Tempelherreordenen, katolsk ridderorden, stiftet 1119 i Jerusalem med formål å verne pilegrimene i Det hellige land. Ordenen fikk hovedkvarter i et palass som ifølge sagnet skulle grense til Salomos tempel, derav navnet Tempelherreordenen (offisielt navn: Kristi og Salomons tempels fattige riddere). Ordenen ble godkjent av et kirkemøte i Troyes 1129; dens regel skal ha blitt satt opp i samarbeid med Bernhard av Clairvaux. Tempelherreordenen vokste raskt og fikk store rikdommer. Omkring 1300 talte den ca. 20 000 riddere, med sentre både i Palestina og flere steder i Europa. Da det kristne herredømmet i Palestina ble brutt, flyktet Tempelherreordenen 1291 til Kypros. Deres store rikdommer ble oppbevart i Paris og London, og de drev utstrakt bankvirksomhet. Den franske kongen, Filip den smukke, kom i stor gjeld til dem. Han fikk pave Clemens 5 til å oppløse ordenen 1312. Dens siste stormester, Jacques de Molay, ble brent i Paris 1314, en stor del av ordenens gods i Frankrike og England ble inndratt til fordel for kongen. Fra 1800-tallet av har tallrike organisasjoner, oppstått innen europeisk esoterisme, hevdet å videreføre tempelherreordenen, men historisk dokumentasjon for slik kontinuitet mangler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.