Jødeforfølgelser. Jøder blir offentlig nedverdiget i en tysk by. Etter kobberstikk fra 1715 av Peter Fehr.

Jødeforfølgelser (Antisemittismen) (tysk nedverdigelse, 1715) av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Jødeforfølgelser, er kjent allerede fra førkristen tid og forekom i betydelig omfang også i Romerriket, men fikk særlig utbredelse i det kristne Europa. Motivene for disse har vært politiske, økonomiske, sosiale og religiøse; overtro, fordommer og frykt er også blitt utnyttet.

Forfølgelsene kunne ta form av latterliggjøring, landsforvisning, tvangskonverteringer (til både kristendom og islam), utestengning, gettoisering og regelrette massakrer.

Allerede i hellenistisk tid (se hellenismen) ble jødene oppfattet som en fremmed folkegruppe som drev med ukjente, magiske ritualer. Fra og med høymiddelalderen dukket det også opp anklager om ritualmord og beskyldninger om at jødene skjendet hostien. Under svartedauden 1348–49 ble det hevdet at jødene forgiftet brønner, skjønt pesten også rammet jøder; 350 jødiske menigheter ble utryddet i massakrer som følge av slike beskyldninger. Så sent som i 1911 ga ritualmordbeskyldningen seg utslag i en rettssak (Beiilis-prosessen) i Kiev.

I førmoderne tid var forfølgelsene oftest et resultat av motstand mot jødenes religiøse praksis og annerledeshet, forestillingen om at jødene var kollektivt ansvarlige for Jesu død og at jødene i samtiden hatet de kristne. Ved å konvertere til majoritetens religion kunne jøder bli en del av storsamfunnet, selv om både de selv og deres etterkommere likevel ofte ble betraktet med mistro, som i Spania og Portugal før og under inkvisisjonen.

Fra slutten av 1800-tallet ble forfølgelsene også knyttet til det misforståtte begrepet rase. Samtidig oppsto også forestillinger om at jødene ønsker å kontrollere verden, en idé som bl.a. fikk sin næring gjennom det antisemittiske og fabrikkerte verket Sions vises protokoller, som ble utgitt første gang i 1903. Slike konspirasjonsteorier dukker fremdeles opp i mange sammenhenger.

Den moderne antisemittismen fikk et organisert uttrykk i form av antisemittiske politiske partier. Nazitidens jødeutryddelser (holocaust) utgjør kulminasjonen av den moderne antisemittismens jødefiendtlige forestillinger og praksis.

Møtet mellom jøder og muslimer går tilbake til islams første tid. På 600-tallet bodde det jødiske stammer både i det sydvestlige området av Den arabiske halvøy (i dagens Jemen) og i hele fjellområdet Hedsjas, fra Mekka i syd og nordover. Da Muhammed og hans tilhengere flyktet til Medina (Yatrib) i 622 (hijra), var tre jødiske stammer bosatt i selve byen. Mot muslimenes forventning, nektet jødene å anerkjenne den nye profeten. To av stammene i byen ble jaget på flukt, den tredje stammens menn ble drept, og dens kvinner og barn solgt som slaver. Stammen Banu Nadir skal ha flyktet til det velstående jødiske samfunnet i oasen Khaybar, men i 629 ble også denne erobret, etter harde kamper. Slaget ved Khaybar regnes som en viktig seier i muslimsk tradisjon, og brukes i politisk øyemed frem til i dag.

De gjenværende jødiske innbyggerne fikk tillatelse til å bli, mot å overlate store deler av sine eiendeler og inntekter til seierherrene. Det ble inngått en avtale som skulle danne grunnlaget for senere avtaler med minoritetene. I 642, under kalifen Omar ibn al-Khattab (Omar l), ble jødene i Khaybar likevel fordrevet, de fleste bosatte seg i  JerikoJordan-dalen. De nøyaktige omstendighetene rundt disse hendelsene er fremdeles omstridt. Jødene på den arabiske halvøy ble tidlig beskyldt for politisk forræderi, og Koranen inneholder en hel del anti-jødiske utsagn.

Likevel hadde jødene gjennomgående bedre kår i de muslimske land enn i det kristne Europa, forholdet var ikke belastet med de samme teologiske stridsspørsmål som preget forholdet mellom jøder og kristne. Som tilhørende ahl al-kitab (bokfolkene) hadde jødene en spesiell status, dhimmi. Mot å godta muslimenes overordnede posisjon i samfunnet, underlegge seg visse restriksjoner, samt betale en spesiell skatt, hadde jødene (og de kristne) frihet til utøvelse av egen religion og rett til beskyttelse av liv og eiendom. Dette hindret likevel ikke tidvis og stedvis diskriminering og forfølgelse. Ved å konvertere til islam kunne de alltid endre sine rettigheter og status, noe mange også etter hvert gjorde.

Da Jerusalem ble erobret av Omar l, i 638, fikk jødene igjen tilgang til byen – noe de ikke hadde hatt under de bysantinske kristne. Men fra 969, under fatimidene, ble forholdene vanskeligere for minoritetene. I 1009, under sultanen Al Hakim, var det aksjoner mot jøder og kristne i Fustat (det gamle Kairo). I det muslimske Spania deltok jødene lenge på nesten alle plan i samfunnet, men på 1100-tallet forlangte nye muslimske herskere fra Nord-Afrika (almoravidene og almohadene) at jøder måtte konvertere til islam, eller utvandre.

I 1465 ble jødene i den jødiske ghetto (mellahen) i byen Fez i Marokko massakrert. I 1790 var det nye jødemassakrer i Marokko, i 1828 i Bagdad og i 1839 og 1865 i Iran, og deretter i flere andre land. På 1800-tallet spredte også kristne og europeiske antijødiske forestillinger seg til disse landene, og påstander om ritualmord dukket opp bl.a. i Damaskus i 1840. Anklagene førte til at mange jøder ble arrestert og torturert. Slike beskyldninger ble etterhvert fremsatt i de fleste land i Midtøsten og på Balkan. De brukes også ofte i de arabiske lands antijødiske propaganda i dag.

Det tidligere Osmanske rikets oppløsning etter den første verdenskrig, og oppdeling av området i separate stater under vestlig ledelse, førte først til nye muligheter for de jødiske samfunnene. Men med fremveksten av den tyske nasjonalsosialismen ble antisemittiske ideer (se antisemittismen) spredt i arabiske land, spesielt til Irak, der jødene ble underlagt nye og strenge restriksjoner. Nazistiske ideer førte til en omfattende plyndring og regelrett massakre på jødene i Bagdad den 1. og 2. juni 1941 (farhud). Dette ble begynnelsen på slutten for det gamle jødiske samfunnet i Mesopotamia. I 1947 var det pogromer i Syria, der alle synagogene i Aleppo ble ødelagt.

Opprettelsen av i  staten Israel i 1948 gjorde det vanskeligere for jødene i de arabiske land. Etter hvert som landene vant sin selvstendighet, ble det innført stadig strengere tiltak mot de jødiske samfunnene, hvorav noen kunne føre sin historie 2500 år tilbake i tid. Jødene ble fratatt sine statsborgerskap, rettigheter og eiendom. Synagoger ble brent, jøder drept og jødiske hus rasert, samtidig som utreise til Israel ofte ble nektet. Noen land tillot organisert utvandring, forutsatt at all eiendom ble tilbake, som Irak i 1950. Andre tvang sine jødiske minoriteter ut av landet; som Jemen i 1948, Egypt i 1956 og 1967, Marokko i 1963, Algerie i 1962 og Libya i 1957 og 1967. Også i Tunis gjorde forfølgelser og antijødiske opptøyer det utrygt for jøder, av de rundt 105 000 i 1948 er det nå under 2000 igjen i landet.

Nesten én million jøder har måttet forlate sine gamle hjemland i den arabiske verden i tiden etter 1948. Antisemittiske bøker, som Sions vises protokoller, i arabisk oversettelse, selges fremdeles fritt i de arabiske land og brukes ved høyere læresteder.

Chazan, Robert: Medieval Stereotypes and Modern Antisemitism, 1997.

Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz (red.): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, 2005.

Graus,  František: Pest, Geissler, Judenmorde: das 14. Jahrhundert als Krisenzeit, 1988.

Heil, Johannes: Gottesfeinde - Menschenfeinde : die Vorstellung von jüdischer Weltverschwörung (13. bis 16. Jahrhundert), 2006.

Lorenz, Einhart: Veien mot holocaust, 2003.

Trachtenberg, Joshua: The Devil and the Jews, 1943.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. august 2015 skrev Knut A Rosvold

Lenken til artikkelen "antisemittismen" virker ikke.

17. august 2015 skrev Bente Groth

Hei,

Har sett på dette og funnet at lenken virket for meg.

Bente Groth (fagansvarlig)

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.