Første mai, internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. I 1888 besluttet den amerikanske landsorganisasjon, American Federation of Labor, å gjennomføre generalstreik 1. mai 1890 som ledd i kampen for 8-timers arbeidsdag. Med bakgrunn i dette initiativ vedtok stiftelseskongressen for den annen internasjonale i Paris 1889 å gjøre 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag, også fra 1890.

Inntil den første verdenskrig stod kravet om 8-timers arbeidsdag i forgrunnen ved demonstrasjonene, senere har dagen gjerne gitt uttrykk for arbeiderbevegelsens krav, program og idéinnhold til enhver tid. Etter den russiske revolusjon 1917 ble 1. mai sovjetmaktens store festdag ved siden av revolusjonsdagen (7. november.). I de østeuropeiske land under kommunismen hadde dagen et sterkt nasjonalistisk preg, som regel med innslag av militærdemonstrasjoner.

Nazistene i Tyskland gjorde i 1933 1. mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag», samtidig som den frie fagbevegelse ble oppløst. Også i Norge ble 1. mai kalt for «arbeidets dag», og innført som lovfestet fridag av Vidkun Quislings regjering i april 1942. Denne loven ble opphevet i 1945.

I 1947 ble 1. mai igjen offentlig høytidsdag og lovfestet fridag. Program og paroler har vært lagt opp av de lokale faglige samorganisasjoner, men siden 1970-årene har ofte venstresosialistiske partier og radikale fraksjoner hatt sine egne opplegg. Også borgerlige partier og enkelte andre organisasjoner har begynt å markere dagen med særskilte arrangementer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.