Tage Fritiof Erlander var en svensk politiker fra Socialdemokraterna og satt som statsminister fra 1946 til 1969.

Erlander var født i Värmland og tok eksamen i sosialøkonomi og statsvitenskap ved universitetet i Lund 1928. I 1932 kom han for første gang inn i riksdagens annetkammer og var medlem av det til 1973, unntatt 1945–48, da han satt i førstekammeret.

1938–44 statssekretær i sosialdepartementet, deretter konsultativ statsråd for sosiale saker. Året etter avanserte han til kirke- og undervisningsminister. Da Per Albin Hansson døde oktober 1946, overtok Erlander i skarp konkurranse med partiveteranen Gustav Möller formannsstillingen i det sosialdemokratiske parti, og ble dermed også utnevnt til Hanssons etterfølger som statsminister. Denne stillingen holdt han med skiftende parlamentarisk basis uten avbrudd inntil han overlot makten til Olof Palme 1969. Da hadde han ledet partiet gjennom elleve valg, hvorav det siste i 1968 gav mer enn 50 % oppslutning om sosialdemokratene.

Erlander satt lenger som statsminister enn noen annen i et parlamentarisk system, og han preget mer enn noen annen politiker Sveriges utvikling de første ti-årene etter den annen verdenskrig. Spesielt er hans navn knyttet til utviklingen av det moderne velferdssamfunnet og Sveriges nøytralitet i etterkrigstiden. Han var dessuten en ivrig forkjemper for nordisk samarbeid på en rekke fronter. Hans enestående lederstilling, som aldri ble bestridt, skyldtes en sjelden blanding av saklig tyngde, initiativrikdom og polemisk kraft. Hans memoarer i seks bind utkom 1972–82. Hans dagbøker ble utgitt i tre bind 2001.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.