Den portugisiske inkvisisjonen, kobberstikk fra 1685.

Den portugisiske inkvisisjonen av Allain Manesson Mallet. Falt i det fri (Public domain)

Den portugisiske inkvisisjonen var et system av kirkelige domstoler under kongelig kontroll som skulle forfølge kjetteri og opererte etter inkvisisjonsprinsippet. Den ble opprettet i 1536 etter modell av Den spanske inkvisisjonen og endelig avskaffet i 1821.

Det hadde vært tidligere forsøk på å opprette en inkvisisjon i Portugal, men de hadde i stor grad strandet på pavens motstand. I 1531 utstedte pave Clemens 7 en bulle som grunnla en portugisisk inkvisisjon, men han trakk den tilbake året etter. Først i 1536 utstedte paven etter ønske fra kong Johan 3 en bulle som førte til grunnleggelsen av en portugisisk inkvisisjon som var virksom og varig. 

Den portugisiske inkvisisjonen ble ledet av en storinkvisitor som ble valgt av kongen og utnevnt av paven. Storinkvisitorene valgte inkvisitorene som bemannet tribunalene. Et særtrekk ved Den portugisiske inkvisisjonen er at menn fra kongefamilien ble utnevnt som storinkvisitor. Den andre storinkvisitoren var bror av Johan 3, og ble selv kong Henrik av Portugal etter at Johan døde.

Under storinkvisitoren og det kongelige inkvisisjonsrådet i Lisboa lå det fire tribunaler: Lisboa, Evora, Coimbra og Goa. I Portugal tok man hensyn til de spanske erfaringene: der hadde man redusert antallet inkvisisjonstribunaler betraktelig i tiårene etter grunnleggelsen. Derfor valgte man å dele det portugisiske fastlandet mellom tre tribunaler. Tribunalet i Lisboa hadde i tillegg ansvaret for de store portugisiske koloniene i Brasil, Vest-Afrika, Atlanterhavsøyene (Madeira, Asorene og São Tomé) og portugisiske fartøyer i hele verden. I motsetning til Den spanske inkvisisjonen ble det ikke opprettet et portugisisk inkvisisjonstribunal i Amerika.

Utenfor byene der Inkvisisjonens tribunaler holdt til var dens tilstedeværelse ivaretatt gjennom av ulønnede tjenestemenn, kjent som inkvisisjonskommissærer (comissários) og inkvisisjonsbrødre (familiares). Inkvisisjonsbrødrene utgjorde inkvisisjonens bevæpnede arm og deres rolle var å foreta arrestasjoner på Inkvisisjonens vegne, og å eskortere inkvisitorene på visitas og under prosesjoner og troshandlinger (autos da fé). Inkvisisjonskommissærene foretok lokale avhør og samlet inn lokal informasjon som ble sendt til inkvisitorene i skriftlig form. De var oftest sogneprester og fungerte som et slags lokalt byråkrati for inkvisitorene. Inkvisisjonens kontroll av disse områdene baserte seg derfor i stor grad på brevutveksling mellom inkvisisjonstribunalene og inkvisisjonskommissærene, men inkvisitorene besøkte også tidvis tribunalets distrikt. I alvorlige saker ble den anklagede sendt til tribunalet for forhør, for eksempel fra Brasil til Lisboa. Mindre alvorlige saker ble ført via brev og dom ble avsagt på bakgrunn av skriftlig materiale uten at noen i dommerpanelet så den anklagede. Dommen ble deretter sendt i brev til inkvisisjonskommissæren som fikk i oppdrag å eksekvere den. Den portugisiske inkvisisjonen hadde svak kontroll over områder langt fra tribunalene.

Den lange avstanden til India der det kunne ta 18 måneder å få svar på et brev fra Lisboa gjorde at man grunnla et inkvisisjonstribunal der i 1560. Tribunalet i Goa hadde deretter ansvaret for alle saker fra de mer enn 50 portugisiske besittelsene og koloniene i  Asia og Øst-Afrika. Fordi befolkningen i disse områdene hadde en annen kulturell og religiøs bakgrunn enn i Portugal og den vestlige delen av det portugisiske imperiet ble også rettssakene her svært annerledes.

Fra Den portugisiske inkvisisjonens tre tribunaler i Portugal kjenner vi til 31.405 formelle rettssaker for perioden 1536-1821, mens vi fra Goa kjenner 16.172 rettssaker fra perioden 1561–1774. I motsetning til de spanske og portugisiske inkvisisjonene har arkivtapet i Portugal vært begrenset. Fra Goa er alt tapt, mens det aller meste er bevart fra Coimbra, Evora og Lisboa.

Hovedgrunnen til opprettelse av en inkvisisjon i Portugal var de mange konvertittene fra jødedommen til katolisismen som ble mistenkt for å praktisere jødedom i hemmelighet. Mange av disse hadde innvandret fra Spania etter at jødene der i 1492 måtte velge mellom å la seg døpe eller flytte fra Spania. De første tiårene etter 1536 var det disse som utgjorde flertallet av de anklagede. Deretter var det andre sakstyper som dominerte, slik som protestantisme, kjetterske utsagn (påstander som var i strid med katolsk doktrine), blasfemi, sodomi, trolldom, og prester som søkte seksuelle tjenester under skriftemålet. I tillegg finner vi saker mot kristne europeere som hadde konvertert til Islam men de var holdt som slaver i Nord Afrika og som når de kom tilbake ba om tilgivelse og fortalte at det var tvunget til å bli muslimer.  I Goa ble mange konvertitter fra hinduismen rettsforfulgt fordi de hadde deltatt i hindu ritualer utenfor Goa etter at de var blitt døpt.

Over tid falt både antallet rettssaker og straffenes strenghet.

Avskaffelsen av Den portugisiske inkvisisjonen begynte med en midlertidig nedleggelse av tribunalet i Goa som en del av Pombals reformer i 1774. Den endelige avskaffelsen av hele systemet skjedde i 1821. Noen uker senere ble arkivene fra Lisboa, Evora og Coimbra fraktet til det portugisiske nasjonalarkivet i Torre de Tombo, der de fortsatt er.

  • Rettssakene fra tribunalet i Lisboa kan leses på nett fra Torre do Tombo.
  • Paiva, José Pedro og  Marcocci, Guiseppe. (2013). História da Inquisição Portuguesa 1536-1821. A Esfera dos Livros.
  • Knutsen, Gunar W. Knutsen. (2014). I inkvisisjonens klør. Cappelen Damm Akademisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.