husmorskole

Husmorskole

Eriksen, Louis/Oslo Museum. CC BY SA 3.0

Husmorskole er en fellesbetegnelse for flere skoler og kurs med formål å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Skolene var viktige i utdannelsen av mange unge kvinner fra de første ble etablert i 1865 og fram til de sluttet å eksistere i 1976. På begynnelsen av 1920-tallet fantes 56 skoler, tallet økte til 64 skoler i 1957. Over 3000 kvinner ble hvert år uteksaminert. Planene om å gjøre husmorskolen obligatorisk for alle kvinner fra 1919 ble aldri noe av, men gjennom opplæring i husstell i grunnskolen fikk likevel alle jenter og senere også gutter noe grunnleggende opplæring i deler av husmorskolens fagkrets; mat og ernæring.

Husmorskolene ble startet som et ledd i en profesjonalisering av husmoren og husarbeidet. Forbedringer gjennom spesialisering, effektivisering og kunnskapsheving var et politisk mål som både kvinnesaksforeninger, arbeiderkvinnene, Norges vel og helsemyndighetene stilte seg bak. Husarbeidet ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familiens kår og livssituasjon i by og bygd, blant både fattige og rike.

De første husmorskolene var klare paralleller til landbruksfagskoler for gutter. De hadde gårdsbruk med internat, og hage- og dyrestell var viktige fag. Etterhvert kom det også skoler i byene og koblingen til landbruk ble svekket. På 1970-tallet ble husmorskolene avviklet, samtidig med en rekke andre institusjoner som arbeidet med profesjonalisering av husarbeid. Både skolene i seg selv og kunnskapen som var formidlet der tapte prestisje og ble latterliggjort.

Hva det ble undervist i var ulikt i byene og på landet. Viktige fag var matlaging og ernæring, renhold og hygiene, reparasjon av klær, håndarbeid, flekkfjerning og klesvask, stryking  og rulling, påkledning og ressursutnyttelse innen tekstiler, barnestell og pleie av syke. I tillegg ville skolene på landet ha fag knyttet til drift og stell av hage og dyr. Norges Husmorforbund var opptatt av de emosjonelle sidene ved husmorgjerningen og ønsket mer vekt på dette enn på de rene husstellfagene. Skolene underviste også noe i allmennfag som matematikk  og norsk.

De første lærebøkene i husstell, Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen, kom i 1845 og er skrevet av Hanna Winsnes. Winsnes og andre kunnskapsrike kvinner hadde organisert en uformell opplæring i husstell gjennom å ta inn unge kvinner i husholdet og lære dem opp. Winsnes’ bok kom senere i utallige opplag, det siste i 1921. Boken gir en innføring i det arbeidet en husmor på en stor gård måtte kunne, alt fra slakting og baking til husdyrhold, såpekoking og lysestøping. Winsnes ga også ut husholdningsbok for fattige husmødre og en for «tarvelige» familier i by og bygd. Dessuten ga hun ut en lærebok om veving og en bok for tjenestepiker. I alle sine skrifter rettet mot husholdsfag understreket hun viktigheten av orden og renslighet, god planlegging og god utnyttelse av de råstoffene man hadde tilgjengelig.

Grunnboken i husmorskolen var Husmorboken, senere kalt Husmorboka. Den ble utgitt første gang i 1930, deretter med flere ulike redaktører, en rekke opplag og utgaver fram til 1967. Boken var ikke bare en viktig lærebok, men fungerte også som et referanseverk og en oppslagsbok som den enkelte husmor skulle kunne gå tilbake til gjennom hele sin gjerning.

Husstellboka bygger videre på Husmorboka. Den ble gitt ut i 1974. Boken var ment både som en skolebok for videregående skole, og som forordet i 1975 spesifiserer, en «pålitelig rådgiver i de praktiske spørsmålene som knytter seg til det daglige husstellet».

Etter 1976, da husmorskolene ikke lenger fantes som eget skoleslag, ble fag og emner trukket inn i videregående skole, men da mer rettet mot omsorg, renhold og matlaging utenfor hjemmet. Opplæring i stell av eget hjem ble begrenset til heimkunnskap og skolekjøkkenundervisningen i grunnskolen. De ulike bøkene som er brukt i opplæringen retter seg til klassetrinn fra 4. klasse og oppover.

Norges første husmorskole ble åpnet på Abildsø i 1865 av Minna Wetlesen. Hennes mann Fredrik Wetlesen sto som leder av skolen. «Husgjerningsskole for unge Bondepiger» var den første husmorskolen ikke bare i Norge, men i Europa. Skolen var privat og hadde tilknytning til Selskapet for Norges Vel. Et viktig motiv for opprettelsen av skolen var å gjøre unge kvinner mer forberedt på sitt yrkesliv. Enkelte unge var borte på tjeneste og lærte således mer om husstell enn det den kunnskapen barndomshjemmet hadde gitt, men mange fikk også ansvar for hus og hjem, ofte store husholdninger, uten å ha relevant erfaring.

Undervisningen og pensum dannet mønster for senere skoler. Det ble undervist i fag som var viktige for gårdsdrift, slik som melkestell og hagestell, men også kjolesøm og linsøm. Elevene ble også undervist i allmennfag som norsk, regning, historie, geografi og kjemi. Skolen tilbød kurs i pedagogikk, som var viktig for å utdanne lærere til de mange husmorskolene som senere ble opprettet.

Først 12 år senere ble det startet en husmorskole i offentlig regi på gården Holmedal i Sogn og Fjordane. Dette var den første av en rekke skoler som ble opprettet i kystdistriktene på slutten av 1870- og begynnelsen av 1880-tallet. Disse første skolene tilbød en bred allmennutdannelse for kvinner og var en parallell til landbruksfagskoler for menn. Etter hvert ble båndet til de landbruksfaglige miljøene svekket.

Samtidig med opprettelsen av den første husmorskolen pågikk en debatt i Norge om husarbeid, eller «det kvinnelige stell» som det da ble kalt. Debatten viser at husarbeidet ble tillagt stor vekt for å få bukt med 1800-tallets store folkesykdommer, og i forbedringer av familienes levekår og dermed bekjempelse av sosiale problemer som fattigdom og alkoholisme. Striden kalles den store grautstriden, men den handlet om mye mer en grøt.

Grautstriden viser to ulike syn på hvilke virkemidler som skulle til for å gjøre husmødrenes viktige arbeid mer effektivt: På den ene siden sto Eilert Sundt og på den andre Peter Christen Asbjørnsen, som også hadde legestanden på sin side. Asbjørnsen og hans meningsfeller hevdet at det var uklokt av norske bondekvinner å blande mel i grøten etter at den var kokt, fordi kroppen ikke kunne nyttegjøre seg dette melet. De argumenterte ut fra ny kunnskap og ønsket å styrke forskningens stilling i husmorfaget og forskningsbasert undervisning.

Eilert Sundt hevdet at kvinnene lagde grøt på bakgrunn av kunnskap opparbeidet gjennom generasjoner. Husstellet var (og er) et kunnskapsfelt der tradisjon og erfaring står sterkt. Sundt hadde respekt for dette og visste at det lå generasjoners visdom i mange av dagens skikker. Sundts standpunkt i denne debatten var den samme som hans innstilling til husmorskoler: Sundt mente at norske kvinner ikke trengte husmorskoler, eller andre formyndere.

Han viste i sin bok Om Renligheds-Stellet i Norge at sansen for renslighet er gammel i vår kultur. Han mente norske kvinner slett ikke manglet «renligheds sands», og det trengtes ikke «for den sags skyld at oprette husholdningsskoler». Han mente at en utvikling mot høyere hygienisk standard, eller pyntelighet og prydelighet, som var hans begreper, ville komme dersom kvinnens arbeidssituasjon og økonomi ble bedret. Dersom husmødrene ble avlastet fra utearbeid på gårdene, fikk bedre utstyr, innleid hjelp, et større forråd av tekstiler og bedre tilgang til vann ville de klare resten selv, mente Sundt.

Selv om Eilert Sundt fikk rett i at kroppen kunne nyttegjøre seg melet, tapte han i det store bildet grautstriden. Dette som fikk store konsekvenser både for hans muligheter til å drive forskning og for det videre arbeidet med å forbedre det kvinnelige stell etter hans modell.

På slutten av 1800-tallet tok det offentlige et sterkt ansvar for husmorskolene. Dette ble styrket gjennom et Stortingsvedtak  i 1908 som startet en rask utvikling av husmorskoler i regi av kommunale myndigheter, ledet av Landbruksdepartementet. De nye husmorskolene hadde kortere kurs og manglet gårdsbruk og pensjonat slik de første skolene hadde hatt. Byene hadde vokst raskt på slutten av 1800-tallet, med en raskt voksende fattig befolkning.

Det var bred politisk enighet rundt opprettelsen av skolene. Husmorskoler ville gjør kvinner bedre i stand til å ta vare på hus og hjem og bedringer i «det kvinnelige stell» ville føre både til nedgang i de store folkesykdommene og dermed reduserte utgifter for staten, og bedre utnyttelse av ressurser, slik at velstanden i hjemmet vokste. Det siste var ikke minst viktig for å få bukt med sosiale problemer som fattigdom og alkoholisme, som igjen skapte offentlige utgifter, i tillegg til sosiale problemer, og dermed potensielt politisk uro.

Frigjøring fra utearbeidet, slik at husmoren kunne konsentrere seg om å ta vare på familien, ble sett på som en frigjøring av kvinner. Mange av de arbeidsoppgavene velferdsstaten i andre halvdel av 1900-tallet løste, slik som omsorg for barn og syke, og oppgaver industrien senere løste, som bearbeiding av matvarer og produksjon av ferdigvarer som såpe og klær, var det husmoren som gjorde. En oppvurdering av husarbeidets status var viktig for kvinnesaksforeninger, for arbeiderkvinner og for alle med interesse for å bedre folks levekår.

Den første skolekjøkkenundervisningen ble satt i gang av Dorothea Christensen på Sandefjord folkeskole i 1890. Året etter ble det startet skolekjøkkenundervisning ved Kampen skole i Kristiania av Helga Helgesen, som var en av lærerinnene ved skolen. Helga Helgesen var en pioner i arbeidet i Oslo, og argumenterte for at opplæring i mat og matstell i folkeskolen ville forbedre de fattiges situasjon. Skolekjøkken ble en kampsak for folkeskolens lærerinner i hele landet. Faget ble obligatorisk i byskolen i 1908, men det tok ennå mange år før dette også gjaldt på landet. I 1892 fikk de to pionerene en bevilgning på 2000 kroner fra Stortinget for å lage kurs for skolekjøkkenlærerinner.

Statens Lærerskole i Husstell ble opprettet på Stabekk i 1909 og var viktig for utdannelse av lærere til husmorskolene og for utviklingen av kunnskap. Skolen ble senere en del av Høgskolen i Oslo og Akershus

En viktig pådriver for husmorskoler var Norges Husmorforbund, som ble stiftet i 1915 med navnet Hjemmenes Vels Landsforbund. På det første landsmøtet i 1919 uttalte forbundet sin holdning til undervisning i husstell: Skolene skulle styrke hjemmets posisjon som en moralsk lomme i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Husmorforbundet var en sterk forkjemper for rasjonaliserings- og effektiviseringstankegangen, der amerikanske rasjonaliseringsprinsipper utviklet for industrien ble overført til husarbeidet. Denne tankegangen fikk også gjennomslag i det offentlige arbeidet rettet mot husmødre. Husarbeidet skulle bygge på ny, vitenskapelig kunnskap, og ikke gammel (over)tro.

Bondekvinnelaget, opprettet i 1917, hadde mange av de samme kampsakene som husmorforbundet, blant annet opprettelsen av husmorskoler og undervisning i husstell.

I 1919 opprettet regjeringen en komité for å vurdere obligatorisk husmorskole for alle jenter. Planen var et kurs på fem måneder. Komiteens innstilling kom i 1922 og gikk inn for et obligatorisk kurs med 1000 undervisningstimer, men fikk ikke gjennomslag. Dette skyldtes delvis en endring i skolepolitikken, bort fra obligatorisk undervisning etter folkeskolen, og dels nedgangstidene som kom fra slutten av 1920-tallet. Det var således ingen endring i synet på husmorens stilling eller kunnskapsbehov som gjorde at husmorskole ikke ble obligatorisk.

Utbyggingen av husmorskoler gikk raskt fram til 1920, men mellomkrigstiden førte til nedskjæringer av offentlige utgifter og stagnasjon i arbeidet. Først i 1936 kom en ny folkeskolelov der det ble bestemt at husstellundervisningen skulle være obligatorisk i by-folkeskolen. For framhaldsskolene ble dette obligatorisk fra 1946.

Etter andre verdenskrig var det stor uenighet om hvordan utdanningen skulle legges opp. Gårdbrukerkoner og byhusmødre skulle utdannes til svært ulike arbeidsplasser. Den felles betegnelsen husmødre dekket over ulike levekår og skapte uenighet om hva som var viktig og relevant kunnskap.

På 1950 og 1960-tallet pågikk en endring av skolene fra å utdanne kvinner til husmødre, med vekt på hennes fremtid som mor og hustru, til å se utdannelsen som en start på en karrière med lønnet arbeid. Denne endringen har sammenheng med avviklingen av husmorpolitikken, og husmorfamilien generelt (se husmor). Husmor var ikke lenger sett som et yrke. En god del av husmødrenes tidligere arbeidsoppgaver ble nå utført av privat eller offentlig finansierte institusjoner som sykehjem, gamlehjem, barnehager, med mer. Utdannelsen ble rettet mot slike yrker og ikke mot å «bare» være hjemme. 

  • Almuevennen No. 52. Løverdagen den 24de December 1864, sp. 415f.
  • Ambjørnrud, Olga 1958. Husmorboka. Oslo: Cappelen.
  • Avdem, Anna Jorunn & Kari Melby, Melby, Kari (red.) 1985. Oppe først og sist i seng: Husarbeid i Norge fra 1850 til i dag. Oslo.: Universitetsforlaget.
  • Børke, Ingunn 1975. Husstellboka E; Reinhold tekstiler. Oslo: Cappelen.
  • Edvardsen, Erik Henning 2014 Husgjerningsskolen på Abildsø - Europas første husmorskole
  • Fuglerud, Gerd 1980. Husstellskolenes historie i Norge. Oslo.: Grøndahl.
  • Hagerman, Gro. 2015: Husstell blir samfunnssak
  • Sundt, Eilert 1975. Om Renligheds-Stellet i Norge: Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet. Oslo: Gyldendal.
  • Erichsen, Bodil Chr. 2017 Norske kvinners liv og kamp. Res publica

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.