Den kristne antijudaismen

Antijudaismen utviklet seg med kristendommen, som vokste frem som selvstendig religion i århundrene etter Kristus’ død. Kristendommen gjorde krav på å erstatte det gamle paktsfolket, det vil si jødene, som ifølge Mosebøkene var Guds utvalgte folk. Begrepet om den kristne kirken, slik det ble utformet av kristne teologer, hadde brodd mot dem som ikke anerkjente Kristus som frelser.

Et tilbakevendende motiv, som har sine røtter i Det nye testamentet, er også fremstillingen av jødene som kristusmordere. I påskefortellingen i Markusevangeliet ble jødene gjort til hovedansvarlige for henrettelsen av Kristus. Denne oppfatningen ble videreformidlet av flere av kristendommens mest sentrale teologer – blant andre Augustin (354–430 evt.).

Selv om antijudaismen dermed har et religiøst utgangspunkt, har den likevel også hatt kulturelle, sosiale og økonomiske sider. Et vanlig motiv i middelalderens kunst og litteratur var for eksempel bildet av jøden som en gjerrig og pengegrisk ågerkarl – en klisjé som ofte ble knyttet til legenden om Judas og de 30 sølvpenger. Den økonomiske motiverte fiendtligheten overfor jødene ble i middelalderen også ofte gitt religiøse begrunnelser.

I den tidlige middelalderen (cirka 500–1050) foregikk det i liten grad en demonisering av jødene slik som i senere epoker. Fiendtligheten mot jødene ble styrt ovenfra, av en Kirke som ville forhindre blandingsekteskap og omvendelser til jødedommen. I denne fasen finnes det få spor etter folkelige aggresjoner.

I løpet av høymiddelalderen (cirka 1050–1300) spredte de antijødiske fordommene seg i befolkningen. Et viktig vendepunkt var korstogene, som hadde til hensikt å spre katolsk kristendom og å erobre det «hellige landet», Palestina. Korstogsbegeistringen brakte med seg aggresjon og overgrep mot jødiske bosetninger i europeiske byer og i Palestina. I Mainz, Worms og Köln ble de jødiske koloniene mer eller mindre utslettet på 1100-tallet. I Jerusalem og Haifa myrdet korsfarerne samtlige jøder. Bildet er likevel ikke helt entydig – jødene ble flere steder forsvart mot voldelige overgrep av geistlige og verdslige makthavere.

På 1100- og 1200-tallet dukket det også opp nye antijødiske forestillinger. Jødene ble anklaget for å begå ritualmord og beskyldt for å ha skjendet det kristne nattverdsbrødet. Ritualmordlegenden er første gang dokumentert i Norwich i 1144 og bredte seg i de påfølgende århundrene som ild i tørt gress i Europa, selv om den ble avvist av Pavekirken. Ryktene om at jødene skjendet nattverdsbrødet dukket opp i det 13. århundre. Dette var nært assosiert med oppfatningen av jødene som kristusmordere og ble i motsetning til ritualmordanklagene anerkjent av styresmaktene.

Bakgrunnen for anklagen var et vedtak om nattverden (det eukaristiske dogmet) på Det fjerde laterankonsilet (kirkemøte i Roma i 1215), som innebar at kristne ble påbudt å tro at brød og vin forvandlet seg til virkelig kjøtt og blod under messen (transsubstansiasjonslæren). Det ble påstått at jøder hadde kjøpt eller stjålet nattverdsbrødet, for deretter å skjende det for å håne den kristne lære. Jøder ble flere steder forfulgt og henrettet med utgangspunkt i slike beskyldninger.

På 1200-tallet ble det også vanlig i en rekke europeiske land å markere jødisk identitet med egne klesplagg eller lapper, også dette med utgangspunkt i beslutninger ved kirkemøtet i 1215. I Tyskland, Polen og Wien måtte jødene bære egne hatter. I flere områder i Sentral-Europa ble disse reglene for å markere jødisk identitet skjerpet i løpet av 1200- og 1300-tallet.

Demoniseringen av jødene fikk ytterligere næring i senmiddelalderen. Hungersnøden i Nord-Europa i 1315–1317 og i Sør-Europa i 1346–1347, økende politisk militær aggresjon, kirkelig forfall og – fremfor alt – svartedauden i 1340-årene frembrakte en apokalyptisk sinnsstemning, som slo ut i en intensivert jakt etter syndebukker.

Fra 1300-tallet ble anklagene om skjending av nattverdsbrød (hostieskjending) og ritualmord supplert med konspirasjonsmyter om jødene som brønnforgiftere og pestspredere. Allerede i 1321 bredte det seg anklager i Frankrike om at de spedalske og jødene hadde sluttet seg sammen for å forurense kristne drikkevannskilder. Liknende rykter ble spredt i massiv skala i Europa under svartedauden mellom 1347 til 1352, og resulterte mange steder i omfattende forfølgelser. Hundrevis av jødiske menigheter mellom Spania og Øst-Europa ble ødelagt under den store pesten. Bare i Strasbourg ble 2000 jøder drept på en og samme dag. Enkelte steder ble jødiske menigheter gjort kollektiv ansvarlig for sykdommen før den brøt ut.

Forfølgelsene skjedde på tross av den katolske kirkens offisielle oppfatninger. I 1348 utstedte for eksempel pave Clemens 4 i 1348 en bulle (pavebrev) hvor han advarte mot konspirasjonsmyten og understreket at jøder like ofte ble rammet av pesten som de kristne.

I senmiddelalderens religiøse verdensbilde spilte djevler og demoner en stadig mer konkret rolle. I tidens religiøse forkynnelse, kunstuttrykk og folklore ble «jøden», Djevelen og Antikrist forbundet med hverandre. I senmiddelalderens dramaoppsettinger spilte jødene skurkenes rolle, og i billedkunsten ble de ofte fremstilt som demoner, skorpioner, griser og giftblandere. De negative forestillingene bidro til fordrivelser og økt segregering. I 1290 ble jødene forvist fra England, i 1394 ble de fordrevet fra Frankrike og i 1492 ble de jaget ut fra Spania. Ved inngangen til tidligmoderne tid var de jødiske befolkningene i flere områder også tvunget inn i egne kvarterer eller ghettoer.

Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet brakte ikke med seg et oppgjør med den kristne demoniseringen av jødene. Reformatoren Martin Luther fordømte den katolske kirkens hardhendte politikk overfor jødene i sine skrifter fra 1520-årene. Hensikten her var ikke å markere støtte til jødedommen som religion, men å vinne jøder over til kristendommen. Hans senere skrifter var derimot preget av aggressiv demonisering. I 1543 utga Luther skriftet «Von den Juden und ihren Lügen» (Om jødene og deres løgner) – en tekst som 400 år senere ble dukket opp på nytt i nazistisk propaganda. Luther beskrev her jødene som giftslanger, djevelens barn og parasitter, som næret et intenst hat mot alle kristne. Han oppfordret også til å tenne på jødenes hus og synagoger.

Med Luther som forbilde ble det forfattet flere traktater om jøder og det såkalte jødeproblemet i løpet av 1500-tallet. Antijudaismens tankeforestillinger levde videre både i katolske og protestantiske områder, selv om teologien utover 15, 16- og 1700-tallet gradvis ble supplert med sekulære argumenter. Bare i de tyskspråklige områdene er det dokumentert 12 tilfeller av ritualmordbeskyldninger i løpet av det 16. århundret. Slike anklager ble også støttet av ledende intellektuelle. Johannes Eck, som var Luthers fremste motstander i Tyskland under reformasjonen, trykte i 1541 blant annet et 200 siders skrift hvor han argumenterte for at det var sant at jødene tok livet av kristne barn.

Også i den tidligmoderne epoke finnes det eksempler på omfattende jødeforfølgelser. Mest dramatiske var pogromene i Khmelnytskyj i det nåværende Ukraina i 1648, som vedvarte i flere tiår og som anslagsvis krevde omkring 100 000 ofre.

• antisemittisme
• Den moderne antisemittismen
• Holocaust: folkemordet på jødene under andre verdenskrig
• Holocaust i Norge