Straff er en type reaksjon på ulovlige handlinger. Høyesterett definerte straff som «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde» i Norsk Retstidende 1977 s. 1207.
Bruken av straff har i Norge to formål. Begge er fremtidsrettet. Den skal virke individualpreventivt slik at en lovbryter ikke forgår seg på nytt, og den skal virke allmennpreventivt slik at andre lar være å begå lovbrudd når de ser hvordan samfunnet reagerer på lovbruddet. Gjengjeldelse og hevn er ikke blant vår begrunnelse for bruk av straff, fordi dette kun peker bakover.
I Norge er fengsel, ungdomsstraff, samfunnsstraff og bot nå de vanlige straffarter. Dersom en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes i stedet for fengselsstraff.
På samme vilkår kan en lovbryter som ikke kan straffes fordi vedkommende ikke var tilregnelig på handlingstidspunktet, overføres til tvungen omsorg for å beskytte samfunnet.
Straffartene har i tidens løp vekslet mye. I eldre tid ble dødsstraff og brutale legems- og lemlestelsesstraffer brukt i meget stor utstrekning der man så mer hen til prinsippet om øye for øye og tann for tann, men utviklingen er gått i retning av mer humane former for straff, og der gjengjeldelse de siste hundre år i de fleste vestlige land er fragått som lovlig begrunnelse. Se nærmere Odelstingsproposisjon 90 (2002–2003) om ny straffelov kapittel 6.
I 2020 ble det ilagt 293 572 straffereaksjoner i Norge. Antall personer som ble ilagt straff var 261 974. Fordelingen mellom kjønnene viser at 194 558 av de straffede var menn, mens 62 447 var kvinner. Kjønn er ikke oppgitt for 4 969 av de straffede. Det var 3 791 barn under 18 år som ble ilagt straff dette året.
Les mer i Store norske leksikon
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.