Første mai

Daværende statsminister Jens Stoltenberg holder sin 1. mai-tale på Youngstorget i Oslo 1. mai 2009.

Jens Stoltenberg taler av Alejandro Decap. CC BY SA 3.0

Første mai, internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. Før dagen fikk sin sentrale betydning for arbeiderbevegelsen hadde den i lang tid, i mange land, vært en dag for å ønske våren velkommen.

Dagens betydning for arbeiderbevegelsen har sitt opphav i USA i 1886. Første mai dette året streiket 200 000 amerikanske arbeidere for innføring av åttetimers arbeidsdag. For å støtte dette kravet arrangerte fagforeninger i Chicago demonstrasjoner, som begynte 1. mai og gjentok seg over flere dager. 3. mai ble to streikende arbeidere drept i trefninger med politiet. Dagen etter inntraff det som har gått inn i historien som Haymarket-tragedien. Da politiet skulle til å oppløse en fredelig demonstrasjon, eksploderte en bombe som drepte syv politimenn. Politiet skjøt så mot demonstrantene og drepte flere. Det eksakte antallet drepte er ukjent, men trolig mellom fire og ti. Syv anarkister ble dømt til døden for bomben mot politiet.

I 1888 besluttet den amerikanske landsorganisasjon, American Federation of Labor, å gjennomføre generalstreik 1. mai 1890 som ledd i kampen for åttetimers arbeidsdag. Med bakgrunn i dette initiativet vedtok stiftelseskongressen for den annen internasjonale i Paris 1889 å gjøre 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag, også fra 1890. Denne datoen ble valgt for å minnes Haymarket-tragedien.

Inntil første verdenskrig stod kravet om åttetimers arbeidsdag i forgrunnen ved demonstrasjonene, senere har dagen gjerne gitt uttrykk for arbeiderbevegelsens krav, program og idéinnhold til enhver tid. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble 1. mai sovjetmaktens store festdag ved siden av revolusjonsdagen (7. november).

I de østeuropeiske landene under kommunismen hadde dagen et sterkt nasjonalistisk preg, som regel med innslag av militærdemonstrasjoner.

Nazistene i Tyskland gjorde i 1933 1. mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag», samtidig som den frie fagbevegelsen ble oppløst. Også i Norge ble 1. mai kalt for «arbeidets dag», og innført som lovfestet fridag av Vidkun Quislings regjering i april 1942. Denne loven ble opphevet i 1945.

I 1947 ble 1. mai igjen offentlig høytidsdag og lovfestet fridag i Norge. Program og paroler har vært lagt opp av de lokale faglige samorganisasjoner, men siden 1970-årene har ofte venstresosialistiske partier og radikale fraksjoner hatt sine egne opplegg. Også borgerlige partier og enkelte andre organisasjoner har begynt å markere dagen med særskilte arrangementer.

På tross av at feiringen av første mai har sitt opphav i USA, kom feiringen av arbeidernes dag under den kalde krigen til å bli betraktet som «uamerikansk» av flere. Dette hadde sammenheng med dagens betydning for den kommunistiske østblokken. I juli 1958 signerte president Dwight D. Eisenhower en resolusjon som skulle gjøre første mai til «lojalitetsdagen» snarere enn en dag for solidaritet med arbeidere i alle land.

Siden 1887 har den første mandagen i september blitt feiret som «Labor day» i USA.

  • Rothman, Lily. 'The Bloody Story of How May Day Became a Holiday for Workers', Time Magazine, 1. mai 2015.
  • Terjesen, Einar A. Maidagen: 1. mai-feiringens historie i Norge. Oslo: Tiden, 1990.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.