Arbeidersamfunn, arbeiderforeninger, sammenslutninger fra arbeiderbevegelsens første tid. Det eldste norske arbeidersamfunn er Samfundet på Enerhaugen, som ble stiftet av pastor Honoratus Halling i 1850 med det hovedformål «å fremme gudsfrykt og sann opplysning blant menigmann».

Foreningen var stiftet som mottrekk mot thranitterbevegelsen (se Marcus Thrane) og skulle bidra til å holde arbeiderne borte fra politikk. En lang rekke lignende samfunn ble stiftet i de følgende tiårene i de fleste byer og i mange bygder. Det betydeligste er Kristiania Arbeidersamfund, som ble stiftet 1864 av Eilert Sundt.

Ledelsen av foreningene lå som regel hos slike utenfor arbeiderklassen, embetsmenn, særlig prester, arbeidsgivere og andre etablerte grupper. Arbeidersamfunnene arrangerte opplysende foredrag, opprettet bibliotek og holdt fester. Politikk var prinsipielt bannlyst fra møtene. Blant tiltak for å bedre arbeidernes økonomiske kår interesserte mange arbeidersamfunn seg for kooperative forbruksforeninger og spiller derfor en rolle i samvirkebevegelsens historie.

Da den politiske striden ble tilspisset i Norge i 1870-årene, lot det seg ikke lenger gjøre å holde politikken ute. Kristiania Arbeidersamfund hadde i 1870-årene et «samtalelag», der det ble diskutert politikk, og i 1879 erobret Venstre styret i foreningen og gjorde den til et viktig forum for sitt politiske felttog. En rekke arbeidersamfunn ellers i landet ble også venstreforeninger i samme tidsrom. Nye foreninger av samme karakter som de eldre, upolitiske arbeidersamfunn ble senere helst kalt arbeiderforeninger.

Etter et initiativ av Kristiania Arbeidersamfund ble det første landsarbeidermøtet holdt i Oslo 1880. Venstrefolk dominerte møtet, som med knapt flertall vedtok en uttalelse til fordel for alminnelig stemmerett. Bare ganske få av deltagerne var selv arbeidere. Landsarbeidermøter ble deretter holdt med to–tre års mellomrom. På møtet i Trondheim 1882 ble det besluttet å danne en fellesorganisasjon, De forenede norske Arbeidersamfund, som trådte i virksomhet 1884. En rekke foreninger valgte imidlertid å stå utenfor.

I 1880-årene var landsarbeidermøtene de mest representative uttrykk for det som fantes av en norsk arbeiderbevegelse. Ved siden av de egentlige arbeidersamfunn var ofte også fagforeninger og sosialdemokratiske foreninger representert. De virkelige arbeidere spilte etter hvert en større rolle på møtene, og den politiske tendens ble mer og mer radikal, med alminnelig stemmerett og åttetimersdag som de største sakene.

Da Det norske Arbeiderparti var stiftet i 1887, ble etter hvert samholdet blant arbeidersamfunnenes medlemmer sprengt. Med brodd mot Arbeiderpartiet vedtok landsarbeidermøtet i 1894 at foreninger som tilhørte andre landssammenslutninger, ikke kunne være med i De forenede norske Arbeidersamfund. Arbeidersamfunnene fortsatte ennå i 1890-årene de fleste steder å være støtteorganisasjoner for Venstre, men bidrog samtidig til å presse på partiet for å få det til å gjennomføre saker av særlig interesse for arbeiderne. De spilte en betydelig rolle i den propaganda som førte frem til innføringen av alminnelig stemmerett for menn i 1898.

Alt i 1890-årene ble en del arbeidersamfunn erobret av sosialistene. Det var tilfelle med Kristiania Arbeidersamfund, som meldte seg inn i DNA i 1893. Svært mange arbeidersamfunn ble siden sosialistiske partiforeninger, og i dag drives de fleste som foreninger tilsluttet Arbeiderpartiet. Restene av De forenede norske Arbeidersamfund ble grunnlaget for Radikale folkeparti.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.