Kronologisk oversikt Forstørr Forminsk

  1. 1814

    1. departement opprettes.

  2. 1821

    Stortinget etablerer Oplysningsvæsenets Fond.

  3. 1826

    Første lærerseminar opprettes.

  4. 1860

    Lov om allmueskolen på landet.

  5. 1948

    Professor ved Norges tekniske høgskole Ragnar Skancke henrettes for sin ledelse av Kirke- og undervisningsdepartementet under krigen.

  6. 1882

    Kvinner får rett til å ta examen artium.

  7. 1884

    Kvinner får adgang til universitetet og dermed rett til å ta embetseksamen.

  8. 1896

    Gymnaslovene gir en allmenn høyere skole med to hovedlinjer, real- og engelsklinjen.

  9. 1897
  10. 1905

    Universitetet får sin egen rektor ved Lov om Det Kgl. Frederiks Universitet.

  11. 1910
  12. 1922

    Norges lærerhøgskole opprettes. Normalplan for landsfolkeskolen. 

  13. 1936

    Lov om folkeskolen på landet og Lov om folkeskolen i kjøpstedene.

  14. 1946

    Norges Teknisk-Naturvitenskapelige forskningsråd opprettes.

  15. 1865

    Hartvig Nissen utnevnes til den første ekspedisjonssjefen i Kirke- og undervisningsdepartementets skoleavdeling.

  16. 1949

    Norges almenvitenskapelige forskningsråd etableres.

  17. 1954

    Forsøksrådet for skoleverket opprettes etter Lov om forsøk i skolen.

  18. 1965-70

    Ottosenkomiteen/Videreutdanningskomiteen legger gjennom fem innstillinger grunnlaget for en sterk kapasitetsutvidelse i høyere utdanning og for opprettelsen av distriktshøyskoler.

  19. 1969

    Lov om grunnskolen gir 9-årig obligatorisk skolegang. 

  20. 1974

    Lov om videregående opplæring. Gymnas, yrkes- og fagskoler samordnes i den videregående skolen og tilbudet utvides.

  21. 1982

    Kirken og deler av utdanningsfeltet skilles for første gang siden 1814 med opprettelsen av Kultur- og vitenskapsdepartementet.

  22. 1994

    ”Reform 94” i videregående opplæring.

  23. 1999

    Bologna-erklæringen underskrives og Bologna-prosessen i europeisk høyere utdanning innledes.

  24. 2001

    De første PISA-undersøkelsene publiseres.

  25. 2002

    Hele skole- og utdanningsfeltet skilles fra kirken med opprettelsene av Utdannings- og forskningsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet.

  26. 2003

    Kvalitetsreformen i høyere utdanning iverksettes. NOKUT etableres.

  27. 2004
  28. 2006

    Departementet skifter navn til Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsløftet i grunnskolen og videregående skole innføres. Barnehagesektoren blir en del av departementets forvaltningsområde. 

Kunnskapsdepartementet (KD) har det overordnede ansvaret for den nasjonale utdanningspolitikken, offentlig studiefinansiering, godkjenning av – og tilskudd til – private skoler, høyskoler og folkehøyskoler, og samordning av forskningspolitikken.

Jan Tore Sanner fra Høyre og Iselin Nybø fra Venstre er fra 2018 statsråder i Kunnskapsdepartementet. Nybø har ansvar for forskning og høyere utdanning. I tillegg til de øvrige saksområdene i departementet har Sanner ansvar for integreringsområdet som tidligere lå under Justis- og beredskapsdepartementet.

Kunnskapsdepartementet består av seks avdelinger: Avdeling for analyse, internasjonalt arbeid og kompetansepolitikk, Administrasjons- og økonomiavdelingen, Forskningsavdelingen, Opplæringsavdelingen, Universitets- og høyskoleavdelingen og Barnehageavdelingen. I tillegg eksisterer det en kommunikasjonsenhet.

Kunnskapsdepartementet har en rekke underliggende etater, blant annet Meteorologisk institutt, Statens lånekasse for utdanning, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Norges Forskningsråd og Utdanningsdirektoratet.

Kunnskapsdepartementet ble opprettet i 2006 og overtok ved opprettelsen funksjonene til det tidligere Utdannings- og forskningsdepartementet samt barnehagesakene fra det tidligere Barne- og familiedepartementet.

  • De totale utgiftene på Kunnskapsdepartementets budsjett i 2015 var 62,9 milliarder kroner.
  • Totale utgifter i statsbudsjettet for 2015: 1161,2 milliarder kroner.
  • Kunnskapsdepartementets andel av statsbudsjettet for 2015: 5,4 prosent.

I november 1814 opprettet den norske regjeringen seks departementer som skulle administrere den nye staten. Det såkalte 1. departement – forløperen til dagens Kunnskapsdepartementet – fikk ansvar for kirke-, undervisnings- og kultursaker, samt fattigomsorg og veldedige stiftelser. 1. departement ble omdøpt til Kirke- og undervisningsdepartementet i 1818. Departementet holdt til i det som snart ble kalt Departementsgården i Dronningens gate 15 inntil 1912.

Departementet forvaltet fra første stund det benefiserte kirkegodset, den største fondsformuen i Norge. I 1812 beregnet Rentekammeret verdien av kirkegodset til elleve millioner riksdaler, noe som tilsvarte det dobbelte av Norges samlede årlige eksportinntekter. Grunnlovens § 106 slo fast at denne formuen skulle øremerkes kirke og opplysning. De store pengemidlene i dette Oplysningsvæsenets Fond ga departementet mulighet til å bygge ut et av samtidens mest omfattende skole- og utdanningsvesen.

Kirke- og undervisningsdepartementet ga både tilskudd og lån til kommunene for en storstilet etablering av fastskoler over hele landet fra 1860-årene. Reformene åpnet den norske skolen, fra allmueskole til gymnas, for nye og praktisk samfunnsorienterte fag som utfordret kristendommens dominerende plass i skolen. Dette var begynnelsen på en dyptgripende endrings- og ekspansjonsperiode i norsk utdanningshistorie som kom til å legge sterke føringer på den videre utviklingen av hele skole- og utdanningsfeltet.

Den sektorspesifikke fagkyndigheten kom inn i den norske sentraladministrasjonen på ganske ulike måter i løpet av 1800-tallet. Kirke- og undervisningsdepartementet fulgte den såkalte danske modellen som plasserte sakkyndigheten innad i departementet og direkte underordnet statsråden. I de andre departementene fulgte man i større grad den såkalte svenske modellen. Her opprettet man sakkyndige direktorater utenfor departementet mens man beholdt lovkyndigheten i departementet.

Prinsippet i den svenske modellen var at politisk ukontroversielle og tekniske saksområder kunne skilles ut fra departementene og legges til frittstående direktorater. På denne måten avlastet man både statsråden og departementet som da fikk styrket sin evne til å utforme og gjennomføre politikk. At Kirke- og undervisningsdepartementet fulgte den danske modellen, viser hvor tett hele departementets forvaltningsområde var vevd inn i politiske overveielser som man mente ikke kunne settes ut til en mer teknisk innrettet ekspertise. Veier kunne bestilles ferdig levert, det var verre med kulturinstitusjoner som kirke, skole og universitet.

I de første tiårene etter 1945 handlet departementets historie om stor vekst og ambisiøse reformer over hele spekteret fra folkeskole til universitet. Forvaltningsoppgavene var etter hvert av et helt annet omfang og en helt annen karakter enn de hadde vært før krigen. Departementet gjennomlevde selv en kraftig vekst. Før krigen var det 70 ansatte, mens i 1973 var Kirke- og undervisningsdepartementet det største i den norske sentralforvaltningen med nesten 300 medarbeidere. Departementet vokste ut av sine kontorer ved Solli plass, og i 1969 flyttet man inn i den såkalte Y-blokka i det nye regjeringskvartalet.

Juristene dominerte lenge det praktiske arbeidet i departementet. Først etter krigen kom den store integrasjonen mellom politikk og forvaltning, og da i hovedsak i politikernes regi og på politikkens premisser. Også i Kirke- og undervisningsdepartementet utviklet det seg fram til omkring 1980 det Tore Grønlie har kalt et «politisert fagstyre». Departementet opprettet mange sakkyndige råd som fikk stor innflytelse over politikkutformingen. Forsøksrådet for skoleverket står fram som selve kroneksempelet på hvordan Kirke- og undervisningsdepartementet nå mer aktivt trakk inn sakkyndig ekspertise på skole- og utdanningsfeltet.

Departementet hadde fire råd i 1948. I 1970 var dette tallet steget til 13. I samme periode økte antall avdelinger innad i departementet fra tre til syv. Argumentet for å beholde den sakkyndige ekspertisen nær den politiske ledelsen var den samme som på 1800-tallet: Skole- og utdanningspolitikken var avhengig av nær politisk styring og kunne ikke settes ut til mer teknisk orienterte direktorater. De ulike reformene var da også i stor grad drevet fram fra kjernen i det Arbeiderpartiet som regjerte i mesteparten av denne klassiske sosialdemokratiske perioden i norsk politisk historie.

Fra omkring 1980 begynte en periode med mange omorganiseringer av departementets saksområder. I de neste 25 årene ble ulike deler av det tradisjonelle Kirke- og undervisningsdepartementets forvaltningsområder skilt ut, andre oppgaver kom til, og elementene ble satt sammen på nye måter. Departementet skiftet navn flere ganger i løpet av disse prosessene.

Fra midten av 1980-årene kom også prinsipper og målsettinger om rasjonalisering og effektivisering inn med begrepet om «Den nye staten». I samsvar med internasjonale trender ble i løpet av kort tid såkalt virksomhetsplanlegging og målstyring nye og sentrale verktøy i alle departementene. Alle offentlige virksomheter skulle gjøres mer ansvarlige og kostnadseffektive gjennom å formulere klare målsettinger som i ettertid kunne måles mot oppnådde resultater. På skole-, utdannings-, og forskningsområdene betydde dette at departementet skulle sette opp målsettinger for de ulike sektorene og virksomhetene, men at måten man skulle nå disse målene skulle bestemmes av fylkeskommunen, kommunen eller de enkelte institusjonene.

Dette bidro til å raskt bryte ned den rådsbaserte forvaltningstradisjonen som karakteriserte Kirke- og undervisningsdepartementet i den klassiske sosialdemokratiske perioden fra 1945 til slutten av 1970-årene. Prinsippene i «Den nye staten» og de New Public Management-inspirerte verktøyene for målstyring og virksomhetsplanlegging, understøttet i neste omgang ambisjoner om å sentralisere departementets makt og reformere det norske skole- og utdanningssystemet som et integrert og samlet hele.

Fra omkring årtusenskiftet ble høy kompetanse innen matematikk, naturfag og teknologi i stadig større grad sett som selve nøkkelfaktoren for framtidig innovasjonsevne og økonomisk styrke i den såkalte internasjonale kunnskapsøkonomien. Et slikt syn samlet bred politisk støtte også i Norge. Nå ble det utviklet nasjonale og internasjonale resultatmål og rangeringer på nær sagt alle av departementets forvaltningsområder. Disse målingene og rangeringene informerer både departementet selv, politikere, studenter, elever, foreldre, lærere, forskere og det mer generelle offentlige ordskiftet. Nasjonale prøver, PISA-tester, tellekanter, studiepoengproduksjon og gjennomstrømmingstall er nå, sammen med nye organer som NOKUT og Utdanningsdirektoratet, viktige premissleverandører for den norske skole-, utdannings- og forskningspolitikken.

Det var en klar tilslutning til denne 2000-tallets hegemoniske kunnskapsøkonomiske diskurs, både i Norge og internasjonalt, da Utdannings- og forskningsdepartementet skiftet navn til Kunnskapsdepartementet i 2006. Det samme året ble også barnehagesektoren innlemmet i departementets forvaltningsområde. Kunnskapsdepartementet har vært opptatt av ikke å gi slipp på sin tradisjonelle rolle som den øverste ansvarlige myndighet for den norske skole- og utdanningssektoren. Det hersker samtidig liten tvil om at det gjennom de 10–15 siste årene er blitt gjort grunnleggende endringer i forvaltningen av politikkområdene under departementet, ikke minst gjennom opprettelse av Utdanningsdirektoratet i 2004.

opprettet 30. november 1814

Tiltredelsesdato Statsråd
30. november 1814 Niels Treschow
28. september 1816 Christian Krohg
november 1817 Niels Treschow

opprettet 17. november 1818

Tiltredelsesdato Statsråd
oktober 1819 Jonas Collett
september 1820 Niels Treschow
9. juli 1822 Poul Christian Holst
april 1823 Niels Treschow
28. juni 1825 Poul Christian Holst
16. september 1825 Christian Adolph Diriks
10. november 1836 Oluf Schouboe
16. november 1836 Andreas Arntzen
juni 1837 Poul Christian Holst
september 1839 Oluf Schouboe
10. november 1840 Poul Christian Holst
september 1843 Oluf Schouboe
september 1844 Poul Christian Holst
19. april 1848 Hans Riddervold
september 1849 Jørgen Herman Vogt
juni 1850 Søren A. W. Sørenssen
august 1850 Jørgen Herman Vogt
september 1850 Hans Riddervold
september 1854 Jørgen Herman Vogt
7. oktober 1854 Otto Vincent Lange
september 1855 Hans Riddervold
1. juli 1872 Carl Peter Parelius Essendrop
28. november 1874 Rasmus Tønder Nissen
oktober 1876 Jens Holmboe
oktober 1877 Rasmus Tønder Nissen
november 1880 Jens Holmboe
oktober 1881 Rasmus Tønder Nissen
30. januar 1882 Nils Christian Egede Hertzberg
mars 1884 Henrik Laurentius Helliesen
4. mars 1884 Nils Christian Egede Hertzberg
26. juni 1884 Elias Blix
august 1885 Jakob Liv Rosted Sverdrup
august 1886 Elias Blix
24. februar 1888 Jakob Liv Rosted Sverdrup
13. juli 1889 Jacob Aall Bonnevie
6. mars 1891 Vilhelm Andreas Wexelsen
juli 1892 Carl Christian Berner
2. mai 1893 Anton Christian Bang
27. april 1895 Emil Stang
14. oktober 1895 Jakob Liv Rosted Sverdrup
17. februar 1898 Vilhelm Andreas Wexelsen
22. oktober 1903 Hans Nielsen Hauge
11. mars 1905 Christoffer Knudsen
27. januar 1906 Otto Jensen
23. oktober 1907 Abraham Theodor Berge
19. mars 1908 Karl Seip
18. september 1909 Knut Johannes Hougen
2. februar 1910 Just Knud Qvigstad
20. februar 1912 Edvard Apolloniussen Liljedahl
31. januar 1913 Aasulv Olsen Bryggesaa
26. oktober 1915 Jørgen Gunnarson Løvland
21. juni 1920 Nils Riddervold Jensen
22. juni 1922 Martin Olsen Nalum
6. mars 1923 Ivar Bergesen Sælen
12. desember 1923 Karl Sanne
25. juli 1924 Ivar Petterson Tveiten
5. mars 1926 Wilhelm Christian Magelssen
28. januar 1928 Olav Martinius Knutsen Steinnes
15. februar 1928 Sigvald Mathias Hasund
12. mai 1931 Nils Trædal
3. mars 1933 Knut Liestøl
20. mars 1935 Nils Hjelmtveit
25. juni 1945 Kaare Fostervoll
28. juni 1948 Lars Magnus Moen
28. oktober 1953 Birger Martin Bergersen
22. april 1960 Helge Sivertsen
28. august 1963 Olaf Kortner
25. september 1963 Helge Sivertsen
12. oktober 1965 Kjell Bondevik
17. mars 1971 Bjartmar Gjerde
18. oktober 1972 Anton Skulberg
16. oktober 1973 Bjartmar Gjerde
15. januar 1976 Kjølv Egeland
8. oktober 1979 Einar Førde
14. oktober 1981 Tore Austad
8. juni 1983 Kjell Magne Bondevik
9. mai 1986 Kirsti Kolle Grøndahl
13. juni 1988 Mary Synnøve Kvidal

Opprettet 1. januar 1990 som Utdannings- og forskningsdepartementet, kirkesakene ble tillagt departementet 1. januar 1991

Tiltredelsesdato Statsråd
16. oktober 1989 Einar Steensnæs
3. november 1990 Gudmund Hernes
22. desember 1995 Reidar Sandal
17. oktober 1997 Jon Lilletun
17. mars 2000 Trond Giske

opprettet 1. januar 2006. Ble 2002–2006 kalt Utdannings- og forskningsdepartementet

Tiltredelsesdato Statsråd
19. oktober 2001 Kristin Clemet
17. oktober 2005 Øystein Djupedal
18. oktober 2007 Bård Vegar Solhjell (barnehage- og skolesaker)
18. oktober 2007 Tora Aasland (saker om høyere utdanning og forskning)
20. oktober 2009 Kristin Halvorsen (barnehage- og opplæringssaker)
23. mars 2012 Kristin Halvorsen (hele departementet)
16. oktober 2013 Torbjørn Røe Isaksen
17. januar 2018 Jan Tore Sanner (opplæring og integreringssaker)
Iselin Nybø (forskning og høyere utdanning)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.