Den romerske inkvisisjonen er en fellesbetegnelse på en rekke forskjellig organiserte katolske domstoler som forfulgte kjetteri i Italia og på Malta under formell ledelse av troskongregasjonen i Roma etter 1542. I motsetning til den spanske inkvisisjonen og den portugisiske inkvisisjonen var den romerske inkvisisjonen lite opptatt av kryptojøder (konvertitter fra jødedommen og deres etterfølger som ble mistenkt for å følge mosaisk  lov i hemmelighet) og avsa relativt få dødsdommer.

Det ble gjennomført en serie inkvisisjoner i Italia i middelalderen, og etter 1500 fikk man også her etablerte permanente inkvisisjonstribunaler slik som i Spania og Portugal. I 1542 fikk disse en formell organisasjon da Troskongregasjonen ble opprettet som en del av den romerske kurie. Den romerske inkvisisjonen var mest aktiv i sitt første århundre, mindre aktiv i andre halvdel av 1600-tallet, og svant hen på 1700-tallet.

Tribunalene (domstolene) som lå under Troskongregasjonen var svært forskjellig organisert ettersom dette varierte med hva verdslige myndigheter tillot i det politisk fragmenterte Italia på 1500- og 1600-tallet. I de spanske områdene (Sicilia, Sardinia, kongedømmet Napoli, hertugdømmet Milano) fikk den romerske inkvisisjonen ingen tilgang. På Sicilia og Sardinia ble det i stedet grunnlagt tribunaler som var del av den spanske inkvisisjonen.

I Napoli fungerte biskopene som inkvisitorer på samme måte som i middelalderen. I Venezia var inkvisisjonstribunalene helt underlagt republikkens politiske ledelse, mens i Pavestaten fungerte den romerske inkvisisjonen med verdslige myndigheters fulle støtte. I de fleste andre italienske stater var situasjonen en mellomting mellom disse ytterpunktene.

Grunnen for opprettelsen av den romerske inkvisisjonen var protestantismens påvirkning i Italia på midten av 1500-tallet, og det var saker mot protestanter og katolikker med sympati for reformasjonens  idéer som dominert de første tiårene. I liten grad var man opptatt av å forfølge påståtte kryptojøder, slik man var i Portugal og Spania.

Astronomen Galileo Galilei ble stevnet for den romerske inkvisisjonen, men ble benådet.

Galileo foran inkvisisjonen av Joseph Nicolas Robert-Fleury. Falt i det fri (Public domain)

I andre halvdel av 1500-tallet forsøkte man å få en sterkere sentralstyring med krav om at alle dødsdommer skulle godkjennes av troskongregasjonen i Roma før de kunne eksekveres, og senere at alle tribunaler skulle sende inn årlig rapporter over alle dommer som var avsagt. Det siste var trolig inspirert av systemet i den spanske inkvisisjonen, men en slik sentralisering var umulig i det politisk fragmenterte Italia. Mange av tribunalene fikk likevel en sterkere frihet i forhold til andre lokale krefter og myndigheter på denne tiden, og det endelig systemet med tydelig definerte tribunaler og klare regler, prosedyrer og rapportering til Roma som ble etablert i 1570-årene holdt seg helt til den romerske inkvisisjonen forsvant. Det viktigste unntaket fortsatte å være Venezia der inkvisisjonstribunalet var styrt av republikkens politiske myndigheter så lenge det eksisterte.

Fra 1570-årene av ble protestantismen oppfattet som mindre truende, og den romerske inkvisisjonen dreide i stedet oppmerksomheten mot trolldom, sodomi, blasfemi, forbudte bøker og andre mindre alvorlige saker. Etter å ha bekjempet protestantismen i Italia ble den romerske inkvisisjonens rolle nå å skulle disiplinere den katolske befolkningen og kontrollere kulturen i videre forstand enn rent formelle avvik i religiøs doktrine. De mest kjente og omstridte rettssakene fra den romerske inkvisisjonen var mot Giordano Bruno og Galileo Galilei, to katolske vitenskapsmenn.

Inkvisisjonen fikk også en stadig større betydning når utenlandske protestanter i Italia ville konvertere til katolisismen og når europeere som hadde vært slaver i barbareskstatene i Nord-Afrika og vært tvunget til å konvertere til Islam, vendte tilbake. Begge disse gruppene gjennomgikk rettssaker som hadde til hensikt å klargjøre hva deres motivasjon var og hadde vært, og hvor målet var å gjøre gode katolikker ut av dem.

Flere av tribunalene opphørte å eksistere i løpet av 1700-tallet uten å noensinne bli nedlagt, mens de fleste ble avskaffet på slutten av århundret eller under fransk okkupasjon under napoleonskrigene. Selve troskongregasjonen har derimot overlevd til våre dager.

  • Black, Christoper. (2009), The Italian Inquisition. Yale University Press.
  • Prosperi, Adriano. (1996). Tribunali della coscienza inquisitori, confessori, missionari. G. Einaudi
  • Romeo, Giovanni. (2002). L'inquisizione nell'Italia moderna. Laterza.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.