husmorskole

Norges første husmorskole ble åpnet på Abildsø i 1865 av Minna Wetlesen (1821–1891). Hennes mann, Fredrik Wetlesen, sto som leder av skolen. Husgjerningsskole for unge Bondepiger var den første husmorskolen, ikke bare i Norge, men også i Europa. Skolen var privat og hadde tilknytning til Selskapet for Norges Vel. Et viktig motiv for opprettelsen av skolen var å gjøre unge kvinner mer forberedt på sitt yrkesliv. Enkelte unge var borte på tjeneste og lærte derfor mer om husstell enn de hadde gjort i barndomshjemmet, men mange fikk også ansvar for hus og hjem – ofte store husholdninger – uten å ha relevant erfaring.

Undervisningen og pensum dannet mønster for senere skoler. Det ble undervist i fag som var viktige for gårdsdrift, slik som melkestell og hagestell, men også kjolesøm og linsøm. Elevene ble også undervist i allmennfag som norsk, regning, historie, geografi og kjemi. Skolen tilbød kurs i pedagogikk, som var viktig for å utdanne lærere til de mange husmorskolene som senere ble opprettet.

Først 12 år senere ble det startet en husmorskole i offentlig regi på gården Holmedal i Sogn og Fjordane. Dette var den første av en rekke skoler som ble opprettet i kystdistriktene på slutten av 1870- og begynnelsen av 1880-tallet. Disse første skolene tilbød en bred allmennutdannelse for kvinner og var en parallell til landbruksfagskoler for menn. Etter hvert ble båndet til de landbruksfaglige miljøene svekket.

Samtidig med opprettelsen av den første husmorskolen pågikk en debatt i Norge om husarbeid, eller «det kvinnelige stell» som det da ble kalt. Debatten viser at husarbeidet ble tillagt stor vekt for å få bukt med 1800-tallets store folkesykdommer samt i forbedringer av familienes levekår og dermed bekjempelse av sosiale problemer som fattigdom og alkoholisme. Striden kalles den store grautstriden, men den handlet om mye mer en grøt.

Grautstriden viser to ulike syn på hvilke virkemidler som skulle til for å gjøre husmødrenes viktige arbeid mer effektivt: På den ene siden sto Eilert Sundt (1817–1875) og på den andre Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885), som også hadde legestanden på sin side. Asbjørnsen og hans meningsfeller hevdet at det var uklokt av norske bondekvinner å blande mel i grøten etter at den var kokt, fordi kroppen ikke kunne nyttegjøre seg dette melet. De argumenterte ut fra ny kunnskap og ønsket å styrke forskningens stilling i husmorfaget og forskningsbasert undervisning.

Eilert Sundt hevdet at kvinnene lagde grøt på bakgrunn av kunnskap opparbeidet gjennom generasjoner. Husstellet var (og er) et kunnskapsfelt der tradisjon og erfaring står sterkt. Sundt hadde respekt for dette og visste at det lå generasjoners visdom i mange av dagens skikker. Sundts standpunkt i denne debatten var den samme som hans innstilling til husmorskoler: Han mente at norske kvinner ikke trengte husmorskoler eller andre formyndere.

Han viste i sin bok Om Renligheds-Stellet i Norge at sansen for renslighet er gammel i vår kultur. Han mente at norske kvinner slett ikke manglet «renligheds sands», og det trengtes ikke «for den sags skyld at oprette husholdningsskoler». Han mente at en utvikling mot en høyere hygienisk standard, eller «pyntelighet og prydelighet», ville komme dersom kvinnens arbeidssituasjon og økonomi ble bedret. Dersom husmødrene ble avlastet fra utearbeid på gårdene, fikk bedre utstyr, innleid hjelp, et større forråd av tekstiler og bedre tilgang til vann ville de klare resten selv, mente Sundt.

Selv om Eilert Sundt fikk rett i at kroppen kunne nyttegjøre seg melet, tapte han grautstriden i det store og det hele. Dette fikk store konsekvenser, ikke bare for hans muligheter til å drive forskning, men også for det videre arbeidet med å forbedre «det kvinnelige stell» etter hans modell.

På slutten av 1800-tallet tok det offentlige et sterkt ansvar for husmorskolene. Dette ble styrket gjennom et Stortingsvedtak i 1908 som startet en rask utvikling av husmorskoler i regi av kommunale myndigheter, ledet av Landbruksdepartementet. De nye husmorskolene hadde kortere kurs og manglet gårdsbruk og pensjonat slik de første skolene hadde hatt. Byene hadde vokst raskt på slutten av 1800-tallet med en raskt voksende, fattig befolkning.

Det var bred politisk enighet rundt opprettelsen av skolene. Husmorskolene ville gjøre kvinner bedre i stand til å ta vare på hus og hjem, og bedringer i «det kvinnelige stell» ville føre til både nedgang i de store folkesykdommene og dermed reduserte utgifter for staten samt bedre utnyttelse av ressurser, slik at velstanden vokste i hjemmet. Det siste var ikke minst viktig for å få bukt med sosiale problemer som fattigdom og alkoholisme, som igjen skapte offentlige utgifter, i tillegg til sosiale problemer og dermed potensiell politisk uro.

Frigjøring fra utearbeidet, slik at husmoren kunne konsentrere seg om å ta vare på familien, ble sett på som en frigjøring av kvinner. Mange av de arbeidsoppgavene som velferdsstaten løste i andre halvdel av 1900-tallet, slik som omsorg for barn og syke, og oppgaver industrien løste senere, som bearbeiding av matvarer og produksjon av ferdigvarer som såpe og klær, var det husmoren som gjorde. En oppvurdering av husarbeidets status var viktig for kvinnesaksforeninger, arbeiderkvinner og alle med interesse for å bedre folks levekår.

Den første skolekjøkkenundervisningen ble satt i gang av Dorothea Christensen (1847–1908) på Sandefjord folkeskole i 1890. Året etter ble det startet skolekjøkkenundervisning ved Kampen skole i Kristiania av Helga Helgesen (1863–1936), som var en av lærerinnene ved skolen. Helga Helgesen var en pioner i arbeidet i Oslo og argumenterte for at opplæring i mat og matstell i folkeskolen ville forbedre de fattiges situasjon. Skolekjøkken ble en kampsak for folkeskolens lærerinner i hele landet. Faget ble obligatorisk i byskolen i 1908, men det tok mange år før dette også skulle gjelde på landet. I 1892 fikk de to pionerene en bevilgning på 2000 kroner fra Stortinget for å lage kurs for skolekjøkkenlærerinner.

Statens Lærerskole i Husstell ble opprettet på Stabekk i 1909 og var viktig for utdannelse av lærere til husmorskolene og for utviklingen av kunnskap. Skolen ble senere en del av Høgskolen i Oslo og Akershus.

En viktig pådriver for husmorskoler var Norges Husmorforbund, som ble stiftet i 1915 med navnet Hjemmenes Vels Landsforbund. På det første landsmøtet i 1919 uttalte forbundet sin holdning til undervisning i husstell: Skolene skulle styrke hjemmets posisjon som en moralsk lomme i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Husmorforbundet var en sterk forkjemper for rasjonaliserings- og effektiviseringstankegangen, der amerikanske rasjonaliseringsprinsipper utviklet for industrien ble overført til husarbeidet. Denne tankegangen fikk også gjennomslag i det offentlige arbeidet rettet mot husmødre. Husarbeidet skulle bygge på ny, vitenskapelig kunnskap og ikke på gammel (over)tro.

Bondekvinnelaget ble opprettet i 1917 og hadde mange av de samme kampsakene som husmorforbundet, blant annet opprettelsen av husmorskoler og undervisning i husstell.

I 1919 opprettet regjeringen en komité for å vurdere obligatorisk husmorskole for alle jenter. Planen var et kurs på fem måneder. Komiteens innstilling kom i 1922 og gikk inn for et obligatorisk kurs med 1000 undervisningstimer, men fikk ikke gjennomslag. Dette skyldtes delvis en endring i skolepolitikken der man gikk bort fra obligatorisk undervisning etter folkeskolen, og dels nedgangstidene som kom fra slutten av 1920-tallet. Det var altså ikke en endring i synet på husmorens stilling eller kunnskapsbehov som gjorde at husmorskolen ikke ble obligatorisk.

Utbyggingen av husmorskoler gikk raskt fram til 1920, men mellomkrigstiden førte til nedskjæringer av offentlige utgifter og stagnasjon i arbeidet. Først i 1936 kom en ny folkeskolelov der det ble bestemt at husstellundervisningen skulle være obligatorisk i by-folkeskolen. For framhaldsskolene ble dette obligatorisk fra 1946.

Etter andre verdenskrig var det stor uenighet om hvordan utdanningen skulle legges opp. Gårdbrukerkoner og byhusmødre skulle utdannes til svært ulike arbeidsplasser. Fellesbetegnelsen husmødre dekket over ulike levekår og skapte uenighet om hva som var viktig og relevant kunnskap.

På 1950- og 1960-tallet pågikk en endring av skolene fra å utdanne kvinner til husmødre, med vekt på hennes fremtid som mor og hustru, til å se utdannelsen som en start på en karriere med lønnet arbeid. Denne endringen har sammenheng med avviklingen av husmorpolitikken og husmorfamilien generelt (se husmor). Husmor var ikke lenger sett som et yrke, og en god del av husmødrenes tidligere arbeidsoppgaver ble nå utført av privat eller offentlig finansierte institusjoner som sykehjem, gamlehjem, barnehager med mer. Utdannelsen ble rettet mot slike yrker og ikke mot å «bare» være hjemme.