vitne - jus

Et vitne er en person som avgir forklaring for en domstol uten å være part i saken. Bestemmelser om vitner og plikt til å vitne står i tvisteloven av 17. juni 2005 kapittel 24 for sivile saker og i straffeprosessloven av 22. mai 1981 kapittel 10 for straffesaker. Den som kan gi opplysninger om forhold som vil kunne være av betydning i en sak, er etter innstevning pliktig til å møte for en domstol og gi forklaring om forholdet.

En vitneforklaring skal som regel på forhånd bekreftes med forsikring om at vitnet vil fortelle den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe. Falsk vitneforklaring straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.

Vitneplikt

Den som kan gi opplysninger om forhold som vil kunne være av betydning i en sak, og som bor eller oppholder seg i Norge, er etter innstevning pliktig til å møte for en domstol og gi forklaring om forholdet. Dette følger av tvisteloven § 24-1 og straffeprosessloven §§ 108 og 109. En forutsetning for møteplikt er at vitnets bolig eller oppholdssted er i Norge. Vitnet skal som utgangspunkt gi forklaringen umiddelbart for den dømmende rett. Retten kan imidlertid gjøre unntak fra dette dersom reiseveien for vitnet er lang. Det er i så fall mulig i stedet å foreta fjernavhør eller bevisopptak.

For plikten til å gi vitneforklaring gjelder visse begrensninger. For eksempel kan et vitne være utelukket fra å forklare seg når det gjelder spørsmål som vitnet ikke kan svare på uten å krenke taushetsplikt. Dette gjelder i en rekke yrker, for eksempel som prest, advokat eller helsepersonell, gjelder det taushetsplikt. Retten kan da i utgangspunktet ikke motta forklaring fra vedkommende med mindre den som har krav på hemmelighold, samtykker.

Vitner i politisaker

I straffesaker brukes betegnelsen vitne også om person som uten å være mistenkt eller siktet forklarer seg for politiet. Politiet kan som hovedregel ikke pålegge noen å forklare seg for politiet. Unntak gjelder for offentlige tjenestemenn når forklaring kan skje uten å krenke deres taushetsplikt. Forklaringen skal skrives ned og undertegnes av vitnet. Nærmere regler om vitners forklaringer til politiet er gitt i straffeprosessloven §§ 230 flg. og i påtaleinstruksen kapittel 8.

Anonym vitneførsel

Anonym vitneførsel er en forklaring som avgis av et vitne i retten på en slik måte at vitnets identitet kun blir kjent for rettens medlemmer, aktor og forsvarer. De som får slik opplysning, vil ha taushetsplikt om vitnets identitet. Det gjelder også for forsvareren i forhold til siktede. Forsvareren kan imidlertid velge å nekte å motta opplysning om vitnets identitet. Beslutning (kjennelse) om anonym vitneførsel treffes av retten, og det er bare adgang til slik vitneførsel i særskilt angitte straffesaker (blant annet i alvorlige narkotikasaker og i drapssaker). Det er som hovedregel et vilkår for anonym vitneførsel at det kan være fare for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller vitnets nærstående dersom vitnets identitet blir kjent. Men beslutning om anonym vitneførsel kan bare treffes dersom det er strengt nødvendig og ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar. (Se straffeprosessloven § 130a.) Dersom vilkårene for anonym vitneførsel i retten er oppfylt, vil vitnets identitet også kunne holdes skjult i forbindelse med politiavhør under etterforskingen (straffeprosessloven § 234a og påtaleinstruksen kapittel 8A).

Godtgjørelse til vitner

Det følger av Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse av 21. juli 1916 at når økonomisk tap er legitimert, kan retten tilkjenne vitnet dekning for utlegg og tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning det finnes rimelig. Vitner har rett til reisegodtgjøring etter regulativet for reiser innenlands for statens regning.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg