St. Dominikus, født i Caleruega i kongedømmet Castilla, grunnlegger av Prekebrødrenes orden (dominikanerne). Ca. 1196/97 ble han kannik ved katedralen i Burgo de Osma. I perioden 1203–06 fulgte han sin biskop på to sendeferder til kong Valdemar (2) Sejr av Danmark. Gjennom kongen og erkebiskop Anders Sunesen ble de kjent med danskenes forsøk på å erobre og kristne Estland, og ønsket å slutte seg til dem. Dette ble forhindret av pave Innocens 3, som i stedet sendte dem til Sør-Frankrike for å forkynne mot katarene. Denne virksomheten, forkynnelse «på apostlenes vis», dvs. til fots og i fattigdom, opptok Dominikus fra 1206 og frem til 1217, etter 1209 i ly av korstoget mot albigenserne (katarene). I 1215 knyttet han andre forkynnere til seg på formelt vis, noe som ble kimen til Prekebrødrenes orden.

Hans sammenslutning, som hadde rett til fritt å forkynne innenfor bispedømmet Toulouse, ble godkjent av Honorius 3 i desember 1216. Tanken om en forkynnerorden med internasjonalt virkefelt var imidlertid dukket opp allerede i forbindelse med 4. laterankonsil (1215) under Innocens 3, og ble gradvis akseptert av hans etterfølger. Allerede i 1217 ble brødre, i relativt beskjedent antall, sendt fra Toulouse til Spania og til universitetsbyene Paris og Bologna, det siste på grunn av Dominikus' vektlegging av en god utdannelse for fremtidige forkynnere. I 1220 var utviklingen kommet så langt at det første generalkapittel kunne avholdes i Bologna. Det året, og ved generalkapitlet samme sted påfølgende år, ble ordenen organisert og institusjonalisert etter demokratiske prinsipper som en internasjonal orden i kirkens tjeneste. I 1221 planla Dominikus å vende tilbake til misjonen i Baltikum, men han døde 6. august. Han ble kanonisert i 1234. Festdag: 8. august.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.