleland (red.) (2007). På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer. Oslo: Cappelen
• Sjøberg, S. (2014). PISA-syndromet. Hvordan norsk skolepolitikk blir styrt av OECD. Nytt Norsk Tidsskrift nr.,1, 30–43.
• Björnsson og Olsen (red.) (2018). Tjue år med TIMSS og PISA i Norge Trender og nye analyser