vitne – jus

Vitne, person som avgir forklaring for en domstol uten å være part i saken. Den som kan gi opplysninger om forhold som vil kunne være av betydning i en sak, er etter innstevning i alminnelighet pliktig til å møte for en domstol og gi forklaring om forholdet. En forutsetning for møteplikt er at vitnets bolig eller oppholdssted er i Norge. Vitnet skal som utgangspunkt gi forklaringen umiddelbart for den dømmende rett. Retten kan imidlertid frita vitnet fra møteplikten dersom vitnet har mer enn 800 km reise med rutegående befordringsmiddel eller 125 km på annen måte og fremmøte vil medføre uforholdsmessig ulempe eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning. Retten må i den forbindelse ta hensyn til muligheten for og nytten av eventuelt fjernavhør ved hjelp av telefon eller nytten av at vitnets forklaring skjer ved bevisopptak for en annen domstol.

For plikten til å gi vitneforklaring (vitneprov) gjelder visse begrensninger. Et vitne kan f.eks. nekte å svare på et spørsmål når det kan forutsettes at svaret vil utsette vitnet eller noen av vitnets nærmeste for straff eller tap av borgerlig aktelse. I visse tilfeller kan et vitne være utelukket fra å forklare seg, f.eks. når det gjelder spørsmål som vitnet ikke kan svare på uten å krenke taushetsplikt.

En vitneforklaring skal som regel på forhånd bekreftes med forsikring om at vitnet vil fortelle den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe. Falsk vitneforklaring straffes med fengsel inntil 5 år dersom den er bekreftet med forsikring; ellers er straffen bøter eller fengsel inntil 2 år. Regler om vitneforklaring i sivile saker er gitt i tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 femte del, særlig kap. 24, og for straffesaker i straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 10. Vitnet har rett til skyss- og kostgodtgjørelse i forbindelse med at det møter for retten for å avgi forklaring, samt få erstattet legitimert økonomisk tap (utlegg og tapt arbeidsfortjeneste) i den utstrekning retten finner det rimelig.

I straffesaker brukes betegnelsen vitne også om person som uten å være mistenkt/siktet forklarer seg for politiet. Politiet kan som hovedregel ikke pålegge noen å forklare seg for politiet. Unntak gjelder for offentlige tjenestemenn når forklaring kan skje uten å krenke deres taushetsplikt. Forklaringen skal skrives ned og undertegnes av vitnet. Nærmere regler om vitners forklaringer til politiet er gitt i straffeprosessloven §§ 230 flg. og i påtaleinstruksen kap. 8.

Se også rettsvitne og vitterlighetsvitne.

Anonym vitneførsel, betegnelse på forklaring som avgis av et vitne i retten på en slik måte at vitnets identitet kun blir kjent for rettens medlemmer, aktor og forsvarer. De som får slik opplysning, vil ha taushetsplikt om vitnets identitet. Det gjelder også for forsvareren i forhold til siktede. Forsvareren kan imidlertid velge å nekte å motta opplysning om vitnets identitet. Beslutning (kjennelse) om anonym vitneførsel treffes av retten, og det er bare adgang til slik vitneførsel i særskilt angitte straffesaker (bl.a. i alvorlige narkotikasaker og i drapssaker). Det er som hovedregel et vilkår for anonym vitneførsel at det kan være fare for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller vitnets nærstående dersom vitnets identitet blir kjent. Men beslutning om anonym vitneførsel kan bare treffes dersom det er strengt nødvendig og ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar. (Se straffeprosessloven § 130a.) Dersom vilkårene for anonym vitneførsel i retten er oppfylt, vil vitnets identitet også kunne holdes skjult i forbindelse med politiavhør under etterforskingen (straffeprosessloven § 234a og påtaleinstruksen kap. 8A).

• Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (Lovdata)