crimen maiestatis

Betydningen av maiestas og dets juridiske konsekvenser er uklart på mange punkter. Maiestas populi Romani kjenner vi fra flere kilder fra republikken, og viser til en spesiell form for verdighet det romerske folk besitter som kan overføres til deres lovlig valgte embetsmenn. Å krenke denne verdigheten var dermed også en forbrytelse som måtte påtales og straffes. Dette ble kalt crimen maiestatis (populi Romani imminutae/minutae).

Til og begynne med ser det ut til at dette begrepet dekket høyforræderi og forbrytelser mot staten (res publica) og det romerske folk, og ble særlig brukt mot embetsmenn som hadde vanskjøttet sitt embete og dermed krenket dets verdighet, slik vi ser det fra den første registrerte generelle lov om maiestas, lex Appuleia fra Saturninus på slutten av det andre århundre fvt. Med Sullas lex Cornelia de maiestate ble en permanent domstol (quaestio maiestatis) opprettet. Det var antagelig her at også paragrafer som skulle beskytte embetsmannen mot ærekrenkelser og verbale angrep ble inkludert, i et forsøk på å innskrenke den totale ytringsfriheten.

Maiestas-lovgivningen ble videreført under Julius Caesar og Augustus, og vi ser en klar dreining over til de mer gjenkjennelige anklagene om majestetsfornærmelser. Keiseren bar personlig romerfolkets verdighet, og det å krenke ham ble oppfattet som forræderi. Gradvis blir maiestas-lovgivningen en anledning til å rettsforfølge injurier (æreskrenkelser) mot keiseren og hans opphøyethet, og ettersom keiserkulten ble utviklet ble dette også sett i sammenheng med krenkelse av gudene, altså blasfemi (asebeia/impietas). Maiestas-lovgivningen inkluderte etter hvert krenking av keiseren, impietas in principem.

Et problem i så måte var at Augustus lot ansvaret for slike saker overføre fra spesialdomstoler til senatet, hvor både diskusjonen og den enkeltes stemme var åpen. Det å tale eller stemme imot slike anklager kunne derfor lett bli ansett som å motarbeide keiseren. Maiestas-prosesser ble dermed assosiert med angivere og forfølgelse av opposisjonelle under «onde» keisere. Den enkelte keiseren kunne begrense omfanget av slike prosesser ved å klargjøre grunnlaget for hvilke anklager som skulle rettsforfølges, men ikke avskaffe verken injurier, forræderi og sammensvergelser mot eget liv.

• romerrett
• Romerriket