Hjalmar Branting

Fri. fri

Hjalmar Branting var en svensk sosialdemokratisk politiker. Han vant Nobels fredspris i 1921.

Branting studerte først matematikk og astronomi for å bli vitenskapsmann, men avbrøt disse studiene og kastet seg over arbeiderspørsmål og sosialpolitikk. I 1887–1892, 1896–1908 og 1911–1917 var Branting redaktør av Socialdemokraten, som under ham oppnådde stor utbredelse og innflytelse.

1896 ble han innvalgt i Riksdagen fra Stockholm og ble gjenvalgt til sin død. Her kjempet han med kraft og fremgang for sine ideer. Branting var en utmerket taler og agitator. Innenfor arbeiderbevegelsen hørte han til den reformistiske retning, og vek ikke tilbake for samarbeid med borgerlige partier. Han ytet som opposisjonsmann verdifull medvirkning til gjennomføringen av sosialpolitisk lovgivningsarbeid og til stemmerettsreformen i 1907, og var medlem av tallrike riksdagsutvalg.

Stor betydning fikk Brantings personlige holdning under unionsstriden med Norge. Under krisen i 1895 talte han om at «en kula utan order» (rettet mot dem som hadde ansvaret for krigspolitikken) kunne forebygge et svensk angrep mot Norge, og han ble dømt til 500 kr i bot for denne talen. I 1905 var han den fremste talsmann for at Sverige skulle bøye seg for Norges krav, og fremfor alt for fred.

Under første verdenskrig var han en ivrig tilhenger av Sveriges absolutte nøytralitet og bekjempet kraftig de svenske «aktivistiske» og tyskvennlige grupper. Sommeren 1917 stilte han seg i spissen for forsøkene på å få innkalt en internasjonal fredskonferanse på sosialistisk grunnlag.

Etter den store radikal-sosialistiske valgseieren høsten 1917 ble Branting finansminister i Nils Edéns samlingsregjering, men nedla sitt verv allerede i januar 1918, og ble riksdagsvalgt «fullmektig» i Riksbanken. Etter Edéns avgang ble han 9. mars 1920 sjef for en sosialdemokratisk regjering. Denne første regjering Branting gikk av allerede 21. okt. 1920. 13. okt. 1921 dannet han et nytt ministerium, hvor han selv også ledet utenriksdepartementet; denne regjeringen bestod til 1923. I oktober 1924 ble han for tredje gang regjeringssjef, men måtte på grunn av sykdom gå av 24. januar 1925.

Branting, som på grunn av sin ententevennlige holdning under den første verdenskrig nøt tillit blant de alliertes statsmenn, spilte etter krigen en rolle i Folkeforbundet, hvor han fra 1920 representerte sitt land. Under hans lederskap ble Ålandssaken tatt opp og avgjort i Folkeforbundet. Hans personlige posisjon var visstnok avgjørende for at Sverige i 1922 fikk en plass i Folkeforbundets råd.

Brantings energiske, men resultatløse innsats 1923 for å få Korfukonflikten løst gjennom Folkeforbundet, hans gjentatte kritikk av Saaradministrasjonen for å gå Frankrikes ærend, hans medvirkning i 1924 til en fredelig løsning av konflikten mellom Tyrkia og det engelskdominerte Irak om oljeområdet ved Mosul økte ytterligere hans anseelse. I 1921 fikk han Nobels fredspris sammen med Christian L. Lange.

Branting er den fremste personlighet som ikke bare svensk, men nordisk arbeiderbevegelse har fostret, og mer enn noen annen enkelt mann la han ved sin kloke ledelse grunnen til den sterke stilling svensk sosialdemokrati har nådd.

Brantings Tal och skrifter er utgitt i 11 bind (1926–1927).

  • Franzén, Nils-Olof: Hjalmar Branting och hans tid, 1985, isbn 91-0-046617-4, Finn boken
  • Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001, isbn 82-02-17023-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.