På kurdisk finnes en rik folkediktning og episk diktning, til dels med røtter tilbake til middelalderen. Et eksempel er eposet Mam u Zin, en vakker og ulykkelig kjærlighetshistorie, nedskrevet første gang på 1600-tallet. Den første dikteren man kjenner navnet på, er Ahmed Khani (1591–1652), som skrev bl.a. lyriske dikt etter klassiske persiske mønstre. Den skriftlige litteraturen bestod lenge utelukkende av lyrikk. På 1800-tallet begynte man så smått å bruke prosa i religiøse tekster, og i løpet av 1900-tallet fikk prosalitteraturen etter hvert større omfang, først i Kaukasus skrevet med kyrillisk skrift, dernest i Irak og Iran, senere også blant kurmanjikurdiske innvandrere til Vest-Europa fra Tyrkia.