Fjernundervisning, opplæringsmetode hvor lærer og elev er atskilt i rom og/eller tid, og hvor tekniske hjelpemidler brukes for å formidle lærestoff og opprette toveis forbindelse mellom lærer og elev til støtte for læringsprosessen.

Som undervisningsmetode har fjernundervisning eksistert i Norge i mange år i form av brevundervisning (se brevskoler). Begrepet fjernundervisning kom i vanlig bruk her i landet i løpet av 1980-årene etter opprettelsen av Open University i Storbritannia. Fjernundervisning gjør det mulig for alle å skaffe seg kunnskap og ferdigheter selv om man bor langt fra lærestedet. Fjernundervisningseleven kan følge den studieplanen som passer ham selv best, og eleven venner seg til systematisk arbeid mot et mål. Fjernundervisning tas individuelt, i grupper (brevringer, nettringer) eller som kombinert undervisning.

Spesielle læremidler, audiovisuelle og i den senere tid også databasert kommunikasjon blir brukt, avhengig av hvilke emner som skal behandles, og hvilke målgrupper som skal nås. Materiellet består gjerne av tekstbøker, kommentar- og oppgavehefter og materiell for programmert undervisning. Tekstbøker, lærebøker og lærerhefter gir faktisk informasjon supplert med arbeidsoppgaver, mens elevhefter som regel gir kortere tekster og arbeidsoppgaver. Studiemateriellet er bygd opp spesielt for denne formen for undervisning. Det karakteristiske er toveiskommunikasjonen ved at elevene sender inn oppgavesvar, enten skriftlig eller på video- eller lydkassett, eller diskett, og får korrigering og veiledning av læreren.

Nå brukes flere medier, ofte i kombinasjon: trykt materiell, radio- og fjernsynsprogrammer, film, lydkassetter, videokassetter, telefon, telefaks, datamaskiner med opplæringsprogramvare osv. Billedtelefon ble tatt i bruk i 1988 i Trysilprosjektet, et fjernundervisningssamarbeid mellom Trysil videregående skole og andre skoler. Den teknologiske utvikling har åpnet for mange muligheter for fjernundervisning, f.eks. interaktive satellittsendinger med direkte fjernsyn kombinert med telefonsamtaler; toveis overføring av informasjon og kommunikasjon via datanettverk (internettbaserte kurs); CD-ROM med både tekst, bilder og lyd; samt telekontakt med bibliotek og mediatek.

Det kan være naturlig å skille mellom synkron og asynkron fjernundervisning. I den synkrone må elev og lærer være til stede samtidig på hvert sitt sted, eleven vil høre og som oftest se læreren mens han/hun underviser, ofte er det toveis forbindelse slik at elevene kan gi tilbakemelding og stille spørsmål til læreren. Denne type undervisning kan foregå ved hjelp av billedtelefon eller videokonferanser. Det finnes elektroniske tavler og storskjermer, forskjellige former for datakommunikasjon og høykvalitets lyd og billedoverføring.

Ved ulike datanettportaler kan elever og lærere (én til én eller flere til flere) arbeide synkront mot samme tekst ved diskusjoner eller oppgaveløsninger. Ved nettbaserte kurs (CSCL, Computer Supported Communication and Learning) kan læreren f.eks. ha et lite kamera og mikrofon montert på sin PC på sin arbeidsplass så elevene ved sine hjemme-PC-er rundt om i hele verden kan høre og se læreren og det han viser frem. De kan sende spørsmål og svar direkte via Internett med e-post eller delta i en prategruppe (chat) i avbrekk under forelesningen og etterpå. Læreren kan lese spørsmålene og kommentarene som kommer fra elevene på skjermen og svare på dem muntlig direkte.

I asynkrone undervisningssystemer er det ikke noe krav om samtidig tilstedeværelse av lærer og elev. Slike systemer kan for eksempel være basert på instruksjonsvideoer, multimedie CD-ROM, eller de kan benytte datakommunikasjon mot databaser. Det er utviklet mange undervisningsopplegg basert på Internett, også interaktive selvinstruerende læremidler. I slike systemer kan både tekst, lyd og bilder overføres mellom lærer og elever og innbyrdes mellom elevene, men all informasjon mellomlagres i databaser, slik at den enkelte deltaker selv bestemmer når han vil hente ut eller legge inn informasjon.

Utdannings- og forskningsdepartementet gir utviklingsmidler til offentlige og frittstående utdanningsinstitusjoner til utredning og utviklingsprosjekter. Departementet har sammen med hovedorganisasjonene i arbeidslivet etablert Norgesuniversitetet, som fra 2004 er departementets sakkyndige organ på området. Det yter årlige tilskudd til Norsk Forbund for Fjernundervisning (NFF), som har flere universiteter og de viktigste offentlige og private fjernundervisningsinstitusjonene som medlemmer. Videre gis rammetilskudd til godkjente frittstående fjernundervisningsinstitusjoner, i hovedsak til subsidiering av hva eleven må betale for undervisningen. For å få godkjenning må fjernundervisningsvirksomheten bl.a. ha et allmennyttig formål og være landsdekkende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.